Ikke at de har vært så himla aktive på albumfronten, for det har de ikke, men deres liveshow har gitt dem et stadig villere rykte, hovedsakelig basert på opptredener, der gummimann og frontfigur Pat Beers’ fremtoning er av det sjeldne slaget.

Hvis Rob Tyner i MC5 hadde dansetrinnene og galskapen til James Brown, ville man ikke vært langt unna. Både de offisielle videoene og de liveklippene som ligger der ute på den herlige verdensveven er av det oppsiktsvekkende slaget, og det er ikke vrient å skjønne at de allerede har innkassert både priser og generell åtgaum for det, samt flere supportjobber for alt fra Rocke From The Crypt til El Vez og The Hives.

De digitale sporene etter dem sier at dette er deres andre fullengder, etter noen år med diverse EP-er og singler spredt på forskjellige labler. Førsteskiva «Land Of The Living» (2017, som jeg iallfall tror er den første) var et rock’n’roll-fyrverkeri, og jeg hadde noen fortalt at dette var et sideprosjekt fra nevnte MC5 rundt 1970, ville jeg trodd dem på flekken.

For dette er verken nyskapende eller grensesprengende på noen måte. Det er bare steintøff rock fremført av noen som behersker faget til fingerspissene. At de stjeler som ravner fra noen av de beste i bransjen tyder bare på bra smak.

Fingerspissene på den hyperaktive Pat Beers har for øvrig lånt et og annet av Hendrix’ en gang ukonvensjonelle og skoledannende traktering av fjøla, og da særlig grepshånden, som gjør størstedelen av jobben, noe liveklippene viser ekstra godt, der det både ser og høres ut som det er to og tre gitarister. Tyner-skrikene han er dessuten helt uimotsåelige. Sukk.

Men de er altså en trio, og på de fleste nye pressebilder er det bare Pat Beers og trommis (og kona) Lety Beers som er avbildet på. Nye (og ville) liveopptak tyder også på at bassister der i gården forbrukes som shots på utdrikningslag og som trommiser i Spinal Tap. Men jeg er glad de har bass, fordi den skogen av duoer med bare gitar og slagverk begynte å bli uutholdelig i tiåret post The White Stripes.

Men det er ikke bare live dette bandet har livets rett. For de skriver også bra låter, og på denne nye skiva er det flere av det ekstremt fengende slaget. De tre digitale singlene de selv har løftet fra plata er smarte valg. «Steely Eyed Lady» er MC5 opp av dage, og sparker rumper så hardt at bare beingrinda står igjen etter noen runder på dansegulvet (for dem som driver med slikt), mens «The One I Want» høres ut som et The Kinks på anabole steroider. Den tredje, «Battle Line», kunne vært The Flaming Sideburns i Bad Afro-æraen.

The Schizophonics fortjener et større publikum, og nå må noen snart hente dem til Norge. På en klubb hadde selvsagt vært å foretrekke, mens festivalmarkedet burde ligge langflate etter dem. Nylige rapporter fra østkysten i USA tyder på at vi har å gjøre med et sultent og heltent band i ekstrem form. Få dem hit’a!

THE SCHIZOPHONICS «People in the Sky» (Pig Baby Records)