Kjærkommen energi i mørketida

Punkrock er ikke romforskning, det handler heller om å treffe spikeren med størst mulig kraft, og Hayeminol deiser den rett inn med slegge.
 

Hard rock’n’roll er noe vi har hatt bra dreis på her til lands i mange år, der det virkelig strammet seg til på midten av nittitallet, med Glue og Turbo som uformelle hærførere og fanebærere for det vidunderlige lurvelevenet. Litt lenger bak i feltet myldret det av brillefine orkestre, og nå kan vi også slå trygt fast at etterveksten fra nye generasjoner fyller etter.

Det var den evige entusiast Geir Underdal som først tipset om den svært unge og ditto talentfulle unge artisten Ånon, via en YouTube-video med låten «Kamikaze», som deretter ble omtalt også her i avisa. Det skulle virkelig bare mangle. Synet av denne purunge bølla i Black Debbath-skjorte, som spilte alle instrumenter, som sang aggressiv punkrock med glassklare melodier og stirret skarpt frem med null dødsangst, var oppløftede på så mange måter.

Senere har vi sett samme unge mann spille The Stooges-klassikeren «I Wanna Be Your Dog» på langeleik (under Trygdekontoret, det eneste TV-programmet på NRK som tar musikk på journalistisk alvor, og det er ikke engang et musikkprogram), så man har jo bare ventet på at det skulle dukke opp ei ordentlig skive med Ånon i front. Nå er den her.

Bandet Hayeminol har gjort flere konserter i hovedstadstrakter, men hittil er det bare to låter som har vært mulig å strømme. Nå er altså hele den etterlengtede skiva endelig ute, og her skal julekosen virkelig få kjørt seg i ukene fremover. Skiva er et klassisk rock’n’roll-alnum, der det hele koster av gårde i et herlig, heseblesende tempo.

Låtene er på vekselvis norsk og engelsk, og har en puristisk punkrock-attitude i både tekst og sound. Vokalen er akkurat passe vrengt, slik den var på The Hellacopters’ to første skiver, og gir også friske assosiasjoner til så vel The Misfits, The Ramones, Dead Boys og Black Flag, som til hjemlige helter i GBZ, Abusers og tidlig Gluecifer.

Trioformatet er et krevende et, men når rocken leveres med så mye eplekjekk og troverdig arroganse, og en genuin DIY-holdning, som Hayeminol er i besittelse av i bøtter og spann, oppleves det aldri som noe annet enn hundre prosent troverdig, og på ingen måte begrensende. Punkrock er ikke romforskning, det handler heller om å treffe spikeren med størst mulig kraft, og Hayeminol deiser den rett inn med slegge. Riffene og de kjappe soloene sitter og Ånon synger steintøft, med et sinne som spruter ut av høyttalerne.

Skivas tolv (og en halv) låter holder et bra nivå hele veien gjennom, men det er allerede nevnte «Kamikaze» som virkelig drar skinnet av pølsa her (for øvrig skiva lengste spor, med sine 2:50 på strømpelesten. Dette er ikke progrock). Selve låten er så bra at den med letthet kunne vært gjort countryversjoner av (selve lakmustesten), og de eminente popkoringene gir den tilstrekkelig med luft. At det attpåtil utfylles med et perfekt The Stooges-aktig piano (ding-ding-ding!), gjør det bare enda mer tiltalende. Lett en av årets rocklåter, dette.

Dette er forhåpentligvis starten på ei rekke av mange skiver fra denne eksplosive trioen. Måtte de bare peise på videre, spille masse live, bli enda bedre, feste alt til tape og fortsette i akkurat samme sporet. Og måtte de holdes unna alt som heter talentiader og fordummende musikkonkurranser. For dette er ikke norsk rocks fremtid. Det er takk og lov en del av dens samtid, og det skjer akkurat nå. Bookingansvarlige i norske rockfestivaler bør kjenne sin besøkelsestid. Om noen år er de mye dyrere. Sterk firer.