Norsk rap kan være så mangt, men norske rappere har stort sett én ting til felles – på et eller annet punkt i karrieren ser de seg som regel nødt til å skrive en låthyllest til hjemplassen, om det måtte være Oslo, Bodø, Jessheim eller Hovdebygda. Tromsø-rapperen Viljar Broks har på sin side valgt å lage en albumhyllest til en hel landsdel på debutskiva.

Man burde vel først og fremst nevne at rapperen fra Kvaløysletta ikke akkurat er noen førstereisgutt. Han har holdt det gående med jevne EP- og singleutgivelser siden 2015, blant annet med låtene «2XU» og «Innafor», som begge respektivt har generert sekssifrede antall avspillinger på Spotify, samt singelen «MERE» som i fjor høst ble listet på NRK P3.

Det er for øvrig ikke mange månedene siden Viljar spilte sin aller første konsert som headliner i egen hjemby, og denne uken er han klar med sin første fullengder «Mørketid/Midnattssol», et album artisten selv omtaler som «et kjærlighetsbrev til Nord-Norge, og de mørke og lyse sidene av livet som menneske, rapper og nordlending».

Dette er for så vidt ganske beskrivende for albumet, selv om det kanskje er spesielt de mørke og melankolske sidene som vies størst plass i tekstene, men uten at det noensinne tas helt ned i kjelleren. Allerede etter det toneangivende åpningssporet «Gamle vinterbarn» skjønner man fort at vi snakker om hiphop av det litt mer kommersielt tilgjengelige slaget, og lyrikken hopper innom alt fra vær og vind, til tematikk på mer personlig grunn.

Selve rappingen er av det mer melodiøse og autotune-vennlige slaget man gjerne forbinder med bølgen av emo-rap fra slutten av 2010-tallet, og det blir derfor lett å trekke paralleller til andre norske sjangerbrødre, som Lars Vaular, Cezinando og Unge Ferrari. Det skal ikke fornektes at Viljar Broks også er både en dyktig vokalist og begavet tekstforfatter, men litt mer dynamikk og særpreg i låtene kunne absolutt løftet albumet ytterligere.

Selv om de emosjonelle R&B-tendensene dominerer mye av skiva, får Viljar også demonstrert at han behersker en god flow, eksempelvis på «Ting e for lett», som sammen med «Midnattssol» (produsert av Sjur Svensen) er blant albumets beste spor.

Når det gjelder lydbildet, har Viljar og produsent Sigurd Kvamme kokt sammen et vellåtende uttrykk som kler både den melankolske stemningen og lyrikken godt. Denne tilnærmingen gjør at selv de mest beat-tunge øyeblikkene låter nedtont og ufarlig, men dessverre ofte også litt monotont og anonymt. Med en spilletid på knappe 26 minutter blir det heldigvis aldri direkte plagsomt.

Albumet er uansett teknisk godt gjennomført og har absolutt sine klare høydepunkt, til tross for en og annen forglemmelig låt. Det hersker derfor ingen tvil om at skiva vil finne fram til sitt publikum, og det blir nok neppe det siste vi hører fra Viljar Broks den nærmeste tiden. Det lover i alle fall godt.