På 80-tallet sto debatten så den kosta etter utenfor Grillhouse på Ørnes, mellom gutter med langt, gjerne permanent hår og kort pannelugg, seilersko, steinvaska jeans inni tennissokkene.

Synth hadde jo for helvete ikke noe å gjøre i rockemusikk, i hvert fall ikke i heavy metal, mente de fleste. Jon Lord hadde vel spilt orgel i Deep Purple siden tidenes heavy-morgen, men det var noe annet med disse nymotens, såkalte instrumentene.

Noen år seinere var det noen som hadde sett «sånn derre hippety hopp» på tv. «Det e jo faen ikkje musikk. E kan no vel også prat», tøt det ut fra snusmunnvika den gangen.

Spol frem til 2008, og her står den samme gjengen, litt mere slitne, utenfor Jernbanen i Tromsø (puben, altså), og de har fått en ny fiende: autotune! Nei vent litt... 2019!

Alle har vel skjønt at autotune bare er et redskap nå? Som man enten kan lage bra eller dårlig musikk med? Ikke veit jeg, men la meg få lov å invitere alle sammen inn i autotunens vidunderlige verden. For du kan ikke stoppe fremskrittet, og uansett hvor mye «sjel» det er i vinyl, er det steike upraktisk å høre på den på trikken.

Matematiker (og fløytist) Dr. Andy Hildebrand fra Antares Audio Technologies oppfant autotune for å korrigere «feil» og «falsk» sang, men autotune ble først virkelig noe å snakke om da folk begynte å bruke den feil, ved å skru den på max, bruke den i realtime eller lefle med tempoet. Autotune som vi kjenner det brukes ikke fordi folk ikke kan synge, det brukes som en effekt. Og vi blander ikke inn vocoder eller talkbox i ligninga.

Andy Hildebrand synes det har gått for langt, og det er jo flott! Han likte klassisk musikk. Det musikk fra gata gjør er å ta tak i det de har for handa, kaste regelbøkene og gjøre det til sitt eget. Som da guttegjenger fra Brooklyn stjal to størrelser for store Ralph Lauren-klær for millionbeløp på 90-tallet og forandret moteverdenen. Eller da en gjeng sinte arbeiderklassegutter i London tok opp gitarene, skrudde opp til ti og hamra løs med de tre grepene de kunne på slutten av 70-tallet.

Å avskrive autotune og alle som bruker det er å påstå at om man skriver artikler på PC og ikke fyllepenn, så er det ikke ordentlig journalistikk. Å si «jeg liker ikke autotune», er det samme som å si «fuzzgitar er djevelens verk» (hahaha), som om Cream og Necros Christos har noe med hverandre å gjøre. Alle kan være enige i at mange bruker det som en billig løsning, og at det spesielt for ti års tid siden gikk 120 på dusinet av talentløse fjols som trodde at alt løste seg med autotune. Denne saken er ikke om dem.

1. T-PAIN

Kongen av autotune er en fantastisk god sanger og låtskriver, og trenger ikke å skjule noe som helst. Kanskje den første artisten til å bruke den helt korrekt, og utnytte (i hvert fall det tenkte) potensialet fullt ut. Han oppsøkte sågar Hildebrand, og studerte autotune i to år før han brukte den. Det var T-Pain som fikk Lil Wayne og Kanye til å se lyset. T-Pain ble overeksponert på andre halvdel av 00-tallet, men hør på låter som «I´m Sprung» og «Bartender».

2. LIL WAYNE

Moderne rap begynner her. Da Weezy F. Baby gikk fra barnestjerne i Hot Boys til «Greatest Rapper Alive», circa samtidig med at T-Pain oppdaget autotune, var det duket for noe skjellsettende hiphop. Wayne hadde ikke studert noe som helst. Han skrudde bare på full fetting, og overdreiv den velkjente singsong-rapen sin som aldri før, mens han drakk liberale mengder kodeinholdig hostesaft, som førte til et anstrengt forhold til konsonanter. Dette er også selve paradigmeskiftet hvor min generasjon ble bitre, gamle menn og begynte å synes alt var bedre før.

3. KANYE WEST

Jeg var en av haterne. Men for å parafrasere en mann som virkelig kunne trengt autotune, Bob Dylan: jeg var så mye eldre da, jeg er yngre enn det nå. Og «808´s & Heartbreaks» er ikke bare en av de viktigste platene på denne siden av årtusenet, det er noe av det modigste en rapper noensinne har gjort. Det tok resten av verden år å følge etter.

4. DEMARCO

Jamaica har hverken har et ord for «sell-out» eller er redde for å benytte seg av teknologiske nyvinninger. Da synthesizeren kom, heiv de seg over den med iveren til en katolsk prest på Norway Cup. Resultatet: sjangeren dancehall ble skapt da 13-årige Tenor Saw kom borti «demo»-knappen på synthen til King Jammy.

Demarco, på sin side, hadde plukka opp autotune i USA, og tok verden med tropisk storm med «Duppy Knows Who Fi Frighten». Samtidig ga han Black Uhuru-legenden Mykal Rose et comeback som gjorde han relevant for en helt ny tidsalder med «Shoot Out».

5. MAVADO

Få har vært så innflytelsesrike som Mavado for den afrikanske diasporaen verden over. Han introduserte et mørke i dancehall. En iskald, elektronisk lydende stemme, med tekster som tangerte rap, dynket i så mye klang at det er vanskelig å skjønne hvor autotunen begynner og slutter. Det var ´Vado som gjorde autotune gangsta!

Med sin særegne, internasjonale stil ble han straks et forbilde for ghettogutter fra Stockholm, via London, til Nigeria, Trinidad og Brooklyn. I kjølvannet av denne perioden var det at afrobeats, grime, soca og hundre andre beslekta stiler begynte å tilnærme seg hverandre.

6. BUSY SIGNAL

Den beste dancehall og reggaeartisten noensinne? Den mest allsidige definitivt. Busy trenger ikke autotune. Han kan synge smekre lover´s rock-ballader, rappe ræva av hvem som helst, lage power soca eller hva som helst.  Men når han først gjør det...

7. FUTURE

Med «D.O.A.» annonserte Jay Z autotunens død i 2009. Mange var enige, metningspunktet var nådd… til ufaglærte Future snudde alt på hodet. «Future Hendrix» driter i regler og kjører bare på. Hans kodeindryppende mumlende ralling er nok til å få 90-tallspurister til å knuge nevene, men da han var på sitt beste gjorde Future mer for hiphopens framdrift enn noen. Selv om kopistene som kom etter han er nok til å få den mest stoiske bautaen til å strekke seg etter valiumen. Eller percoceten og xanaxen, bør jeg vel si.

8. YOUNG THUG

Thugga er den mest innflytelsesrike rapperen på denne siden av 2010. En totalt uforutsigbar galning, som rapper, synger, crooner, roper og fråder om hverandre, gjerne iført kjole og lilla hår. Han har sprengt flere grenser enn Russland når det kommer til både estetikk, musikk og bruk av duppeditter. Slitsom i lengden, men på sitt beste er han genial.

9. THE WEEKND

Før han ble «Starboy» satte The Weeknd standarden for hvor langt man kunne tøye r&b-konseptet. Med «Balloons Trilogy» lanserte han et mørkt, paranoid og skittent univers, hvor inspirasjonen like gjerne var hentet fra Siouxisie & The Banshees som Stevie Wonder. Det er inderlig, dypt, sjelfullt og dynket i autotune, romklang og alt annet som er godt.

10. 6LACK

Det hadde ikke vært noe 6lack uten The Weeknd, men den tidligere battlerapperen fra Atlanta tilfører tekster som bærer preg av nettopp det, og står for en knallsterk og personlig hybrid av soul, trap og rap. Hvis du ikke føler «East Atlanta Love Letter» er du lam.

11. TRAVIS SCOTT

«Astroworld» var fjorårets beste album. Autotunen gjør ikke noe stort nummer ut av seg, og med den legendariske Geto Boys og Jay Z-produsenten Mike Dean på laget er det klart det lyder som en million dollar. Travis er også kjent som den beste liveartisten i hiphop i dag. Men det går jo ikke an?

12. BURNA BOY

Den nigerianske dancehall-artisten Burna Boy skapte med «African Giant» et sjangeroverskridende verk som kommer til å stå igjen som et av de viktigste dette tiåret.

Inspirasjonen ligger tungt fra den jamaicanske tradisjonen, men afrobeats, hiphop, afroswing og 20 andre sjangre, som alle har flittig bruk av teknikken til felles, smelter inn i den autotune-drevne maktdemonstrasjonen.

13. Norsk bonus: KLISH

Selv om Store P virkelig har knekt koden og levert store produksjoner med autotune er kanskje Tromsøs egne Klish den som har tøyd strikken lengst? I likhet med jamaicanerne har Klish skjønt en ting som mange sliter med å forstå: Musikk trenger ikke være så forbanna gravalvorlig og selvhøytidelig hele tiden. Eller som salige Jens-Book Jenssen ville sagt: «Det er lov å være bli’»!

Epilog:Skal vi konkludere med at autotune er djevelens verktøy, på samme måte som gjengen utenfor Grillhouse utropte saksofonen til satans instrument på 80-tallet, påvirket av Clarence Clemons, Ole Ivars og Ørnes Skole- og Ungdomskorps?  De hadde jo helt klart hverken hørt på John Coltrane, X-Ray Spex eller John Zorn.

Heldigvis blir man eldre og klokere, og det som først framsto som umoralsk og skummelt, som la oss si mikrobølgeovn og homoseksualitet, blir gradvis en del av hverdagen. Fremskritt, kaller de mest entusiastiske det. I dag er både saksofon og sånn derran synthetizator tillatt i de fleste hjem på Ørnes, fra Mosvolddalen til Våtvika.

Eller er det bare enkelte folk som er opphengt i egen barndom og ikke vil forholde seg til ting som er skapt etter fylte 30 år? Forskning viser at de aller fleste stopper opp rundt 30-årskrisa, og lar nostalgien ta overhånd til fordel for utforskertrang og nytenkning.

For å dra frem min gamle venn igjen: Svaret, min venn, det blåser i den vind. Svaret, det blåser i den vind.