THE MEN «Mercy» (Sacred Bones Records)

Der også. For dette er en gjeng som har en egen evne til å forandre seg, uten å miste grep om hva de holder på med. Denne gangen har de laget helt tidløs musikk, fullstendig frigjort fra trange genrebegrensinger. Og de gjør det med bravur.

På knyttneveslaget og tredjeskiva «Open You Heart» (2012) hørtes de ut som et amerikansk The Buzzcocks, der brillefine og snertne poplåter med uimotståelige melodier ble spilt med en uforskammet fandenivoldskhet og eplekjekk attitude.

Det var mitt første møte med dem, og jeg husker at skiva ga meg en følelse av lettelse, at dette bandet var akkurat det vi trengte, en gjeng upretensiøse folk med begge hendene langt ned i honningkrukka fra postpunkens vidunderlige verden, og med den nødvendige meloditeften, som er faktoren som alltid skiller klinten fra hveten. De fikk et lite navn i undergrunnen, men ikke noe mer. Vi hadde ikke med en hitmaskin å gjøre heller.

På oppfølgeren «New Moon» (2013) hadde de skiftet ham, og leverte med den ei av de beste countryrockskivene fra forrige tiår. Her snakker vi countryrock med tung vekt på siste del av ordet, ikke ulikt den Uncle Tupelo bedrev da de herjet med sine fire skiver på like mange år (1990-1993).

Dette var igjen et spor de gjerne kunne fulgt videre, det er bare ikke slik det funker der i gården, for da de året etter ga ut skiva med den offensive tittelen «Tomorrow’s Hits», var det rufsete heartlandrock med låter Springsteen i dag hadde drept mennesker i nære relasjoner for å kunne kalle sine egne. Særlig åpningssporet, «Dark Waltz», er et sveipende mesterstykke rock’n’roll av det sjeldent gode slaget.

Så virket det som latskapen tok dem, eller hva det var. De to påfølgende skivene hørtes rett og slett litt uinspirerte og giddalause ut, og jeg mistet egentlig interessen for bandet. Jeg trodde rett og slett de hadde svidd av kruttet, slik det er med de fleste band, når det knirker i fortøyningene og bunnen av kista for kreativitet og oppfinnsomhet er skrapt. Med et heseblesende tempo, og cirka ei skive i året, kunne det virke som de hadde brent lyset i begge ender.

Så feil kunne man altså ta. Illojale, dustete meg. Og så vanvittig kult å se at man hele tiden tar feil, og at det å spå i fremtiden ikke er en vitenskap verdt å satse på. For The Men er tilbake, og på sitt åttende album på ni år har de skikkelig funnet tilbake til sitt musikalske why og de indre gemakkers purpose.

«Mercy» er et sjuspors album fordelt over knappe 36 minutter, og en plate som bare har fortsatt å vokse på i de to ukene den har vært tilgjengelig i diverse strømmetjenester. Det Al Kooper-aktige orgelet åpner ballet, og slår an tonen til en aldeles nydelig, skakk og drøy, fem minutters countrylåt slik Wilco en gang var i stand til, som slentrer av gårde og bare duver så fint, så fint. Steel og bøyde gitarer akkompagnerer ypperlig.

Påfølgende låt, «Wading in Dirty Water», varer over 10 minutter og tenderer til å være regelrett hypnotisk psychedelia, slik Black Angels bedriver når de er i toppform. Kvernende og repeterende gitarriff, desp vokal og en låt som velter seg fremover i store klyv. Blir enorm etter noen runder.

«Children of the World» er den mest synth-tunge låten de har lagd, og kan gi assosiasjoner til et hø ypotent The Stranglers anno 1978. «Call the Dr» kunne vært en countrylåt av et The Sadies i storform, en kompliment bedre enn det meste. Og på den hårete, møkkete og harde «Breeze» går de tidlig The Replacements i næringen, før det hele avsluttes med den tandre og akustiske balladen «Mercy», med kun gitar og xylofon, hvor de står bredbeint plassert i veikrysset der Cohen og Cave av og til møtes. Gallon Drunk (hvis noen husker dem) rinner meg også i hu.

Aggresjonen fra de to forrige platene er lagt til siden, til fordel for bedre låtsnekring og hektende melodier. Så utrolig gøy og uventet dette var og er.

OK, det ble kanskje i overkant oppramsende og referansetungt, men det er ikke noe å henge seg opp i. Det som er viktig er at The Men er sterkt tilbake og allerede har laget ei bunnsolid skive som kommer til å ligge langt oppe i bunken når de beste skivene fra 2020 skal kåres. Fjellstø femmer.