Det frådende beistet fra nord sparker sørover

Etter å ha slengt ut et par lusinger i 2015, lager Nord Mot Nord fullkomment nordnorsk opprør på debutplata.
Nord Mot Nord-gjengen her avbildet i sitt naturlige, nordnorske habitat, på Bastard bar i Tromsø i desember.  
        
            (Foto: Lori Ledger Markussen)

Nord Mot Nord-gjengen her avbildet i sitt naturlige, nordnorske habitat, på Bastard bar i Tromsø i desember.   Foto: Lori Ledger Markussen

Søringer er ille nok. Det verste er allikevel fraflytta nordlendinger som romantiserer og distanseflørter med hjembygda og landsdelen – i alle fall ifølge Svolvær/Tromsø-bandet Nord Mot Nord.

Og hvem har ikke latt seg irritere av disse landsdelssvikernes løpende identitetskrise, ofte ført i pennen med ekstra brei dialekt og tørrfesk-emojier via sosiale medier? Ingen sjanger er formsydd som punkrocken, for å slippe ut agget og sparke oppover. Eller «rope nedover» til sør, i dette tilfellet.

Det er selvfølgelig litt sjølironi mellom lagene på «Nordlengselstyranniet», ellers ville misnøyen blitt nokså patetisk. Nordlendinger og polardegoer får da også landsdelspasset påskrevet, for unødvendig og splittende kjekling seg imellom.

Sinnet i musikken er allikevel like reell som den … la oss kalle det kraftige irritasjonen som Tromsøs hardcoreveteran Carl Christian Lein Størmer roper inn i mikrofonen. «Jævla fåkkings dritmusikk» vræler Størmer i «Hørte det på radioen», der den nye bølgen av nordnorsk popføleri virkelig ikke behandles med verbale silkehansker.

LES OGSÅ: – Det eneste vi misliker mer enn søringer, er utflytta nordlendinger

Nord mot nord driver nemlig med en helt annen form for føleri, og kvartetten lager sin egne lille vri på punken. Medlemmenes CV tatt i betraktning, er det ingen overraskelse at misfornøyelsesgryta av og til koker over, og krysser grensene inn i hardcore-territorium. Bandet har samtidig gode nok ører for melodi til å skape en dystopisk stemning som gir helheten litt emosjonell dybde innimellom utblåsningene.

«Døde kjendisa» freser av gårde som en snøskuter fastlåst i toppgir, mens «Sanne helta» tøffer av gårde som en gammel sjark med nok pondus i maskinrommet til å fnyse av selv det verste uværet. Det er allikevel litt vanskelig å dra ut høydepunkter da dette er jevnt, godt og solid-over-hele-fjøla type album. Minieposet «Nok e nok (Pivotal cont’d)» er allikevel noe for seg selv – med strykere, og full pakke.

«Nordlengselstyranniet» avsluttes i «go large»-stil, der tungvekterne Jørgen «Joddski» Nordeng, Ondt Blod-vokalist Aslak Heika Hætta Bjørn og Fritz-Ragnvald Rimala Pettersen (Attan) bidrar til en episk finale i «Årets Nordlending». Og etter at det 11 låter lange slaget er over, blir man liggende på marka med et slitent glis om kjeften.

Det frådende beistet Nord Mot Nord leverer punkrock «fesk og potet-style», som er et velkomment avbrekk i post-hardcore-menyen vi fortsatt blir tilsendt sørfra. Vi får håpe det ikke går fem nye år til neste gilde.