Feedback oppsummerer musikktiåret:

Helge Skog: Her er de 10 beste utenlandske platene 2010-2019

Husker du disse? Helge Skog frisker opp i sine utenlandske favorittalbum på tampen av tiåret.
Daniel Romano har gitt ut tiårets beste album – og bare se så glad han ble for hyllesten fra Feedback! 
        
            (Foto: Pressefoto)

Daniel Romano har gitt ut tiårets beste album – og bare se så glad han ble for hyllesten fra Feedback!  Foto: Pressefoto

Verdens største land, Utlandet, har selvfølgelig levert en jungel av knakende god musikk det siste tiåret (hva enn man velger å kalle perioden fra 2010 til 2019, altså).

Her er de 10 albumene som har fått kjørt seg hardest på undertegnedes platespiller siden 2010:

(For spillelister med utvalgte låter fra Helges topp 10-skiver i Spotify og Tidal: Scroll ned til bunnen av artikkelen)

1. DANIEL ROMANO «Mosey» (2016, New West)

 

Før «Mosey» leverte Daniel Romano skamløse kjærlighetsbrev til countrymusikken fra 50- og 60-tallet. På dette 12-spors mesterverket var han plutselig Lee Hazlewood, Harry Nilsson og Sly Stone i én og samme figur. Her snakker vi nemlig om et farlig ambisiøst prosjekt. På «Mosey» leverte Romano en rekke minisymfonier, men den kanadiske lurifaksen klarer å snurpe alle idéene sammen til låter – og låtene til et album jeg ikke har hørt maken til.

Les anmeldelsen her

2. DR. JOHN «Locked Down» (2012, Nonesuch)

 

På tampen av karrieren fikk New Orleans-legenden Dr. John et skikkelig oppsving gjennom denne moderne klassikeren. På «Locked Down» hadde produsent Dan Auerbach fullklaff da han satte sammen et kobbel ganske forskjellige musikere i studio. Gjengen dro enormt mye energi og magi ut av låtene til «The Night Tripper». Her snakker vi virkelig groove, og verdens kuleste bestefar hadde sjøl mye krutt igjen i pistolen, der han satt og småbjeffet bak orgelet sitt.

LES OGSÅ: Her er Helge Skog sine favorittalbum fra 2019

3. DANIEL NORGREN «Buck» (2013, Superpuma)

 

Etter å ha revitalisert bluesen kastet svenske Daniel Norgren med «Buck» alle sjangermessige lenker av lasteplanet, og tøffet ut på nye eventyr. Med feite mengder soul, gospel, country, psykedelia og cajun i gryta kokte Norgren i hop en nordisk variant av gumbo som fortsetter å gi de musikalske smaksløkene sjokk. Å skulle plukke ut kun én låt fra enkelte album kan være en grusom følelse. «Buck» er et slikt album der slikt føles direkte urettferdig.

LES OGSÅ: Her er Egon Holstads favorittskiver fra 2019

4. KACEY MUSGRAVES «Golden Hour» (2018, UMG)

 

Denne plata føles fortsatt som en softis i solsteiken – selv midt på vinteren. Etter et par gode album tok plutselig Kacey Musgraves countrymusikken langt ut av komfortsonen i fjor. Der andre artister horer ut Nashville-soundet til det ugjenkjennelige, er «Golden Hour» et intelligent popalbum som oser av klasse i alle ledd. Det er i tillegg en psykedelisk undertone i musikken, som lokker låtene ut av fjøset og ut i kosmos.

Les anmeldelsen her

5. IMPERIAL STATE ELECTRIC «Imperial State Electric» (2010, Psychout)

 

Å miste scandirock-pionerene The Hellacopters begravde undertegnede i en musikalsk kjærlighetssorg. Gleden var derfor enorm da bandsjef Nicke Andersson leverte denne kanonen av en debutplate med sitt nye band. «Imperial State Electric» lente seg mer mot powerpop enn punk, og lokket ut toppnivået til Andersson som komponist av treminutters knallerter. I tillegg låter det også helt rock’n’roll-porno.

LES OGSÅ: Her er Rudi Nikolaisens favorittskiver fra 2019

6. BLACK KEYS «Brothers» (2010, V2 Records)

 

Etter et pars år fravær plukket jeg opp denne plata igjen, etter å ha gått lei som følge av en fantasillion avspillinger i sin tid. Og for en opptur! Et gjenhør med «Brothers» er som å treffe … eh, et høyt elsket søskenbarn etter lengre tids separasjon. På dette utrolig ambisiøse 15-spors albumet kastet duoen fra Ohio soul, blues, pop, rock og hip hop opp i samme gryte – uten at det ble for mye.

7. CHUCK PROPHET «Temple Beautiful» (2012, Yep Roc)

 

2012 var nokså sent å prikke inn karrierens toppform for den tidligere Green On Red-gitaristen. Men desto mer gledelig, da Chuck Prophets nostalgiske hyllest av hans adopterte hjemby San Francisco er både vakker og hardtslående. «Temple Beautiful» er som en perfekt symbiose av The Byrds, The Modern Lovers og Tom Petty & the Heartbreakers. Da bør man Fanden meg si seg fornøyd!

8. LEE FIELDS & THE EXPRESSIONS «Faithful Man» (2012, Truth & Soul)

 

Å toppe mesterverket «My World» (2009) er knapt mulig, men soulveteranen Lee Fields var farlig nær med denne innertieren. «Faithful Man» er en 37-minutters oppvisning i faget old school soul. Far sjøl vrenger ut smerte og kjærlighetserklæringer med både pondus og finesse. I ryggen har Lee et backingband som dundrer ut funk fra mellomgulvet, og dekorerer låtene på en måte som får «fingerspissfølelse» til å bli tidenes understatement.

9. FUNEREAL PRESENCE «Achatius» (2019, Sepulchral Voice)

 

En vill miks av black metal og diverse småtterier fra andre sjangre innen ekstremmetallen. Og det låter helt nydelig! Om du ikke er mørkeredd, er det mye glede å finne på dette 100 prosent helstøpte albumet. Dette amerikanske enmannsprosjektet er så smart og kreativt utført, at blir er håpløst å dra masse referanser opp av hatten. Et konseptalbum om en (for min del) obskur katolsk helgen låter kanskje ikke veldig sexy, men «Achatius» er balsam for metalsjelen.

Les anmeldelsen her

10. GILLIAN WELCH «The Harrow & the Harvest» (2011, Acony)

 

Hvorfor gir hun ikke ut album oftere? Jeg føler et genuint savn etter ny musikk fra Gillian Welch. I 2001 ga hun ut dette årtusenets sterkeste plate i «Time (The Revelator)», og 10 år senere leverte denne unike folksangeren sin siste skive under eget navn. Musikk blir ikke vakrere enn når Welch og kompanjongen David Rawlings  leverer sine tostemte, himmelske hymner.