Feedback oppsummerer musikktiåret:

Egon Holstad: Her er de 10 beste utenlandske platene 2010-2019

Det var noen millioner kandidater da man skulle tråle gjennom alt for å finne de 10 beste skivene som ble gitt ut i hele desenniet , i verdens største land, Utlandet. For et gøyalt slit!
Det måtte ei dame til for å lage den beste plata i hele tiåret. Som Halvdan så vakkert sang: «FØRR ei dame!» 
        
            (Foto: Press)

Det måtte ei dame til for å lage den beste plata i hele tiåret. Som Halvdan så vakkert sang: «FØRR ei dame!»  Foto: Press

Det blir jo noen skiver man pløyer seg gjennom i løpet av et tiår, og den verste jobben er selvsagt ikke å fremsnakke 10 utvalgte, men å ofre og utelukke alle de som ikke kommer med.

Men jobben må gjøres åkkesom, og her er altså undertegnedes fasit, til glede og forargelse.

Enjoy!

1. PJ HARVEY «Let England Shake» (2011, Vagrant Records)

 

Man skal være forsiktig med å ta i bruk ordet «mesterverk», for ikke å si «geni», men dette er i sannhet et purt mesterverk fremført av et regelrett geni, og det beste jeg har hørt av musikk etter millenniumsskiftet. Og dette er det man før kalte et skikkelig album, der låtene står rygg mot rygg og danner en helhet som utgjør mer enn bare sammenlagtsummen av enkeltsporene.

Les også dypdykket: PJ Harvey - en komplett gjennomgang

Tekstmessig er hun også ekstremt på hugget, med ei skive som behandler hennes elsk/hat-forhold til England, og som selv protestmestere som Dylan, Ochs, Seeger, Guthrie og likesinnede ville nikket anerkjennende til. Men dette er ikke tradisjonell årgangsvisesang, men ny rockmusikk anno 2011.

Usminket, hardt og brutalt og vakkert på en og samme gang, og fremføres med en ekstrem troverdighet, som gjør at det aldri høres verken kokett eller tilgjort ut. Konsertene hun gjorde i kjølvannet av skiva var også helt koko-bra. Soleklar nummer 1.


2. DANIEL ROMANO «Mosey» (New West Records)

 

Han har gitt ut hele 10 skiver i inneværende tiår, der han har levert alt fra de mest smektende countryperlene via soulinnertiere og til flat og fengende punkrock. Den canadiske mesterhjernen er kanskje i overkant produktiv, men så lenge han lager plater så stappfulle av perfeksjonert, musikalsk godteri som det «Mosey» er, går det greit for meg iallfall.

Dette er skiva som forener de beste sidene til Lee Hazlewood og Ryan Adams, og der assosiasjonene til Gram Parsons og Sanford Clark er like logiske som Roy Orbison og Del Shannons soul-epos «The Further Adventures of Charles Westover» (1968). Gud hjelpe, for en smeltedigel av vakker musikk, attpåtil med så mye snert at jeg stundom vurderer å ta navnet Snertegon mens jeg hører på. Fremtidig klassiker.

3. THE AFGHAN WHIGS «Do to the Beast» (2014, SubPop)

 

Comebackskiver er noe av en tvilsom sekkepost. Altså, det er flott at band gjenforener seg, men må de lage nye plater, da? Nei, selvsagt må de ikke det.

Det var 16 år siden sist, da Greg Dulli heldigvis ikke hørte på meg og likevel gikk i studio igjen med bandet sitt, etter mange år med diverse forskjellige prosjekter. Første singel ut fra skiva var den nesten episk vakre og smått atypiske film noir-låten «Algiers», et av de mest episke stykkene populærmusikk som er foreviget i riller i dette tiåret.

Dulli synger falsett akkurat så høyt at det er så vidt hans kraftig sigarettutsatte stemmebånd henger med, men det gir bare vokalen en ekstra dimensjon, tyngde, punch og desperasjon, samt at det skaper superbe kontraster til de partiene der låten er fløyelsmyk og som å lytte til rennende honning, varmt og skarpt produsert som den også er. Herre, så storslagent.

Men hele skiva er elegant bundet sammen, fra de mer harde og kontante rumpesparkerne, til, altså, regelrett episke verk. Et av tidenes comeback, dette. Ja, tidenes.

4. NICK CAVE & THE BAD SEEDS «Skeleton Tree» (Bad Seed ltd)

 

Denne skiva tok det lang tid å komme inn i, men når man først gjorde det, bet den seg så fast at det var vanskelig å høre på noe annet. Tekstenes – skulle det vise seg – profetiske formaninger om savn og sorg er helt creepy å høre på i dag. Turneen Cave gjorde i etterkant av skiva er dessuten noen av det aller beste jeg har sett, så det har naturlig nok også farget inntrykket ytterligere.

Les også en helt oppdatert gjennomgang her: Nick Cave & The Bad Seeds - en komplett gjennomgang

««Skeleton Tree» er det mest vriene og musikalsk utfordrende Cave har gjort siden før han gikk solo. Den vil neppe appellere spesielt bredt, men så har da heller dét aldri vært den røde tråden i Caves katalog. Det slår meg at dette er en artist som alltid høres så jævlig relevant ut, og jeg sliter med å nevne noen levende i bransjen akkurat nå som jeg respekterer høyere. På mange måter», skrev undertegnede da den kom.

Det står jeg fortsatt inne for. Jeg måtte sågar jekke den opp til maksscore på terningen. Oppfølgeren som kom i år tok denne snåle veien ytterligere opp, ut og til siden, men der ramlet jeg av, gitt. Hør heller en ekstra gang på «Skeleton Tree». Og gleder meg til neste konsert.

Les anmeldelsen her

5. COLTER WALL «Imaginary Appalachia» (2015, Windrow Entertainment)

 

Det er «bare» en EP på 7 låter, fordelt over 22 minutter, men det får våge seg. Denne skiva sendte sjokkbølger inn i både hjerte og hjerne, og da det kom frem at mannen bak bare hadde vært 20 år da han gikk inn i studio, holdt jeg på å besvime.

«Man hører at Colter Wall er en vaskeekte amerikaner på over 60 år, som har levd et liv det er verdt å synge sanger med tunge og harde tekster til, og med hjertet så heftig vrengt ut av kroppen at ribbeina knekker fortløpende. Man hører at den grove, skjelvende og likevel dødelige presise stemmen hans er ervervet gjennom et langt liv langs slitne puber, med 40 sigaretter og ei flaske sprit om dagen.

Han synger helt fantastisk, ikke ulikt den måten Johnny Cash begynte med under «American Recordings»-serien, da han hadde passert 60. Bare enda mer kraftfullt, og med mild vibrato», skrev undertegnede forsinket, et år etter den kom. Jeg var helt fjetret. Og konserten han gjorde på nå nedlagte Mono var av det historiske slaget.

Les anmeldelsen her

6. WITCHCRAFT «Legend» (2012, Nuclear Blast)

 

Witchcrafts debut fra 2004 var et lite sjokk. Med shabby lyd, og med referanser til spesielt Roky Erickson og Pentagram, slo den flere av oss helt i bakken. Låten og singelen «No Angel Or Demon» er fortsatt noe av det beste jeg har hørt av skandinavisk rock etter tusenårsskiftet. Men så ble skivene deres litt slappere og mer polerte, og iallfall undertegnede datt av lasset. Helt til «Legend» kom.

Dette er alt alle nye såkalte stonerband prøver å få til, men der Witchcraft knuser dem til pulver, stapper dem i pipa og røker dem opp i ett stort magadrag. Låtene er så dritbra, Magnus Pelander synger helt ekstremt godt (som han alltid har gjort), bandet er helt latterlig bra og det er så slepende tungt, så mye riffsnadder (™ Helge Skog) og så mange små detaljer og finesser i hver eneste låt at det er til å bli rørt av. Konserten de gjorde på Buktafestivalen i etterkant er en av de beste jeg har sett der.

7. MARK LANEGAN «Blues Funeral»

 

Lanegan hadde vært lite produktiv under eget navn, og stort sett bare vært gjestevokalist og bidragsyter på andres prosjekter, samt noen riktig så fjonge duettskiver med Isobel Campbell. Da «Blues Funeral» kom, var det 8 år siden siste soloskive, og den slo ned som ei bombe. Inni hodet mitt iallfall. Stemmen hans får jo en forkjølet Leonard Cohen til å høres ut som en kastrert sølvgutt, og her klaffer det også optimalt med både låter og tekst. Far er i form.

I hear the winter will cut you quick

If tears were liquor I’d have drunk myself sick

Man burde jo få en pris for slike linjer. Skiva er også helt suverent produsert, og har et vell av prominente gjestemusikere. Når Lanegan inviterer til fest, kommer man. Dessverre har det blitt litt for mange skiver etterpå, så nå vil jeg han skal roe litt ned, så vi kan få ei ny skiva av dette kaliberet. For dette er helt idiotisk bra og variert rock.


8. PETER PERRETT «How the West Was Won» (2017, Domino)

 

For en opptur og sensasjonell og rørende overraskelse dette var. Peter Perrett er virkelig et av de tapte genier fra England. Geni er, som nevnt, rett nok et uhyre misbrukt og inflasjonsødelagt begrep, men når det kommer til Perrett, er det helt på sin plass.

Som frontfigur i The Only Ones ga han ut 3 av de beste skivene som ut i sin samtid (1978-1980). De var ikke like sutrete og poserende som The Smiths. De hadde ikke CBGB’s-kultusen til Television. De var ikke like myteomspunne som Alex Chilton. De hadde ikke hipstermedvinden til The Replacements. Ikke de umiddelbare hitlåtene til Echo & The Bunnymen. Og Peter Perrett ble aldri så død som Ian Curtis eller Johnny Thunders, selv om han strakk strikken veldig i å møtes på halvveien. Men gud hjelpe alle andre, så bra de var.

Så ble bare Perrett borte. Ei habil soloskive i 1996, og en EP, kom ut av intet, men så var det taust igjen. 21 år etter kommer denne skiva klaskende ned i asfalten. Også er han pinadø på høyde med sin egen toppform. Kunstnerisk iallfall. Tekstene sitter fortsatt og han skriver låter som treffer hardt, slik bare Peter kan. Kanskje det mest rørende comeback som har funnet sted. Det er i hvert fall høyt opp på lista.

Les anmeldelsen her

9. TY SEGALL «Manipulator» (2014, Drag City)

 

Han er så produktiv at det er til å bli gæren av, den godeste Ty. Og han kunne gjerne begrenset seg til bare ett album i året. Men det er jo noe sjarmerende med dette aktivitetsnivået likevel. Setter man sammen de beste låtene og innspillingene Ty har foreviget i løpet av det siste tiåret, sitter man igjen med ei helt sanseløs sterk låtliste.

Og «Manipulator» vil være hyppigst representert. Her veksler han fra spretne poplåter hans store idol Marc Bolan ville vært kry av, til støykaskader et sultent Sonic Youth hadde blitt misunnelige av. Skiva er ei voldsom gryte av smaker og lukter, men den spriker aldri så det blir irriterende. Sjekk ut låten «Feel». Liker du den, er det ikke håp. Ike for deg iallfall.


10. THE OBLIVIANS «Desperation»

 

Greg Cartwright er et geni. Det er jo noe alle vet. Og det var i The Oblivians han først beviste det. Men de skulle senere bli oppløst, før han – via masse rundturer og omveier – endte opp med The Reigning Sound, et av verdens beste band. Så samlet han sammen sine gamle venner for å lage garasjerock igjen, og for en god idé det var.

«Gutta i Oblivians kan jaggu spille og synge - de er fanden ta meg ingen nybegynge», er jo et gammelt garasjerock-slagord alle kan. Og det stemmer. Og det var bare enda bedre enn sist. Bedre å spille. Bedre låter. Bedre produksjon. Bedre alt.

Greg Cartwright er fortsatt et geni. Og alle som er uenige må gis buksevann og kokos.