Ikke engang dårlig på en interessant måte

Neil Young gjør seg selv mer og mer vanskelig å like.
 

Han er tilbake med sine musikalske våpendragere i Crazy Horse, en sammensveiset gjeng som har laget noe av det aller beste som er hamret ut av rock, på så vel plate som fra ei scene. Men det begynner å bli deprimerende lenge siden, i hvert fall siden den siste skikkelig minneverdige plata fra denne skranglete og ikoniske gjengen.

Det er sikkert kjedelig for fans å bli minnet på om dette, men vi må stadig tilbake til 1994 og klassikeren «Sleeps With Angels» (da var også Crazy Horse backingband) for å finne siste album fra Neil Young, der de sterke lytteropplevelsene står i kø.

Det har vært et og annet tilløp på platene etter, men det er ingen av dem som skikkelig har evnet å gripe fatt i en og bergta, slik man vet han kan, ikke minst gjennom et oppsiktsvekkende høyt nivå på konsertene, uansett hvilken gjeng han turnerer med.

Og fuglene skal vite at jeg har prøvd. Jeg har et tilnærmet usunt forhold til Youngs katalog, og er like glad i hans tandre som de mer fuzzdraperte og rumpesparkende platene hans. Men nå begynner tålmodigheten min å ta slutt.

Én sak er at han nesten helt har sluttet å skrive melodier som biter seg fast, slik han på sitt beste er en av de aller flinkeste til. Men det verste er at platene hans høres så latsabbete ut, som om han bare går inn i studio med noen fragmentariske ideer, og så bare lar det stå til.

Av de skivene som har kommet ut post «Sleeps With Angels» er det egentlig bare Daniel Lanois-produserte «Le Noise» (2010) som retrospektivt, når jeg blar meg tilbake i diskografien, oppleves skikkelig ambisiøs.

Den ga iallfall et inntrykk av at Young for alvor mente noe musikalsk, og ikke bare tekstmessig (med banale slagord om at George Bush jr. er en dumming og at forurensing er farlig). Ikke minst låter den helt annerledes. At den ikke så ofte tas frem får heller være, men jeg elsket oppriktig forsøket.

Rekken av direkte svake og, rett skal være rett, helt OK album har dessuten blitt kraftig forstyrret av sterk samtidig motstand fra stadige liveutgivelser hentet fra hans rikholdige katalog, som han har sluppet bråter av. Og derfor begynner det å tære på tålmodigheten.

Dette albumet kommer ikke til å hjelpe på overhodet. Frank Sampedro er erstattet av Nils Lofgren, en gammel kumpan Young også har bidratt på skivene til, noe jeg ville gjettet at ville gi bandet mer skarphet, da han er en vesentlig del av soundet til det fortsatt svært veltrimmede E Street Band, men det høres ikke nevneverdig. Låtene skrangler, enn si hangler, av gårde til de smått anonyme melodiene og Neil Youngs gymnasstil-tekster mot de gamle som ikke hører på Greta Thunberg og generelt ikke bryr seg.

Og, for all del, det er helt topp med folk over 70 som brenner for miljøet, og jeg hører gjerne sanger om det også, men hvis sangene i seg selv ikke fenger, og det gjør de virkelig ikke her, nytter det ikke. Da vil jeg heller ha fengende låter som handler om bilkjøring, øl og ufoer. Eller som støtter Reagan for den saks skyld, som Young gjorde på store deler av åttitallet.

Det er tilløp til bra saker her, det er ikke det. Åpningssporet «Think of Me» høres stilmessig ut som en hybrid av «Harvest Moon» og «Ragged Glory» (men uten varmen og den perfekte lyden fra den første, og uten på-fylla-med-gutta-fliret fra den siste), og det akustiske sistesporet «I Do» starter og avslutter plata fint, men ingen av disse melodiene kommer til å stå seg når man, om litt, begynner å sammenligne dem med noen av hans, la oss si, hundre beste.

At Neil Young trykker inn fuzzpedalen og spiller høyt er åpenbart nok til å forlede mange til å tro at nå er far tilbake med et smell igjen, og at dette er det beste han har gjort siden 70-tallet og sånt, men det er rett og slett helt feil. Det er intet oppsiktsvekkende i at Neil Young spiller høyt og bråkete, det har han drevet jevnt med i en over 50 år lang karriere nå. Det oppsiktsvekkende er hvor likegyldig selve låtene er, hvor slapt og hvor halvhjertet det høres ut.

At han spiller lange låter er heller ikke noe nytt. Få gjør det bedre enn ham. Sanger som «Change Your Mind», «Like a Hurricane», «Love and Only Love», «Cowgirl in the Sand», «Cortez the Killer» m.fl. er rene, selvstendige kunstverk som, selv etter både to- og tresifrede gjennomlyttinger, fortsatt gir meg nye opplevelser og nyanser av dem.

13:36 lange «She Showed Me Love» er derimot bare ekstremt utmattende, og høres ut som en som bare sitter på ramma og sliter big time med å kryste ut en kabel. Når låten helt møter veggen, og Neil Young bare repeterende messer ut låttittelen, føler jeg meg gjort narr av som lytter. Fordi det er så komplett verdiløst. Det er dog platas verste spor.

Innen dette plateåret er omme tror jeg denne plata for lengst er glemt. Den er ikke engang dårlig på en måte som gjør den interessant, bare irriterende middelmådig, fra en av de aller største nålevende mesterne vi har igjen. Men den fikk meg til å høre på «Sleeps With Angles» igjen, for å verifisere egne påstander og oppfatninger. Det skal plata ha. For den er et sant mesterverk, og den gruser svært, svært forglemmelige «Colorado» på flatmark, med begge hendene på ryggen.