Leter du etter suksessoppskriften? Da ville du neppe ha dannet en duo, laget opptil 11 minutter lange låter som oser av dommedag og djevelskap – og fremført det hele på norrønt.
Dette gjør allikevel Golden Core. De gjør det attpåtil på en måte som gynger deg inn i en herlig musikalsk rus, etter at du i starten sto måpende og tenkte «hva i Helheim er dette for noe?».
Bandet har tatt store steg fra den helinstrumentale debuten «Norwegian Stoner Machine» (2017), og at de involverte fortsatt bare er 15 og 17 år gamle er vanskelig å ikke gjøre et poeng ut av. Slike gutter vil det gamle Norge ha! I en mediejungel som dyrker Idol-fjols og sutrete mammadalter sin resirkulering av gamle kjærlighetsklisjéer, bør vi sette pris på musikalske talenter som faktisk fremviser en egen identitet.
Mye bra metal, punk og rock har blitt skapt av tenåringer opp gjennom årene, og i rocken er ungdommelig overmot som regel en positiv greie. For meg låter det som om gitarist Simen Jakobsen Harstad og vokalist/trommis Johannes Thor Sandal ikke tenker for hardt på hva de skal gjøre – de bare gjør det.
Dette skaper en helt enorm energi, og de to tenåringene bruker det «vanskelige» duoformatet til sin fordel. Samspillet flyter så godt at Sandal og Harstad like gjerne kunne vært ett menneske, eventuelt et kreativt monster med ekstra mange armer og bein. Det hjelper naturligvis at duoen har spilt sammen siden de var 11 og 9 år gamle (!), og har holdt over 100 konserter som Golden Core.
Vokalen, gitarsoundet, og spesielt det litt uortodokse trommespillet, låter fett som fy. Hvor mye mix- og produsenthjelp fra Kurt Ballou (Converge) og Yngve Andersen (Blood Command) har hatt å si, er vanskelig å vite. Resultatet drønner uansett mektig som et snøskred idet det bryter vannskorpa i fjorden.
Hovedstyrken til Golden Core ligger allikevel i det aller viktigste innen denne musikken: Riffene. Noen riff er iørefallende, og får kroppens adrenalinproduksjon ut av kontroll. Andre riff tar pulsen helt ned, og sender deg inn i drømmeland.
Det er rause porsjoner punk og stonerrock ballet inn i de tyngste og største riffene, mens Golden Core også lykkes i å skape en kald og frisk atmosfære i de varsomme og partiene. Midtpartiet i «Buslubaen», og hele avslutningssporet «Lite Vet Mennesket» kunne vært brukt som lydspor i Tromsøs nordlysplanetarium.
Doom, sludge og black metal er sjangre jeg føler meg i overkant forsynt med i 2019, men Golden Core lager en fyrrig kompott av disse seige og mannevonde elementene. Groove som i «Hrafnaspa», «Runatal» og «Blod» er selve definisjonen på øyeblikkets magi.
For oss som har ansett det norrøne språket som enda mer nytteløst enn nynorsk, er tekstene nokså utilgjengelige. Golden Core skaper uansett sin egen musikalske mytologi.
Disse unge vikingene gjør sin helt egen greie, og talentet og djervheten bør sørge for at duoen erobrer nye tilhengere også langt utenfor våre nordlige strender.
