The Deathtrips debutalbum «Deep Drone Master» (2014) var å regne som en hyllest til svartmetallens gylne årganger fra 80- og 90-tallet, fra de nedstemte grumseriffene til Celtic Frost til Darkthrones blastbeat-inferno. På den ferske oppfølgeren bringer de litt friske ingredienser inn i black metal-sjangerens indre sirkel.

Tempoet er også skrudd litt opp, mens soundet lukter mindre av muggen kjeller, og mer av kosmos. «God» lyd er noe av en selvmotsigelse innenfor svartmetallen, men her hjelper det presise lydbildet musikken med å male klare og fascinerende stjernebilder i mørket.

The Deathtrip består nå av de to Finlandsbosatte engelskmennene Mathew «Kvohst» McNerney og Paul «Host» Groundwell. Førstnevnte er nok mer kjent som sanger og låtskriver for folkrockerne Hexvessel, men dette sideprosjektet er mer interessant i mine ører. Duoen har på «Demon Solar Totem» fått hjelp fra Thomas Eriksen (som ga ut et knakende bra album med Østfold-bandet Mork tidligere i år) på bass, og den bereiste trommeslageren Dan «Storm» Mullins.

Supergruppa har en enorm CV, men skaper her et nytt eventyr som gjennom syv lekre kapitler lokker deg ut på en reise bort fra det brysomme lyset.

Selv om sjangeren representerer den ultimate styggedommen er «Demon Solar Totem» et album fylt av vakker musikk. Som i mye annen black metal ligger trommene og bassen i bunn uten å gjøre så mye annet enn å rase fra seg i rett takt og tone. Men på toppen ligger det mye snadder for metal-sultne ører.

Gitarene er kalde og skarpe, uten å noen gang bikke over til ubehagelige. Den velkjente kjappe harvinga over strengene er tydelig inspirert av stilen til Snorre «Blackthorn» Ruch (Thorns, ex-Mayhem).

Foto: Andy Ford

Ellers farges atmosfæren enkelte steder av flere lag med hese og hviskende stemmer, som like gjerne kunne vært en hyllest til Beherit. The Deathtrip er riktig nok ikke like primitive eller bisarre som de nevnte finlenderne, og passelige mengder ekko i lydbildet gir musikken på «Demon Solar Totem» en astral romfølelse. Låtene tilføres også litt finesse av messende korsang som dratt ut av de katolske katakomber, samt subtile synth-toner.

Et trumfkort som skiller The Deathtrip fra mange andre black metal-band er stemmen til Kvohst. Eller stemmene, for å være mer presis (det opplyses ikke om avtroppende medlem Aldrahn bidrar på plata). Det tradisjonelle svartmetallskriket utføres på en måte som minner om Nocturno Culto, men med et langt større repertoar av jamring, skrål og regelrett crooning, i tillegg. Denne variasjonen skaper en uforutsigbarhet som mange andre band i denne litt fastlåste sjangeren mangler.

Vi heldiggriser som bor i nord går nå inn i to måneder med mørketid. Jeg kan ikke se for meg et mer passende soundtrack enn «Demon Solar Totem» fram til lyset tar oss igjen i slutten av januar.