Debutplata «Deformed Worship» er et brutalt mesterverk. Oppfølgeren «Privacy» er sannelig ikke dum, den heller.
Men i 2014 forsvant plutselig kultbandet Raspberry Bulbs tilbake ned i katakomben de tidligere krøp opp fra, og etterlot seg et stort hull i våre svarte punkrockhjerter. Snufs.
Seks år senere er bråkebøttene tilbake igjen, og de har heldigvis ikke vaska seg siden sist. Newyorkeren Marco del Rio (som overhodet ikke er blant de skyldige for «Macarena») og hans to våpendragere har kvesset verktøyene, og gyver løs på låtene sine med samme frådende forakt som tidligere.
Der de to første platene var tydelig inspirert av svartmetall à la Darkthrone og Ildjarn, er det høyere rockfaktor over nyskiva til Raspberry Bulbs. Dansevennlig kos- og partysteming er det dog heller lite av.
Stilmessig ligger «Before the Age of Mirrors» en plass imellom den humørsyke garasjerocken til Chrome Cranks, og Rudimentary Peni sin gotiske hardcore. Kanskje ikke de mest folkelige referansene, mens så er nå en gang denne musikken lyssky greier som til sammenlikning får Charles Manson til å fremstå som en slags Jon Skolmen-type.
Raspberry Bulbs er et band som koker ned rock’n’roll-skjelettet ned til en ultraprimitiv buljong, og blåser all styggheten ut av beinmargen. Her er det ingen forsøk på å parfymere fisen. Trynet skal ned i gørra, og volumet skal skjære i ørene.
Jeg elsker den motoriske harvinga over akkordene, og den enkle, nådeløse beaten. I tillegg er stemmen til Marco del Rio råere enn en frossen springkniv med hår på. Med fare for å dra en svært malplassert hippie-metafor, er det musikalske resultatet svært befriende.
Det finnes ingen andre band som Raspberry Bulbs. Om du liker rocken din slem og farlig, har du 38 minutter med nytelse i vente på «Before the Age of Mirrors». Om du anser Foo Fighters som punkrock er du er herved advart.
