Ukas utvalgte plate

For en maskin. For et sjukt talent. For et mesterverk.

Bransjens for tiden mest trofaste leverandør av uangripelig flott musikk kommer til unnsetning og slipper et mesterverk, i en vanskelig tid for oss alle.
Daniel selv helt til venstre, mens det eminente og utsøkte bandet hans stiller seg litt i bakgrunnen. Slik det skal være.  

Daniel selv helt til venstre, mens det eminente og utsøkte bandet hans stiller seg litt i bakgrunnen. Slik det skal være.  

Han er jaggu noe for seg selv, den godeste Daniel Romano. Dette er hans tolvte fullengder siden 2009, og han later ikke til å ha blitt rammet av verken skrivesperre eller kreativ tørke på noe vis. Han bare peiser på, han. Og takk og lov for det.

Det kaoset som nå raser rundt oss alle sammen, uansett hvilket verdenshjørne vi befinner oss i, gjør alle og enhver litt ekstra skvetne og emosjonelle. Og her snakker jeg muligens for meg selv, men det er akkurat som musikken betyr noe mer akkurat nå, at man tillegger den et ekstra sett med følelser. Det er i så fall ikke det verste som kunne skje.

Romano er en snål vriompeis når det kommer til hvordan han gir ut skivene sine. I 2018 slapp han hele to plater samme dag, begge briljante («Human Touch» og «Nerveless», den første var det aller beste jeg hørte det året), kun via strømmesiden Bandcamp. En måned etter slettet han begge to.

De kom aldri ut på noe fysisk format. Ble aldri lagt ut for strømming. Han bare fjernet dem, raringen. Takk og lov at man rakk å kjøpe dem før de forsvant.

Nå var det bare to uker til han skulle slippe ei liveskive, hvis glitrende singel «Nerveless» allerede har pirret kraftig og skapt forventninger, og helt ut av intet kom det altså nå ei spiller ny studioskive [edit: den ble sluppet i alle strømmetjenester i dag].

For en maskin. For et sjukt talent. For en elskelig fyr.

«Visions of the Higher Dream» er mindre country/americana-orientert enn vanlig, og er mer å betrakte som et klassisk rockalbum, ispedd noen helt vilt vakre ballader, som seg hør og bør. Og som tar noen uforutsette vendinger underveis.

Det er ikke så overraskende heller. Roman følger inngen mal. Da jeg så ham live i juni, på en americanafestival, spilte han et sett som var så hardtslående og kontant at cowboyhattene ble skrellet av hodene på de fremmøtte. Det var så tøft at hjælpes.

Og det er i denne gata han her fortsetter, selvsagt med noen lekre steelgitarer smidd inn i jernet.

Han åpner med et riff som treffer like klokkerent som Badfingers innertier «Baby Blue», og deretter ser han seg aldri tilbake. Etter å ha hørt skivas 10 spor et tosifret antall ganger, begynner sakte konturene av et mesterverk å sette seg. Låtene med blåserarrangement trengte litt modning, men sitter godt nå.

Han veksler mellom rock’n’roll som ville vært fra de øverste hyllene i katalogen til Tom Petty og Cheap Trick, men har mye større spennvidde, og leker seg egenrådig hele tiden, uten noen gang å stivne fast i noe heller. Røttene hans i folk/country er heller aldri langt unna.

Det låter så forbanna smart, uten at det oppleves tilgjort på noe vis. Vi har bare med en musikalsk vulkan å gjøre her, en mann som er så breddfull av talent og evner at det konstant flommer over av flytende gull. Takk og lov har han vett til å få det foreviget i studio.

Låtene har ganske komplekse strukturer, men mister aldri tråden eller blir irriterende kokette i sin flinkhet, og når han tar det helt ned, gjør han det med så mye bravur at man gisper etter luft.

Den fem minutter lange, og fiolin- og steeldrevne, «Lilac About Thy Crown» er balladen Ryan Adams ikke har vært i nærheten av å skrive siden debuten. «Boy In A Crow-skin Cape» en nær perfekt poplåt man tenker at George Harrison, Alex Chilton og Matthew Sweet i sine velmaktsdager ville skrevet, om de ble smeltet sammen til én person.

I «At Times The Fools Sing Freely» går han John Lennon i næringen, hvis sistnevnte hadde blitt flasket opp på fullengdere av Lee Hazlewod i stedet for singler av Chuck Berry.

Man blir sittende å tenke på hvor sjukt privilegerte de må føle seg de som nå jobber sammen med dette kreative episenteret av et geni. Ja, geni.

Det må i så måte være seriøst spesielt å oppleve dette på nært hold, for det som skjer rundt Romano nå, med den vanvittige mengden bra musikk han lager og nærmest bare drysser tilforlatelig ut av seg, som støv på jakkeslaget. Det er uhyre spesielt, og noe vi ser stadig sjeldnere.

Låtene er hinsides gode, musiseringen fra det mountevereststødige bandet hans – som om de var et pubertalt, hormonelt og skrubbsultent E Street Band – er helt uovertruffen, og det hele låter så fuckings enormt at jeg sliter med å huske sist jeg ble så emosjonelt slått i bakken av ei skive.

Og da har jeg ikke engang kommet inn på hans egne vokalprestasjoner. For han synger så bra, med ei så idiotisk god timing, med en kraft, en variasjon og en ehhh … feeling svært få andre per nå kan vise samme nivå av. Harmoniene, som ligger lag på lag i flere låter, og som jeg mistenker Daniel for selv å ha gjort, gir dessuten låtene masse luft å sveve på.

En presumptivt oppegående kjenning av meg, som jeg normalt stoler på når det kommer til musikk, skrev nylig til meg at han lurte på om Daniel Romano bare er en posør, at han svitsjer for mye mellom country, pop og rock osv. Det er som å bruke mot en forsvarsklippe at han også scorer masse mål og i tillegg ser kul ut. Renheklet tullball, med andre ord.

Jeg er åpen for at tiden og situasjonen i livene våre nå muligens spiller meg et puss, at jeg lettere lar meg rive med av kulturelle uttrykk, at den sosiale understimulansen og snåle tilværelsen fortere maner frem tårer, gåsehud og latter, men «so be it», som det heter på klassisk fauskedialekt.

Det er i så fall en bonus jeg griper med begge mine imaginære hender. Jeg trenger ikke engang vaske dem først.

Daniel Romano er det alle som liker bra musikk trenger nå. Og nå må du kjøpe plata hans før den plutselig forsvinner. Det har skjedd før. Den koster minimum 3 canadiske dollar, men du kan også donere mer. Og det bør du. Fordi både Daniel og du fortjener det.

Som han skrev selv, da han la den ut: «Stay home, enjoy!»

Du finner skiva her