Det slippes vanvittig mye bra musikk i Moderlandet, og dette tiåret har bugnet over av norsk, musikalsk gull.
Etter å ha gått gjennom spillelister og platebunker fra dette desenniet, har jeg landet på 10 skiver jeg særlig ønsker å trekke frem.
Har gått for ærlighetsprinsippet, altså de platene jeg rett og slett har lyttet mest på, og flere av dem er også vevd sammen med sterke konsertopplevelser fra de respektive artistene.
Blendahvitt og gubbete? Joa, jeg ser den. Men det får heller være. I ei subjektiv liste er det ikke noe som heter kvotering eller hensyn, og i en topp 10 vil det alltid være masse gull som må ofres. Here we go!
1. TORGEIR WALDEMAR «No Offending Borders» (2017, Jansen Plateproduksjon)
Det er mye overvurdert ræl der ute, av påtatt triste og kokett sutrete menn med skjegg, som klimprer ustødig og skranglete på kassegitar, mens de klynker med en potet i halsen om livets forjævlighet. Indietusseladder med hjemlengsel og usunne morsbindinger, med tekster om at de vil ha statsstøtte til kunsten sin og nye designbriller.
Torgeir Waldemar har ingen verdens ting med dette å gjøre. Han er bare en sjeldent flink fyr, riktig nok med skjegg, men også med total kontroll på det han driver med. Dritgod på gitar. Fantastisk god å synge. Sjukt bra på låtskriving.
Han har laget alle de skivene Neil Young ikke lenger er i stand til, men likevel har lyst til å lage. Og han skriver skarpe tekster og fremfører dem som om det gjelder liv. Og det gjør det jo. Live drar han sågar musikken opp ytterligere et hakk.
Torgeir ga ut et knippe fantastiske EP-er i desenniet, og allerede i debuten «Take Me Home» (2011) slo han meg fullstendig i bakken. Den selvtitulerte debuten i 2011 er eminent. Oppfølgeren er enda bedre, og en krystallklar sekser på terningen. Og den er den beste norske skiva som ble sluppet i hele tiåret.
2. THE GOOD THE BAD AND THE ZUGLY «Anti World Music» (2013, Fysisk Format)
The Good The Bad And The Zugly er bandet som forener de beste sidene fra Oslo-rocken på midten av nittitallet, kjører den gjennom ei ny 2000-tallet-kvern, gir låtene fengende refreng, synger stygge, slemme og infantile tekster med masse humor, og attpåtil sper det ut med referanser til Cypress Hill, Beastie Boys og annen musikk du ikke assosierer med punkrock overhodet.
I tillegg er de dritgode å spille, noe som ikke minst kommer godt frem live. By far Norges beste rock’n’roll-band dette tiåret, og en legemliggjørelse og stadfesting av at rock som kunstform er aller best når den er farlig og uforutsigbar. Debuten er et rent mesterverk. Og de påfølgende skivene står heller ikke mye tilbake for denne.
De har til og med klart kunststykket å bytte vokalist, uten at det har begrenset dem overhodet. Skulle de beste punkrockskivene fra tiåret blitt kåret, hadde alle skivene deres bllitt med. Men debuten er og blir best. Gud hjelpe alle sammen i hele verden, så bra den er.
3. STEIN TORLEIF BJELLA «Gode liv» (2016, Heime med hund Records)
Han debuterte Med «Heidersmenn» i 2009, med den aller beste skiva som ble meislet ut på norsk jord i det foregående tiåret. I inneværende tiår har han gitt ut ytterligere tre skiver, der man nesten kunne trukket lodd over hvilken man skulle ta med her. Akkurat i dag lander jeg på «Gode liv».
«Stein Torleif Bjella gjør det umulige mulig, nemlig å finne opp seg selv hver gang. Og han har blitt noe så sjeldent som en artist man mer eller mindre vet at leverer bra skiver. Og vi trenger en sånn stødig kar, en vi kan lene oss mot og stole på, i disse vimsete og usikre tider», skrev en sånn passe klok mann da skiva kom. Han hadde selvsagt helt rett, den passe kloke mannen.
4. SIVERT HØYEM «Endless Love» (2014, Hektor Grammofon)
Madrugada er gjenforent, og bandet har turnert flittig i hele 2019, til velfortjent jubel over hele Europa. Det kan likevel være lett å glemme at frontfigur Sivert Høyem i dette tiåret har levert et knippe dritbra soloskiver, etterfulgt av noen gispende bra turneer, med forskjellige bandkonstellasjoner.
Hans bravader fra både studio og landeveien kulminerte også i den doble liveskiva «Live at Acropolis», der han spilte to utsolgte konserter foran 10 000 ekstatiske grekere (og, sikkert, noen nordmenn). Vi skal virkelig ikke ta for gitt at vi har en så tungt begavet låtskriver og vokalist som Sivert Høyem, og med tanke på hans jevne produksjon i årene med soloskiver, ville det overraske meg om han ikke ruger på masse nytt materiale, som vi kommer til å få høre med enten Madrugada eller under eget navn.
Samma faen det, så lenge han spiller det inn og gir det ut. Låten «Inner Visions» er for øvrig en av de aller beste inn-til-margen-sterke låtene fra dette tiåret.
Les dypdykket: Dette er Madrugada og Siverts beste skiver
5. HELLDORADO «Bones in the Closet» (2012, CCAP)
Et av de rareste og mest ubegripelige fenomen i norsk musikkliv de siste 20 årene er at bandet Helldorado ikke har nådd et større publikum. De skriver knallsterke låter, de er musikalsk stødige som fjell, de leverer konserter som svimeslår publikum i ekstase og de har en av våre beste vokalister noensinne, i Dag Vagle.
Sistnevnte leverte for øvrig en av de beste konsertene jeg så i hele 2019. Men rettferdighet og logikk har aldri stått i noe forutsigbart fornuftsforhold. «Bones in the Closet» ser ut til å bli deres siste «ordentlige» studioalbum, med egne låter. Det hadde fortjent flere lyttere. Og er låten «Johnny’s Song» den beste som ble laget her på berget i hele tiåret? Ja, det tror jeg pinadø. Her er den fremført akustisk av verdens beste Dag. Frem med lommetørklet!
6. KOSMIK BOOGIE TRIBE «We’re Not Here to Fuck Spiders» (Rural Rebel Rock)
De som måtte finne på å rope «Rocken er død!» (de finnes, utrolig nok), burde kveles i tilløpet, med å få stappet ei T-skjorte til Kosmik Boogie Tribe så langt ned i halsen at den suger til seg magesyre. Etter to habile og bra skiver tok de begrepet «Den vanskelige tredjeskiva», la det på en hoggestabbe og slo det i fillebiter ned til enkelte atomer med verdens kvasseste og tyngste øks.
KBT spiller rock’n’roll, der hovedbudskapet ikke er å redde verden, men å fri oss fra kjedsomhetens klamme grep. Det klarer de til gagns, enten det er med denne jetraketten av ei skive, eller om de river ned et konsertlokale med samme ammunisjon. Love'em.
7. ERLEND ROPSTAD «Brenn siste brevet» (Later Gator Records)
«Erlend Ropstad er en seig jævel, som bare har klatret sakte oppover mot et stadig høyere nivå. Nå er han der oppe blant de aller flinkeste vi har i landet», skrev en klok gamling i ekstase da denne skiva kom ut i slutten av januar. Det var dævelen deise meg bra presist skrevet, må jeg si. Klok, disse gamlingene, altså!
Ropstads skiver har hatt en jevn, oppadgående kurve, og særlig de tre siste er alle av svimlende høyt nivå. Han er vel det nærmeste vi har vært å ha en skikkelig heartlandmusiker av stort format her til lands, og når han – og det vanvittig tighte og autoritære bandet – spiller live, dras det hele opp i en ytterligere dimensjon. Får de ikke Spellemannprisen for denne skiva, vil det være av samme skammelige valør som da Stein Torleif Bjella ikke fikk det for debuten sin.
8. ÅRABROT «Who do you love» (2018, Pelagic Records)
For et helt unikt band. Metal? Punk? Rock? Avant garde? Kunst? Kall det hva du vil, men saken er uansett at Årabrot er et band som går sine helt egne veier, og der skivene er både fengende, strenge, vriene, brutale, genreoverskridende og voldsomme. Kjetil Nernes, som er Årabrot, er virkelig noe helt for seg selv her på berget, og skivene til Årabrot har bare blitt mer og mer overveldende.
9. TØNES «Vindbrest»
For en finurlig, vidunderlig og uimotståelig skrue, han Tønes er. Han skriver låter og historier om små rare og hverdagslige fenomen, som om det var verdens mest naturlige ting å gjøre. Takk og lov. Vi trenger noen som gjør dette.
Livet består i en dominerende stor prosentandel av middelmådige øyeblikk; hverdagsbetraktninger og helt vanlige mennesker, vanlige handlinger, vanlige foreteelser og trivielle situasjoner. Da er det helt suverent at en klarer å formidle dette, både i ord og musikk. Det er til og med betydelig vanskeligere å beskrive det trivielle uten å bli kjedelig, enn å være kjedelig og utbrodere det ekstatiske.
Tønes gjør det med bravur. Og hans tre siste skiver er dritbra. I dag ble det denne. I morgen hadde det vært ei annen skiva på denne lista.
10. THE CONSIDERATE LOVERS «Young & True» (2012, Big Dipper)
«Ut av obskuriteten - Nå!», skrev undertegnede i overskriften på anmeldelsen, i en annen publikasjon, da denne skiva kom i 2012. Bandet til Henry Johnsen var så ufattelig bra, at jeg ofte kløp meg i armen da jeg så dem live, der man tenkte «Hvorfor er ikke denne gjengen mer kjent utenfor Tromsø»?
Svaret var vel at de var noen surrekopper når det kom til både turnering og strukturert studioarbeid. For det var ikke talentet det var noe galt med. Henry Johnsen var et sjeldent stort talent både som låtskriver og vokalist, og derfor var det stas at han i sine siste leveår opplevde suksess og anerkjennelse gjennom det framifrå countrybandet The Northern Lies.
Elsker TNL, men The Considerate Lovers var et enda bedre band. Når man hører på «Young & True»-skiva i 2019, er det stadig helt ubegripelig hvorfor de ikke ble mer kjent. For ei samling ellevilt bra låter dette er. Henry, altså. For en helt. R.I.P., buddy.