(du kan bare scrolle forbi det som er i kursiv, om du kun er interessert i musikken på skiva)

La oss bare rydde unna det genetiske og musikalske stamtreet her, først som sist.

Duoen The Rails består av James Walbourne og Kami Thompson, navn som ved første gangs nevnelse kanskje ikke får folk til å sperre opp øynene opp i sjokk, men som likevel har noen fine tags.

Walbourne er en allsidig mann som har spilt i den sene utgaven av The Pretenders, og visstnok også som livebidragsyter i så forskjellige orkestre som Son Volt og The Pogues, samt en hyppig benyttet studiomusiker på begge sider av dammen.

Kona, og The Rails-partner-in-crime, Kami er heller ingen rookie, og har både gitt ut soloskiver og turnert med masse celebre navn. Ja, også er hun datter av Richard og Linda Thompson, et par som står bak noen av de beste skivene som er laget. At Richard er en av verdens beste gitarister gjør jo heller ikke noe.

Sånn. Og nå: The Rails! Dette er duoens tredje album, oppfølgeren til finfine «Other People» (2017). Debuten har jeg ikke hørt (er ikke i strømmetjenester), men forgjengeren er mer akustisk og British-folk-basert enn denne forholdsvis nye, som kom i august en gang.

Her har de skrudd opp fuzzgitarene og tempoet litt mer uten at de gått seg bort fra seg selv. Folk-elementene er der fortsatt i bøtter og spann, det låter bare sprekere og friskere.

Alle de tre første låtene på skiva er singler, så de er åpenbart plassert der de er, for å gi lytterne et effektivt spretthopp inn i resten av materialet. Det er også de mest fengende sporene. Særlig «Save the Planet», en tittel som ser ut som en gymnasstil (hvis noen husker hva stil og/eller gymnas er) om Greta Thunberg, men som er både besk og fin, med linja «Save the planet, kill yourself».

De beste låtene her er likevel de som kommer herfra og ut. «The Inheritance» er eventyrlig flott, der stemmene deres danser elegant rundt hverandre, slik deres foreldre og svigerforeldre var så innmari flinke til, og som låttittelen (muligens ufrivillig, vil anta dét) hinter om.

Rock’n’roll-låten «Ball and Chain» må også nevnes. De som ikke er nevnt er heller ikke glemt. På befriende 33 minutter banker de ned 10 låter, og man rekker aldri å bli lei eller mett, men snarere klar for en ny runde.

At den slutter med tittelsporet «Cancel the Sun» føles ekstra deilig og beleilig her man sitter nord for polarsirkelen, vel vitende om at sola ikke blir å se før i slutten av januar en gang. Gitarene her er for øvrig strålende.

Knallskive, dette. Og farlig vanedannende.