De har holdt det gående i et tiår og vel så dét, og forrige fredag ga det Tromsø-baserte Sørreisa-bandet ut sitt andre album under Jabba-navnet. Etter en musikalsk u-sving der duoen forenklet kuttet låtene fra 20 til to minutter (!), var «Vice» (2017) en kontant overhøvling.

På «Cool» høvler Rolf Ole Rydeng Jenssen og Lars-Erik Kroken Mikkelsen videre, men med mer finesse og variasjon i musikken.

Der forgjengeren var dogmatisk i sin «punka» bass-og-trommer-tilnærming tar gutta i bruk nye leketøy på oppfølgeren. Musikken har fått litt bredere skuldre i studio denne gangen; det dukker attpåtil en synth (og kan det være gitar?) opp i flekkene.

Låter som singelen «Jabba Forever» og avslutningssporet «Bug Bite» skiller deg da også fra den grumsete brumlerocken, gjennom vakre vokalharmonier. Ballader? Ikke helt, men definitivt et musikalsk spor det kan bli morsomt å følge opp.

Soundet og produksjonen på «Cool», som er gjort av Ariel Joshua Sivertsen på Kysten Studio i Tromsø, er så rå at det grenser til uanstendig. Jeg aner ikke hva slags steroider Rolf Ole Rydeng Jenssen fôrer bassen sin med, for å skape denne monsterlyden. Eller hva slags vindmøllepark han har bygget, for å skape en kraftig nok strømforsyning til å takle tyngden i instrumentet sitt. Sjelden har fire strenger sparket så nådeløst fra seg som på disse 11 låtene. I tillegg har Jenssen en grisetøff og veldig distinkt stemme, med en rytmikk som skiller seg ut fra den typiske, flatere metal/hardcore-standarden.

Jabba har, i tillegg til sitt helt eget lydbilde, to ting ved seg som løfter duoen opp fra gjennomsnittet av hard og tung rock: Riffene er råsterke samt relativt originale, og i bunnen skaper Jenssen og Mikkelsen en unik groove.

Trommespillet til Mikkelsen er både primitivt og smart utført. Beaten tidvis ligger som limt til bassgitaren, og andre steder brytes takta opp – noe som gir en fin uforutsigbarhet, pluss noen ekstra kilo i de tyngste partiene. Låter som «Well» og «I’m Too Slow» gjør overvektig til et positivt ladet ord. Siden bandet ikke passer inn i noen etablert sjanger lanseres herved hedersbetegnelsen «tjukkas-rock».

Jabbas musikk har sin egen form for sjarm, og i en så kraftkrevende musikkstil blir et duoformat en bratt oppoverbakke. Jabba snur allikevel de fysiske begrensningene til sin fordel, gjennom å forsterke samspillet mellom komponentene. «Man tager hvad man haver», sa aldri Eyvind Hellstrøm, men Jabba lager allikevel kjempegod middag av bare «fesk og potedes».

«Cool» er Jabbas beste album så langt. Hvilke retninger de to snurrige plantene Jenssen og Mikkelsen fortsetter å vokse i, blir spennende å følge med på.