Det siste tiåret har det skutt fram en rekke glimrende, i stor grad kvinnelige, artister som «elsker Amerika» her i gamlelandet. «Norwegicana» og «Nordicana» er nå godt etablerte uttrykk, men samtidig samlebegreper som rent musikalsk favner bredere enn selve geografien.

På sin flotte debutplate «Old Soul» skilte Unnveig Aas seg litt ut fra denne flokken. Hun var ingen tradisjonalist, men definitivt mer old school enn brorparten (unnskyld uttrykket!) av sine mer eller mindre likesinnede søstre i den norske alt-country-scenen.

På «Young Heart» cruiser Aas nedover samme musikalske landevei, men med litt høyere tempo, volum og FM-faktor.

Der andre, som Louien og Signe Marie Rustad, har et mer progressivt og sjangerløst uttrykk (og som for så vidt lykkes veldig godt med dét), tramper Unnveig Aas kontant og med stolthet sine cowboyboots i parketten. Nå er det riktig nok litt mindre pedal steel, og litt mer synth på «Young Heart», enn debuten. Fans av Kathleen Edwards, Claudia Scott og Tom Petty vil uansett finne mye glede i de 10 låtene som utgjør «Young Heart». Denne musikken gjør nemlig den Tromsø-fødte vestfoldingen eksepsjonelt bra.

Om det er bevisst aner jeg ikke, men Aas «tar tilbake» musikken som på 80- og 90-tallet på godt norsk het roots. Hun frisker opp greia, men retroflørter også over en lav sko. Den kraftfulle «My Man» lukter på 70-talls kosmisk countryrock av Gene Clark-karakter, mens synthene på «Right From the Start» gir meg en deilig Springsteensk «Tunnel of Love»-følelse. Låtene er jevnt over sjeldent gode og refrengsterke, med plenty av variasjon i takt, tone og humør.

Denne musikken lukter av diesel og eplepai, som i 2019 faktisk føles forfriskende. Hip, urban kaféklimpring med inderlig lukkede øyne over tekoppen har vi uansett nok av.

Aas’ låter blir allikevel aldri sidrumpa. Hun bruker sitt popøre for alt det er verdt, og hele greia har en fremoverlent energi. Det er i tillegg forfriskende med countryrock som faktisk rocker, og ikke bare fiser seg igjennom de gamle, gubbete klisjéene. Gitarist Roger Græsberg og hans musikerforening gir det hele et solid komp. De pynter også på sømmene i låtene, der de broderer litt ekstra fine mønstre med sine instrumenter.

Mange artister er mest komfortabel i én stemning, men Aas har et større emosjonelt register. I «Seasons Change» er hun mørk og mystisk, mens lengselen og angeren tyter ut av sprekkene i «Everything Unsaid». «Biggest Love» er derimot så utadvendt at det låten grenser til AOR-rock. Tittelsporet er det eneste jeg synes er litt veikt, og det fremstår som et merkelig valg av åpningslåt.

Fellesnevneren gjennom albumet er at Aas utfører alt med stor autoritet, som i kombinasjon med tidvis såre tekster skaper en litt sjelden kontrast. Samtidig er et dypt kjærlighetsforhold til sjangeren og estetikken tydelig i hver fiber av musikken.

I løpet av disse 10 små kapitlene får vi i pose og sekk. Dette er musikk av og for sjangernørds, men samtidig gjør de ekstroverte låtene og allmenngyldige tekstene «Young Heart» til et veldig folkelig album.