La oss leve mer zugly, alle sammen!

Vi trenger dette bandet. Rocken trenger dem. Landet trenger dem. Alle trenger dem. Livene våre må rett og slett bli mer zugly.
 

Landets beste rock’n’roll-orkester leverer fortsatt fra øverste hylle.

Debuten «Anti World Music» (2013) er en moderne klassiker, men selv etter å ha byttet frontfigur og gitt ut ytterligere to plater, samt en samler med singler og EP-er, er de fortsatt et band det spruter av, som høres sultne ut og som er i stand til å rive ned et klubblokale der det spilles rock, ikke minst siden frontfigur Ivar Nicolaisen er det råeste skinnet man kan se på ei scene her til lands. Ikke rart at Kvelertak har hentet ham inn til å fronte dem også.

Med Ivars inntreden i bandet har de også endret seg. Det kan selvsagt skyldes ei utvikling som uansett ville kommet, men vokalen hans er mer aggressiv skriking enn konvensjonell rockvokal, og inni dette potente og steinharde universet funker det helt knall.

Til å begynne med hørtes de mer ut som ei blanding av det beste fra hovedstadens punkrockscene på første halvdel av nittitallet, mens de nå lefler mer med hardcore, slik det amerikanske bandet Zeke gjør (hør bare låten med den fjonge tittelen «Kings of Inconevience». Blind Marky Felchtone vil bli stolt). Mer temposkifter og større vegger av lyd, men fortsatt med røttene solid plantet i si egen opprinnelse og grunnformel. Det er jo, takk og lov, ikke rakettforskning dette handler om.

Åpningssporet «Welcome to the Great Indoors» høres ut som den tidlige utgaven av Amulet, som spiller Turboneger mellom «Ass Cobra» og «Apocalypse Dudes». Den fiffige komboen av catchy riff, tilløp til allsang og en av landets strammeste rytmeseksjoner er komplett uimotståelig. For undertegnedes del kommer skivas høydepunkt allerede i den illsinte og kjappe (1:45 minutter) andrelåten «Fake Noose», en låt så struttende av raseri og kåthet at det er en fryd.

Det er likevel kult at de brekker det opp med låter som har mer luft i seg, så som singelen «Staying With Trouble», der rene popelementer med flerstemt kor og lekre gitarlicks krydrer Ivars raseri. Og det er akkurat dette uforskammede jeg virkelig elsker med dette bandet, at de har ei befriende infantil tilnærming til rocken, der fokuset er å ha det gøy, lage musikk de selv ville drukket billig, industriprodusert øl til, mens de viser fingeren til alle som står utenfor festlokalet og rynker på nesen.

Det er så mye alvor i verden, og det er så mange lange presseskriv som forteller lenda lengre lidelseshistorier fra artistene, at GBZ fortsatt oppleves som et friskt pust. Presseskrivene deres er det i så måte bare Black Debbath og Egil Hegerberg som det er rettferdig å måle muskler med, og da er det jo kult at sjølaste n’Egil er samplet inn her, med takketalen han holdt da Black Debbath rettmessig stjal spellemannprisen for tjue år siden, da han gravalvorlig spurte retorisk «Hvor er Satan nå, når dere trenger han som mest?»

Spørsmålet er fortsatt ikke besvart, men vi trenger iaffall dette bandet. Rocken trenger dem. Landet trenger dem. Alle trenger dem. Livene våre må rett og slett bli mer zugly. La oss håpe de fortsetter å sveive fanen høyt i årene fremover, slik de beriket oss hele det tiåret vi har lagt bak oss. Det er det heller ingenting som ikke tyder på. Strøken og sterk femmer.