Stormfull og mørk nordnorsk pop

Forrige uke kom debutplata til Tromsø-bandet Bats of Congress. Den musikalske mystikken tatt i betrakting hadde fredag den 13. passet vel så bra.
 
        
            (Foto: Pressefoto)

  Foto: Pressefoto

Etter å ha levert et knippe gode enkeltlåter i singelformatet, fortsetter Bats of Congress samme trend på sitt første fullblods studioalbum. Man hadde da også strengt all grunn til å håpe på godlyd, og bandet innfrir i all hovedsak forventningene med «Storm».

Mange kjenner gruppas tre kjernemedlemmer fra Diamond, samt en rekke andre mer eller mindre lokale bandkonstellasjoner. På disse ni låtene brukes erfaringen til musikkens fordel, og Bats of Congress viser seg som medlemmenes mest interessante eventyr til nå.

Tone Pedersen er fortsatt en stødig sanger, og i Bats of Congress injiserer hun en passelig mengde glamour inn i det svartkledde melodramaet som ruller ut av høyttalerne.

Bandet flørter med mørket, noe som går igjen i både estetikken og den musikalske profilen. Og hvorfor ikke? Bats of Congress skiller seg ut i Norge anno 2020, med sitt pop noir-uttrykk.

Mørk, gitarbasert popmusikk fra Nord-Norge er faktisk temmelig eksotiske greier. Bandet påberoper seg inspirasjon fra 60-tallet, men på «Storm» ender resultatet ofte opp et sted mellom Ennio Morricone, Kent og Kaizers Orchestra.

Melodiene styres i stor grad av spillet til bandets to gitarister, Frank Cock og Tom Espen Pedersen, mens subtile synther og piano piffer opp atmosfæren. Plata har et gjennomgående lekkert lydbilde, og produsent Ariel Joshua Sivertsen har gitt låtene litt ekstra kjøtt på beinet under innspillingen i Kysten Studio.

«Like Gold» er en vakker semiballade, og «The Island» veksler fint fra et østen-inspirert vers til et kjølig refreng av Susanne Sundfør-typen. «Trixter» er allikevel platas beste spor, med et godt refreng og et hovedtema av thriller-typen i landskapet mellom TV-klassikere som «Airwolf» og «Derrick». Andre låter engasjerer mindre, deriblant den begivenhetsfattige «Steal My Heart» og smått banale «Liquorice».

Pedersen leverer godt bak mikrofonen gjennom hele plata, og gitaristene rister mye snacks ut av ermet. Jeg hadde dog foretrukket litt høyere puls fra rytmeseksjonen, som ofte blir temmelig flat og forutsigbar.

Det stormer allikevel godt av toppunktene på Bats og Congress’ debut. Bandet har skapt et godt musikalsk fundament, som kan videreutvikles i mange retninger.