Stein Torleif Bjellas velsignelse og forbannelse

Fire år mellom to Bjella-skiver er nesten som en evighet å regne.
 

De tre første («Heidersmenn» (2009), «Vonde visu» (2011), «Heim for å døy» (2013)), som fortløpende ble velfortjent hyllet og integrert inn i Den Norske Sangboka, kom på en perlesnor med ett hvileår mellom hver.

Hans fjerde, «Gode liv» (2016), skulle ta hele tre år å få ut, og var dermed et slags vannskille, ikke minst symbolisert med at makker og produsent Kjartan Kristiansen hadde abdisert og overlatt plassen til nye tanker og ideer.

Jeg likte den svært godt, og hadde den sågar på pallplass på min personlige liste over de 10 beste norske skivene i forrige tiår.

Til tross for en teateroppsetning, og ei tonesatt diktsamling i «Jordsjukantologien» i 2018, er fire år mellom to ordinære Bjella-plater noe av en evighet å vente. Heldigvis venter man aldri forgjeves der i gården.

At Kjartan er tilbake i produsentstolen er bare godt nytt. Han er virkelig en av de flinkeste vi har der ute, og det var jo i og for seg Kjartan som faktisk skjønte Bjellas potensial, og som var sterkt delaktig i å få debutskiva til å bli den brutale, moderne klassikeren den ble.

Så her er vi back to square one, og det er helt topp, for det låter jo suverent, strippet ned til det krevende trioformatet, der urstødige Kenneth Kapstad og Erik Øien er rytmeseksjon, supplert med diverse krydderier fra Bjellas faste våpendrager og musikalske tryllekunstner, Geir Sundstøl, i tillegg til Christer Knudsen på tangenter og Kjartan sjøl på gitarer og kor.

De to, tre første gjennomlyttingene gjorde meg litt i stuss, men siden jeg har dummet meg ut før på vurdering av Bjellas musikk (jeg ga bare debuten terningkast fem, og det vil – med rette – for alltid brukes mot meg og mine vurderingsevner), tenkte jeg å gi denne mange runder, og etter å ha gjort dette er jeg mer sikker.

Tekstmessig er Stein Torleif Bjella på et eget nivå her i landet, med Michael Krohn som en av få verdige utfordrere, og også denne gangen får vi servert perlerader med elegante vendinger og vindskeive observasjoner av verden, sett med Øvre-Ål-øyne.

Sånn sett ser jeg ikke helt hvorfor Bjella, av alle, trenger å ty til Ole Paus’ katalog («Fødd på et fjell» er Paus på øvreålsk, løftet fra hans klassiker «Garman», ei plate hvis status i Tromsø muligens er ekstra høy, da The Pussycats var backingband), men også denne glir sømløst inn i resten. Omskrevet til dialekt låter det som en nyskreven Bjella-låt, slik det sikkert også hadde gjort om det var bruksanvisning for fotbad det var snakk om.

For én sak er å skrive gode tekster, men man skal jo formidle dem videre, og det er nettopp denne komboen Bjella er så forbanna god på. Denne gangen er det særlig to låter som kryper skikkelig under huden, og det er «Min kjære og ven» og «E likte deg». Refrenget i førstnevnte er så bjellask som det kan bli.

E kjem i vater når e veit du er
på veg hit te meg
Når du kjem
min kjære og ven

99 av 100 andre som hadde prøvd seg på det samme, hadde tryna i tilløpet. Bjella svever derimot over kulen og lander silkemykt, med telemarknedslag og bakkerekord. Det virker jo så jævla enkelt, dette, når man hører en mester gjøre det. Men prøv selv, og du driter deg mest sannsynlig ut av høydeskrekk bare ved tanken.

Det er likevel færre låter denne gang som skikkelig fester seg og setter meg ut slik han gjør på sitt aller beste. Jeg tror sågar samtlige låter på skiva skulle slitt alvorlig med å snike seg inn på ei topp 10-liste fra hele katalogen hans.

Unntakene er muligens de to ovennevte, samt den groovy «Ekkel fisk» og finfine «Følsom person blues» (herlig infantil tittelvink til Johnny Cash), og et par jeg skal gi flere sjanser. Er i grunn få plater jeg hører mer på enn Stein Torleif Bjellas, da ny skive fra den kanten er som å få ei lydbok med et helt fantastisk soundtrack.

Det er hyggelig med låtene om hans egne skrivesperre (jippi, han er et menneske!) og selvfornedrelsens klamme hånd over en fisker som ikke får fisk, men selve melodiene her er merkbart svakere enn hans eget toppnivå. De tar ikke tak i og fillerister meg, og flere av dem sliter dessuten med å sette seg slik det gjør når han er i toppform.

For å verifisere inntrykket, foretok jeg selve lakmustesten, nemlig å pløye meg kronologisk gjennom alle de første platene, og teorien ble snarere forsterket.

«Frisøren i sentrum», f.eks., er jo en tilfeldig knallgodt timet hyllest til et yrke som i det siste har blitt hyperaktualisert, men selve låten, for det er jo musikk dette handler om, minner mer om de svakere låtene hans i det gamle, høyst ujevne, men også litt underkjente bandet Tolv Volt, der Tre Små Kinesere-vibbene er sterkere enn de som pensler tankene innom Gene Clark og Tom Waits.

Og der er man jo ved noe av Stein Torleif Bjellas velsignelse og forbannelse, nemlig at lista fra før ligger så himla høyt at det er umulig ikke å velte av og til. Og det er jo han som har lagt forventningsnivået der. Bjella må sammenlignes med Bjella. Og da er det jaggu ikke lett.

Nå er heller ikke dette noen velt. «Øvre-Ål Toneakademi» er verken svak eller noe alarmerende tegn på formsvikt, den er bare ikke like bra som de fire foregående skivene. Synes nå jeg. Så får ettertiden vise om jeg må gå med klovnenese også for denne bjellasofien.