Jeg oppdaget ham ikke selv før hans tredje album, den formidable «Dan Sartain vs. the Serpientes» (2005), men har siden fulgt ham tett. Sartain virker å være en kreativ vulkan som hoster opp ideer over en lav sko, og der han ikke lar seg begrense av verken genre, uttrykk eller innpakning.

Pop, punk, garasjerock, elektronisk synthdarkness eller sørstats-latino. Samme faen. Dan Sartain gyver løs på det, og peiser på, uten verken sikkerhetsbelter eller hensyn til omgivelsene.

Stundom minner han meg om Beck, da han var ung og eksperimenterte skamløst og søkende, men Sartain har aldri dessverre klart å nå de store massene, til tross for at flere av låtene (og sågar singlene) hans har hatt masse hitpotensial i seg.

Små plateselskap og uflaks er muligens noen av forklaringene, de er jo ikke så logisk bestandig, dette, men talentet hans er det iallfall ikke noe gærent med. Skiva «Dan Sartain Lives» (2010) er en rent mesterverk, og en strøken sekser på terningen.

Coverversjonen han gjorde av The Knifes’ «Pass This on» på «Dudesblood»-skiva (2014) går langt utenpå originalen, er så svimlende vakker og smakfullt produsert, og er virkelig et av mine store musikalske kick fra forrige tiår.

Eksentrikeren selv la nylig ut et 100-låters, digitalt album i den brillefine strømme- og handletjenesten Bandcamp, der alle skivene hans er samlet på ett digitalt brett, blant annet inneholdende de to første skivene (som har vært svindyre og fryktelig vriene å skaffe på bruktmarkedet) og masse singler.

Og det var i min ekstase over dette produktet (samt tips fra kollega Helge Skog) jeg ramlet over hans helt nye album, som foreløpig bare er lagt ut i denne tjenesten (link her - den dukker nok opp i Spotify også, for tre singler ligger der allerede).

Som Sartain selv la ut i en pressemelding tidligere i uka: «As of today, all tracks on our Bandcamp are available for free unlimited streaming. We also accept money if you want to do it the old-fashioned way». Har selv valgt å kjøpe, for å støtte opp om en jeg håper skal spille inn mye mer.

Skiva «Western Hills» er altså, ifølge Dan the Man selv, en hyllest til gamle westernfilmer, fra kjente Leone-epos på digre lerreter og til billige TV-serier med samme tematikk, der nybyggernes USA skildres i klassiske vendinger, med hardkokte helter og skurker i denom og cowboyhatter, horer med hjerter av gull, ville og skumle indianere, revolverdueller, beinhardt slit, gullgraving og knuste drømmer.

Loslitte og forgangne klisjeer, så absolutt, men som likevel har fascinert, og fortsatt blir brukt som bakteppe for filmer (der kanskje særlig kvinnesynet og synet på amerikansk urbefolkning har blitt litt nyansert med årene).

Det er sparsommelig med informasjon her, men en del av materialet er iallfall coverlåter mange vil kjenne igjen fra klassiske westernfilmer, med «Rawhide» som anfører, låten fra TV-serien med samme navn, og kanonisert av både Blues Brothers, og Johnny Cash m.fl.

Likevel høres alt umiskjennelig dansartainsk ut, med hans karakteristiske, litt intense og dramatiske vokal i front. Lyden på Bandcamp-filene er ikke helt tipp topp, så de er mulig soundet vil bedre seg litt på den bebudede vinylutgaven men nå kan forhåndskjøpe (som med dagens dollar- og fraktpriser koster en zilliard).

Han og bandet later til å ha moret seg skikkelig i studio, og sveiper gjennom surf, country, Morricone-draperte knallerter, croonerpop, punkrock og tears in the beers-ballader av rang, og med en paradoksal, rød tråd, som seg hør og bør på konseptalbum.

Det ligger for øvrig en svært underholdende dokumentar om platas tilblivelse på hans offisielle FB (der man også få se at Sartain bruker kjøttslintrer han klasker i gulvet som perkusjonsinstrument. Virkelig ikke noe for tandre veganere). Anbefales.

Platas høydepunkt er tolkningen hans av «The Ballad of Ringo» (fra spagettifilmen med samme navn»), der Sartains fabelaktige vokal virkelig kommer frem. Dritbra levert av bandet også.

Dan Sartain er en artist man alltid føler at har en helvetes masse mer på hjertet. Den neste skiva er kanskje 10 coverlåter av Depeche Mode, eller en hyllest til marihøner med leddgikt. Det eneste jeg vet er at jeg vil se frem til det med den største entusiasme, fordi det alltid er noe bra på skivene hans.

PS: Legger ved ei spilleliste med 30 personlige Dan Sartain-låter, spredt over de fleste av skivene hans. Steike, så snill jeg er!