Men få band er vanskeligere å hate enn The Who – også på «oppfølgeren» til middelmådige «Endless Wire» (2006).

Her presser de gjenlevende medlemmene Roger Daltrey og Pete Townshend de siste restene av gutteaktig sjarm ut av tuben. Og duoen, som har nå har nådd midten av 70-årene, er ikke dumme. De trykker nesten manisk på fansens nostalgiknapp gjennom 45 minutter.

Nesten alle tingene som kjennetegner The Who er til stede på «Who». Man ser for seg Townsend kjøre «vindmølla» på gitaren i studio, mens Daltrey sprengåpner låtene på toppen av sitt vokale register, med brystkassa godt fremskutt.

Etter hvert som man lytter seg igjennom de 11 låtene er det en, eller snarere to, enorme mangler i lydbildet tydeligere og tydeligere. Townshend og Daltrey gjør sine saker greit nok, men man hører og føler på kroppen at halvparten av The Who er borte.

Man finner ingen bassist som John Entwistle, verken nå aller da, og ingen har enda forstått hva Keith Moon egentlig holdt på med bak trommesettet. Begge to var genier og egenrådige eventyrere, og jeg mener ingen rockband har hatt en sterkere rytmeseksjon enn disse to raringene fram til mr. Moon drakk seg i hjel fro drøyt 40 år siden.

The Who er ikke døde, men pulsen i musikken ble borte med bandets ene halvpart. Townshend kan riffe så hardt han vil på Gibson-fjøla, men ved hans side mangler de to kamikazepilotene som skjøv låtene opp og fram.

De proffe studiomusikerne gjør på sett og vis jobben sin, men det hele låter pregløst og gjennomsnittlig. Unntaket er når Tom Pettys viktigste medspiller Benmont Tench setter seg ned ved keyboardet, og viser hvordan spillestil gir musikk personlighet.

Zak Starkey har, i motsetning til sin far Ringo Starr, ikke noen tydelig signatur som trommeslager. Sammenlignet med Keith Moon faller han helt igjennom, selv om man hører at Starkey etter beste evne prøver å duplisere den avdøde villbassens nær anarkistiske trommeruller.

Låtene på «Who» er en ganske standard videreføring av stilen The Who meislet ut utover 70-tallet. Noen av melodiene fester seg ikke ordentlig, mens andre har vi rett og slett hørt tidligere. Det finnes grenser for hvor mange ganger de kan resirkulere «Baba O’Riley» og «Won’t Get Fooled Again», eller spleise dem sammen, og samtidig beholde noen underholdningsverdi.

Townshend virker fastlåst i sin rolle som en av stadionrockens stamfedre, men man skvetter til og våkner litt idet han går amok i synthesizer-lekeland under «Beads On One String». Og mot slutten av plata går gamlegutta riktig nok litt bort fra det gjenkjennelige Who-formatet, som gir oss lyttere et par litt mer interessante øyeblikk.

«I’ll Be Back» er låten som skiller seg ut som platas beste. Townshend tar selv hånd om mikrofonen på denne smarte og sentimentale semiballaden, der gitaristen i tillegg blåser ut sine første munnspillsoli på nesten 50 år. «Break the News» bidrar attpåtil med noen mollakkorder, som på denne plata er like sjeldne som musikkjournalister uten oppblåst ego.

Uansett hvor mye du har savnet ny musikk fra The Who, er det ingen som trenger denne plata – selv om den sikkert blir gitt ut i ørtogførti forskjellige glinsende og fristende «deluxe-versjoner». Vi har heldigvis nok Who-gull å grave fram når det trengs.

Etter The Whos lange rekke rockhistoriske utropstegn på 60- og 70-tallet, er dette (siste?) kapittelet i britenes historie et knapt synlig punktum.

PS. Plateanmeldelsen er basert på den 11 låter lange originalversjonen av albumet.