Når det går mange år mellom album, og sentrale bandmedlemmer forsvinner, har man ofte grunn til å være skeptisk. I Kvelertaks tilfelle gir de to nye matrosene skuta en ny kurs, og ingen sovner ved roret i løpet av de elleve meget innholdsrike låtene som utgjør «Splid».

Ivar Nikolaisen og Håvard Takle Ohr er strengt tatt mer rutinerte enn Kvelertaks originalmedlemmer, og i stedet for å tilpasse seg et fiks ferdig format viser begge mye personlighet. El Cuero- og Oslo Ess-trommis Ohr har nok ikke gått «hardcore-skolen», men gir derimot bandet litt høyere klassisk heavy metal-faktor, med sin lekne, breiale og hårete spillestil.

Vokalist Nikolaisen er en frontfigur med en energi av typen som ofte endte på gangen eller rektors kontor. Han passer dermed ypperlig i front av denne spesialklassen fra Rogaland. Rent vokalt har The Good The Bad and The Zugly-sangeren et langt bredere register enn sin forgjenger Erlend Hjelvik, som med eller uten ugle på knollen holdt seg til skriking i skjæringspunktet mellom svartmetall og hardcore.

LES OGSÅ: – Vi var usikre på om vi ville fortsette med Kvelertak

I mine ører er forgjengeren «Nattesferd» Kvelertaks beste album. På «Splid» tar rogalendingene de progressive tendensene fra kremlåter som «Heksebrann» og «Ondskapens Galakse» enda lengre.

De strieste ekstremmetall-komponentene i musikken er barbert ned, og gir plass til enda mer bredbeint rock’n’roll-føring enn tidligere. Sekstetten har allikevel beholdt all energien. Det spruter av førstelåten «Rogaland», som bygger seg opp til et heftig og gåsehudfremkallende startskudd med tydelig Kvelertak-identitet.

Og det går unna innledningsvis! «Nekrosoft» er metalpunk som river godt i ørene, mens «Discord» låter som nyere Turboneger minus gubbeboogie. En ny type boogie får vi allikevel servert i platas beste spor «Bråtebrann», der gitarriffene skaper et overraskende harmonisk, transatlantisk ekteskap mellom Lynyrd Skynyrd og Judas Priest.

«Uglas Hegemoni» er derimot popmusikk med knyttet neve. Bandlemmenes sideprosjekter The Needs og Beachheads har vært en pekepinn i denne retningen, og nå leverer også Kvelertak powerpop med høy partyfaktor.

Variasjonen og samspillet mellom bandets tre gitarister har alltid vært Kvelertaks melodiske trumfkort. På «Splid» fortsetter Vidar Landa, Bjarte Lund Rolland og Maciek Ofstad å hamre en forbløffende mengde snacks ut av strengene. Dette gir lytteren uttelling for å høre plata på nytt og på nytt.

Mitt førsteinntrykk av «Splid» var nemlig ganske delt. Kvelertak virket raus med den feiteste rock’n’roll-konfekten så lenge lageret varte, men følelsen var at man endte opp med mye kokos- og banantwist når det begynte å bli tynt i skåla mot slutten av plata. Men hvem i Helheimen hadde trodd at kokos- og banantwist var noe man kunne lære seg å like? De lengre, litt mørkere og mer komplekse låtene vokser nemlig betydelig.

«Fanden ta dette hull!» (nydelig tittel, altså!) glir over ifra classic rock i arven etter Thin Lizzy- og AC/DC til en thrash metal-utblåsning, via litt mollstemt 90-talls alternativ rock, og tilbake igjen. Slike ambisiøse øvelser kan knekke både gitarhalser og tålmodighet på veien, men rogalendingene vet å slutte mens «prog-leken» er god – selv om «Tevling» og «Stevnemøte med Satan» har ufokuserte øyeblikk, og tidvis blir litt slapp i fisken.

«Splid» legger mindre vekt på spisskompetansen som har skilt Kvelertak fra resten av metal- og hardrockhurven: Hooks som «nynnehjernen» ikke klarer å motstå. Men når avslutningssporet «Ved bredden av Nihil» dundrer av gårde med et iskaldt riff à la peak Darktrone på tidlig 90-tall er det lett å tilgi mangelen på allsangvennlige hymner om mjød, blod eller andre populære leskedrikker.

Det «nye» Kvelertak tar ingen snarveier, og brenner muligens bruene til sine mest konservative fans. «Splid» er heldigvis en plate som ser fremover, ikke bakover.