Undertegnede var blant de mange som ble tatt på senga da Michel Kiwanuka slapp debuten «Home Again» i 2012. Jeg hang dog ikke helt med på den massive hyllesten av «Love & Hate» fire år senere, selv om oppfølgeren også hadde en del sjelsmeltende godlyd i seg. Åpningslåten «Cold Little Heart» ble attpåtil en liten hit, etter å ha frontet HBO-serien «Big Little Mess».

I utgangspunktet var briten å regne som en folksanger, der man kunne mistenke at hans foreldre eksponerte pjokken Michael for rause doser Bill Withers og Van Morrison under oppveksten. At Kiwanuka brøt ut av dette litt trange retro-formatet på «den vanskelige andreplata», skjønner jeg godt. Briten bet den gang over litt mye i en og samme munnfull, selv om jeg applauderer det høye ambisjonsnivået.

«Kiwanuka» er en mellomting av 32-åringens to tidligere album, men også en fortsettelse. Et godt øre for melodier har han alltid hatt, men «Kiwanuka» er hans sterkeste og mest gjennomførte plate så langt.

På eventyr nummer tre byr Kiwanuka på noen svært lekre musikalske kapitler, der artisten trekker og drar i ytterkantene av et lappeteppe av soul, pop, folk, gospel, jazz og rock. Han lykkes i å skape brennheit friksjon i det ene øyeblikket, men leverer svale og fløyelsmyke toner i det neste.

I løpet av platas 51 minutter kan man ha en vedvarende orgie i referansepunkter, fra Curtis Mayfield og Isaac Hayes, via Love til Jimi Hendrix. Kiwanuka er dog ikke i hyllestbransjen, men gjør som de beste: Stjeler fra de beste.

På tross av at jeg anser dette som intelligent musikk, er både låter og produksjon utadvendt og lett i steget. I fotballen bruker man begrepet on the front foot om lag og spillere med en offensiv og energisk tilnærming. Denne beskrivelsen passer også perfekt for Michael Kiwanuka. Det låter som om 32-åringen har gått i studio, gjort akkurat hva han ville akkurat når han ville, og bare latt musikken renne ut av seg.

Melodiene renner i alle fall lett inn i ørene, frigjør disse herlige soul-, pop-, og rock-dopaminene i hjernen, og får lemmene til å spontant bevege seg på mer eller mindre keitete vis. Kjedsomhet er åpenbart fienden for briten, men han er fokusert nok til å unngå å gå seg vill i godteributikken. Uforutsigbarheten gjør «Kiwanuka» til en sjeldent innholdsrik plate. Dette gjør det sjeldent morsom å lytte til, og gir samtidig en svært behagelig rusfølelse.

Dette føles i tillegg et ekte album, og fremstår ikke som en samling låter som tilfeldigvis var ferdigkomponert til samme tid. Eller så er det dét, bare at briten syr musikkstykkene sammen med mesterlig fingerspissfølelse. 14 låter er som regel i overkant, men i tilfellet «Kiwanuka» rekker man ikke tenke over dette før albumet plutselig er ferdigspilt.

Stemmen til Michael Kiwanuka har ingen sterk signatur, men han synger med en troverdighet som viser ekte karakter – spesielt når teamene er ensomhet og fremmedgjorthet. Britens røst flyter, som på «Love & Hate», på topp av en fargerik produksjon signert duen Danger Mouse og Inflo. Det låter røft og enkelt i partiene som krever litt fuzz, men perfekt og storslagent arrangert i neste vending.

«Kosmisk» er et i overkant brukt, og noen ganger misbrukt, ord mange bruker for å beskrive musikk. Men Michael Kiwanuka kaster seg hodestups ut i verdensrommet, og det er fryd å være med på reisen.