Den som er uten synth kan kaste første stein

Jonas Ledang leverer gubberock 2.0 på debutplata.
  (Foto: Marthe A. Vannebo)

  Foto: Marthe A. Vannebo

1 / 1

De beste musikkopplevelsene er ofte dem man snubler helt uforberedt over, uten verken fordommer eller forhåpninger. Debutplata til Jonas Ledang ble derfor litt av en opplevelse for undertegnede.

Namdalingen tar den trauste rootsrocken i jakkekragen, gir hele rustninga en utradisjonell twist, og ender opp med glimrende popmusikk som resultat. Gubberock 2.0? Tiden er nå!

I fundamentet av Ledangs musikk ligger klare avtrykk fra folk som Tom Petty og Ryan Adams. 24-åringen nøyer seg allikevel ikke med å nikke høflig og anerkjennende i retning fordums helter, eller sale opp for et halvhjertet nostalgirodeo. Retro-ryttere er uansett ingen mangelvare, ei heller lyttere med en puristisk tilnærming til den amerikanske musikkarven.

Denne platedebutanten «moderniserer» riktig nok ikke noe som helst, men Ledang og hans produsent åpenbart et sterkt forhold til 80-tallet. I alle fall det ofte utskjelte lydbildet fra dette tiåret som fostret mye av den aller beste – og verste – popmusikken til dags dato.

Det finnes riktig nok plenty av tradisjonell instrumentering på «Information Therapy», men det følger ikke med noe sjangermessig ekthetsbevis. Drypp av fiolin, lap steel eller slidegitar piffer opp låtene, men dominerer aldri lydbildet. Flere av låtene fortoner seg derimot i americana-sammenheng som rene synth-orgier. Dette pirrer først tungespissen med den søte smaken av synd, og viser seg raskt å gi låtene et skikkelig løft. «Den av dere som er uten synth, kan kaste den første steinen», som det heter i bibelen.

Springsteens «Tunnel of Love»-album er en åpenbar referanse, men man hører også 70-tallssnacks fra The Who og Cheap Trick der inne en plass. Kristoffer Hylland Skogheim er et ukjent navn for meg, men jeg tillater meg å anta at denne unge produsenten kunne gitt mange litt sidrumpa, etablerte norske artister et spark bak. I det minste et knippe nye ideer.

Et vakkert sound er allikevel fint lite verdt uten gode låter i bunn. Jonas Ledang har heldigvis meloditeften i orden, og vel så dét. Brorparten av låtene setter seg godt i hjernen etter første lytt, men har også en uforutsigbarhet i seg. Den stressa og melodifattige «That Won’t Change My Mind» er den eneste blemma blant albumets ni spor.

Jeg setter ekstra stor pris på 24-åringens fokus på ordentlige refrenger. Et godt refreng er enten undervurdert i norsk musikkliv, eller rett og slett noe svært få klarer å lage. Da er det befriende å høre låter som tittelsporet, «You Can’t Have Me» og «Deepest Sky». Disse er som skapt for allsang i baren, på nachspielet eller på stadionet for den saks skyld.

En fremoverlent energi bobler ut av Jonas Ledangs musikk. Når energien kanaliseres gjennom gode melodier, med et friskt sound på toppen, snakker vi i «Information Therapy» om en imponerende debut.