Ozzy Osbournes første soloplate på 10 år slippes samtidig som Black Sabbaths, på alle måter, grensesprengende debutplate fyller 50. Men det er nok helt tilfeldig, altså! Så har selvfølgelig mye forandret seg siden 1970.

For 50 år siden var Ozzy frontfiguren i en radikal redefinering av rocken. Den svartkledde klovnen fra Birmingham er blant populærmusikkens beste og mest særegne vokalister, og har fullt fortjent blitt tildelt både æren og skylda for at heavy metal – og dens cirka 666 undersjangre – i det hele tatt eksisterer.

På de elleve låtene som utgjør «Ordinary Man» klarer heldigvis 71-åringen (og hans studioteknikere) å klemme mer enn bare piping opp av halsen. Ikke verst, med tanke på at Ozzys lunger og svelg har blitt utsatt for mer kjemisk forurensning enn en gjennomsnittlig fabrikkpipe i hans industrielle hjemtrakter. Ozzys deilige og typiske surkestemme er sånn passe intakt, og kompenserer for manglende personlighet i selve låtmaterialet.

LES OGSÅ: År null – da Satan sparket inn døra

Tekstmessig har ikke veteranen mye å melde. Ozzy nøyer seg i stor grad med skrekklisjéer om dommedag, kirkegårder og romvesen (!), pluss enkelte tilbakeblikk på hvor utrolig vanskelig han har hatt det som «vanlig mann» tvunget inn i rockestjernelivet – med millioner på kontoen, og alle kroppsåpninger stappet full av børst og knark.

Plata innledes greit nok av «Straight to Hell» – en energisk, men litt pregløs rocklåt. Den påfølgende «All My Life» er en smart popmelodi, med platas mest minneverdige refreng. «Ordinary Man» er en pianoballade av typen bløtkake med sukkerspinn på toppen. Kudos til duettpartner Elton John, som fremviser litt bedre lungekapasitet enn The Prince of Fucking Darkness Himself. Tittelsporet ender faktisk opp som platas andre høydepunkt, viser det seg.

Resten av plata byr på mye gammel hummer og grå kanari, men heller få livlige flaggermus. Noen av låtene er direkte elendige, og klare bevis på at det har vært flere yes men enn kritiske røster involvert i dette plateprosjektet.

«Today Is the End» er tre forskjellige låter i ett, men samtlige er dessverre like irriterende. «Scary Little Green Men» gjør tanken om å bli bortført av aliens mer fristende enn å trykke på repeat.

Man hører at låtskriverne har hatt Tony Iommis vintage Sabbath-riffing i bakhodet, men dette er ikke noe rent retro-oppgulp, selv om deler av plata åpenbart er laget for fansen, og ingen andre. Noen riff er helt OK, andre er totalt intetsigende og evner ikke å få verken fot eller nakke til å bevege seg.

Et mer kosmetisk, men allikevel åpenbart problem er det «moderne» (eller planløse?) soundet, og en direkte uinspirert fremføring av Ozzys band. Mitt førsteinntrykk sa at sangeren kunne funnet et bedre mannskap enn disse arketypiske smak- og meningsløse studiomusikerne.

Overraskelsen var stor da jeg senere sjekket lista over personellet. Rytmeseksjonen består nemlig av Red Hot Chili Peppers’ Chad Smith og Guns N’ Roses’ Duff McKagan. Dessverre gjør ikke navnene noen praktisk forskjell på musikken man faktisk hører.

Gitarene, som virkelig får meg til å savne den lille virtuosen Randy Rhoads, spilles hovedsakelig av Andrew Watt. Den for meg ukjente newyorkeren står også for platas tanketomme produksjon. Han ilegges forhåpentlig besøksforbud foran Ozzys neste plate (som gamlefar allerede nå har truet med å sette i gang med).

På slutten av plata virker det som om hengelåsen har blitt slått av medisinskapet, og alle har gått totalt fra vettet. «It’s a Raid» er et direkte stupid forsøk på punkrock, der Ozzys stemme krysser grensa til Geir Børresens Smurfeland, mens emo-rapperen Post Malone av en eller annen grunn gneller litt i bakgrunnen. Låten ender i en storm av masse usammenhengende banneord. Skikkelig tøft og crazy i 1980, muligens.

Så blir alt enda verre, da Ozzy og kompani setter ny verdensrekord i dårlig dømmekraft med R&B/urban-sviska «Take What You Want». Her får metalhøvdingen aktiv musikalsk dødshjelp fra både Post Malone, Travis Scott og rikelige doser med autotune. Ja, autotune.

Jeg sliter faktisk med å huske en verre avslutning på et album. Folk med mage for dette må ha et temmelig sykt fan-forhold til Ozzy. Smaksløkene må nok skjæres av for å kunne svelge dette rått.

Ozzy Osbourne er ikke en mann man bør ta altfor alvorlig, men deler av denne plata er en klar bekymringsmelding med tanke på gubbens vurderingsevne. Har Ozzy faktisk blitt innhentet av sitt eget slagord, og blitt «fucking crazy» på ordentlig?