Årskavalkade 2019

Her er Egon Holstads favorittskiver fra 2019

Det er alltid viktig å minne om mantraet «Det finnes ikke dårlige plateår - det finnes bare late lyttere».
THE LATE GREAT DAVID BERMAN: Han forlot oss dessverre i år, denne svært begavede mannen. Heldigvis rakk han å gi ut et glitrende album først, og attpåtil det aller beste som kom ut i 2019. 
        
            (Foto: Press)

THE LATE GREAT DAVID BERMAN: Han forlot oss dessverre i år, denne svært begavede mannen. Heldigvis rakk han å gi ut et glitrende album først, og attpåtil det aller beste som kom ut i 2019.  Foto: Press

For det gis alltid ut masse bra skiver. Hvert eneste år. 2019 var intet unntak.

Likevel er det plateår som er sterkere og svakere enn andre.

2019 hadde ingen skiver jeg føler vil gå inn i musikkhistoriebøkene som soleklare klassikere, men, bevares, det var mye gull å velge i, fordelt over en bråte forskjellige stilarter og genre.

Her er undertegnedes musikalske selvangivelse for 2019:

1. PURPLE MOUNTAINS «Purple Mountains»

 

Det hviler et slør av sorg og tristesse over denne helt smertelig vakre skiva. Frontfigur David Berman tok i 2009 farvel med musikkbransjen, og det så dessverre ut til å være et løfte han klarte å holde. Heldigvis ombestemte han seg etter nesten et tiår i taushet, og med sitt nye band (der gjengen i det framifrå bandet Woods backer ham) leverte han i juli ei skive så vakker, så skakk og så fin at det var til å besvime av.

David hadde lenge slitt mye med depresjoner og tungsinn, og i den nevnte «hvileperioden» berget han så vidt livet i et selvmordsforsøk. Dessverre skulle han fullføre dette bare en måned etter Purple Mountains-skiva kom ut, noe som gir lytteropplevelsen og tekstene en creepy og ekstra dimensjon, dog uten å stå i veien for musikkens selvstendige storhet. For den er enorm. R.I.P. big man. Og takk for årets sterkeste musikkopplevelse.

Les anmeldelsen her

2. THE SHOOTS «R & Beat» (Heavy Soul Records)

 

Storbritannia post (og under) britpop har sannelig ikke vært mye å henge på juletreet, men vi har selvsagt hederlige unntak hele veien. Fra Essex rett utenfor London dukket denne raketten opp på høsten, etter noen ellevilt bra singler.

Eksentrikeren Paul Orwell står for låtsnekringen og gitarriffingen, men her er det vokalisten Kevin «Lord» Essien som står for de mest oppsiktsvekkende prestasjonene. Han synger som ei perfekt blanding av Eric Burdon, Trond Andreassen, G Roslie og Robert Jelinek (The Creeps), og schriker ut beinharde fuzztstormer og smektende soulballader om en annen, og med låter som virkelig tar pusten fra en.

Her måkes de tidlige utgavene av Captain Beefheart, The Who, The Animals, Pretty Things sammen med vintage-soul til en uimotståelig eliksir av noe av det mest åndsssvakt fengende jeg har hørt på år og dag. Skiva finnes kun på fysisk format (CD og LP), selvsagt i gloriøs mono, men noen av låtene er takk og lov digitalisert av Orwell selv og lagt ut på den herlige verdensveven. Få dem til Norge NÅ. De kommer til å rive ned lokalene de spiller i. Sjukt bra. Skiva og singlene kan bestilles her. Gjør det. Det er en ordre.

3. THE LIGHTNING DUST «Spectre» (Western Vinyl)

 

Den sitter som et skudd etter første gjennomlytt. Deretter vokser den seg bare større og større. TLD var i utgangspunktet et sideprosjekt fra det canadiske, framifrå og flotte orkesteret Black Mountain, men nå har begge medlemmene (og paret) klippet navlestrengen helt, slik at TLD fra nå er som hovedprosjekt å regne.

Sånn høres det også ut. Plata er helt uten svake punkter og smyger seg innpå deg og blir værende. Amber Webbers forføreriske og sexy stemme kan gi assosiasjoner til både Mazzy Star og Cowboy Junkies, men det låter like fullt særegent og unikt. Fantastisk og slitesterk skive.

Les anmeldelsen her

4. THE SCHIZOPHONICS «People in the Sky» (Pig Baby Records)

 

Ei av de beste rock’n’roll-skivene på lang tid, dette. For dette er verken nyskapende eller grensesprengende på noen måte. Det er bare steintøff rock fremført av noen som behersker faget til fingerspissene. At de stjeler som ravner fra noen av de beste i bransjen tyder bare på bra smak.

Hvis Rob Tyner i MC5 hadde dansetrinnene og galskapen til James Brown, ville man ikke vært langt unna. Nevnte MC5 blir svært ofte slengt på som en pliktskyldig referanse hver gang noen spiller rock høyt og energisk, men her ligner det faen meg. På en hundre prosent rett måte. Avsindig tøft og catchy.

Les anmeldelsen her

5. SON VOLT «Union» (Transmit Sound)

 

«Jay Farrar tar grep, og serverer ei av de bedre skivene hans siden nittitallet», skrev en vis og oppegående herremann, da dette bunnsolide albumet ble sluppet i mars. Det er fortsatt sant. Og det sier ikke lite, med tanke på at Farrar står bak mange av de aller fineste og beste fonogrammene som er sluppet innen den litt upresise sekkeposten americana.

Da Son Volt slapp debuten «Trace» for 25 år siden, viste han at et liv etter Uncle Tupelo var godt besørget, og «Union» er niende skive ut under det «nye» navnet. Nå finpusser han bare den vedvarende toppformen. Dette er dessuten ei av de hardeste og mest pissed off protestskivene som har kommet ut av «USA med Trump»-æraen. Folk som Springsteen og Neil Young hadde drept for både låtmateriale og tekster her. Jay for president!

Les anmeldelsen her

6. MICK TROUBLE «It’s the Mick Trouble LP» (Emotional Response)

 

Engelskmannen Mick Troubles historie er uhyre spesiell. Myten skal ha det til at han var på vei mot gjennombruddet i 1980. John Peel hadde lagt sin elsk på ham, og rett før et helt radioprogram skulle spilles inn live, dukket ikke Mick opp selv.

 

Han var rett og slett borte, og det skulle ta hele 37 år før tapen til den eminente og innspilte EP-en «It’s The Mick Trouble EP» ble funnet i en kakeboks i kjelleren til Mick selv og gitt ut. Heldigvis tok det ikke mer enn to år før fullengderen kom, og for en fest av ei skive!

Historien er uansett fantastisk, så la oss ikke ehhh… «sannhetsgehalte» den (verbing sprøer språket!). Tenk Wreckless Eric, tidlig og sint Costello, Billy Childish, en skakk Ray Davies og uunngåelige Television Personalities. Du og dere, for et forfriskende og herlig album!

7. NICK WATERHOUSE «Song For Winners» (Innovative Leisure)

 

Et helt vidunderlig album fra denne stilfulle og elegante herremannen. Musikken hans er lett tilgjengelig, og er en miks av 50’s-rock’n’roll og rockabilly, smeltet inn i catchy garasjepop fra sekstitallet og møkkete soul fra Stax’ bakgård. Fans av Chris Isaak, Elvis og brillefin musikk med røtter i 50- og 60-tallet vil elske Waterhouse.

De tre første var knallbra, men på fjerde forsøk er det som han har spilt musikalsk Tetris, der alle komponentene, fra fortreffelig musisering i alle ledd, til låtskriving og produksjon, danner et inntrykk av ei fullstendig og komplett rekke. Beintøff og vakker. Kvass og innbydende. Nick Waterhouse har landet et komplett album. Håper han dukker på norske festivaler til sommeren.

Les anmeldelsen her

8. ERLEND ROPSTAD «Brenn siste brevet» (Lator Gator Records)

 

«Erlend Ropstad er en seig jævel, som bare har klatret sakte oppover mot et stadig høyere nivå. Nå er han der oppe blant de aller flinkeste vi har i landet. Men hvor loslitt det enn høres ut, tror jeg dette først virkelig kommer til sin rett når han ruller ut hele kavaleriet og legger ut på veien med denne kolossen av ei skive. Se opp, festivalsommeren i Norge!», var det noen som skrev i januar da skiva kom.

Denne noen hadde så rett, så rett! I mellomtiden har Ropstad og det vanvittig tighte og storslagne bandet lagt Festival- og Klubb-Norge for sine føtter, mens priser og panegyriske anmeldelser har regnet over dem. Så fortjent, så fortjent. Årets beste i moderlandet.

Les anmeldelsen her

9. WET DREAMS «Wet Dreams»

 

«Lyden av en perfekt inventarfest ti minutter før politiet kommer» var den dødelige presise og briljante formuleringen en musikkjournalist brukte da hen skulle beskrive debuten til norske Wet Dreams. Videre skrev hen:

«I en verden så alvorstynget og full av innvortes og utvortes problemer, er det lett å tenke at protestviser og slagord er det eneste vi trenger. Og gi meg gjerne dét, for all del, men det vi først og fremst trenger er hard rock’n’roll om øl, UFO-er, klining, butikktyveri, radioaktivitet, rus, edderkopper og livsbejaende hærverk. Som bare røsker tak i mellomgulvet, og der man slipper å tenke overhodet. Det er her Wet Dreams kommer inn og tar ansvar».

Les anmeldelsen her

Jeg sier bare: Enig! Veldig bra skrevet! Wet Dreams var akkurat det vi trengte nå. Måtte de fortsette å peise ut skiver og spille dritbra konserter.

Og måtte de fortsette å bruke bunkevis av oljemilliarder på raffe videoer som denne:

10. LILLIE MAE «Other Girls» (Third Man)

Tredje skive ut fra denne framifrå gitaristen, fiolinisten og countrymusikerinnen. Mae har holdt på over ti år, og hennes musikalske ståsted er fortsatt trygt plantet ned i countryen med begge bootsene. Hun synger dritbra og krystallklart, og på plata er det hele skrudd helt fortreffelig sammen, med drahjelp fra mogul Jack White og sjølaste Dave Cobb, en av bransjens mest ettertraktede produsenter. Jason Isbell har også gitt sine bidrag. Resultatet er ei knallsterk skive med glitrende utført country, med en passe tilmålt dash pop, uten at man på noe slags tidspunkt føler at hun går på akkord med verken egenart eller integritet.

Les anmeldelsen her

Det er masse skiver sluppet i 2019 som ikke nådde helt opp her, noen av dem med enkeltlåter som ville toppet ei liste over de beste sporene. En haug av disse, samt flere smakebiter fra ovennevnte liste, er samlet i denne spillelista. Enjoy!