Menneske eller maskin? Aner ikke. Og hvem bryr seg?

Det Daniel Romano driver på med nå er i ferd med å nå episke og historiske dimensjoner.
MASKIN: Er Daniel Romano en maskin eller et menneske? Uansett svar har vi å gjøre med noe helt, helt, helt ekstraordinært. Og da er det i grunn ikke så nøye heller. 
        
            (Foto: Presse)

MASKIN: Er Daniel Romano en maskin eller et menneske? Uansett svar har vi å gjøre med noe helt, helt, helt ekstraordinært. Og da er det i grunn ikke så nøye heller.  Foto: Presse

Musikkhistorien er brolagt av utallige eksempler på artister som har vært inne i kreative perioder, så sterke og massive at det knapt er til å fatte i ettertid.

The Beatles er vel det mest kjente og drøyeste eksemplet, der de bare brukte sju år på å forandre verden, gjennom 13 skiver og cirka 40 singler (er mulig å krangle på tall her, men dere tar tegninga).

Black Sabbath ga ut sine seks første, og seks strake klassikere, mellom 1970 og 1975.

Neil Young ristet ut 12 skiver på 11 år (1968-1979), hvorav 10 av dem er som objektive klassikere å regne.

Og Johnny Cash og Elvis … ja, de var jo Johnny Cash og Elvis. Scroll dere gjennom diskografien deres for dokumentasjon.

Dette blir likevel sjeldnere å se i denne bransjen. Nå finnes det selvsagt artister som gir ut masse skiver i dag også. Australske King Gizzard & the Lizard Wizard måker ut plater, og eksentrikeren Ty Segall har vært et mareritt å følge med på, enn si kjøpe komplett katalog fra.

Men det er en canadisk vulkan av en artist som per nå fascinerer meg mer enn noen. Observante Feedback-lesere har muligens fått det med seg allerede, at vi er voldsom glade i artisten Daniel Romano her i redaksjonen. Som en slags hybrid av en ung Lee Hazlewood og en Gram Parsons med punkrockbakgrunn, fletter han sammen eminent country og gispende soul, og når han vil, peiser han ut harde rockplater med den største, eplekjekke selvfølge.

Hans 2016-plate «Mosey» var noe av det beste som ble laget i hele det forrige tiåret (skiva «If I've Only One Time Askin'» fra året før er også enestående), og han har siden fortsatt å gi ut plater av overveldende høy kvalitet. Rett inn i koronaen knallet han ut det fremtidige mesterverket «Visions of the Higher Dream», belønnet med full pott her i gården, og man hadde knapt fått pusten tilbake, før han fulgte opp med «Okay Wow», ei helt fantastisk, femtenspors liveskive satt sammen fra flere konserter han holdt i Skandinavia i fjor.

Jeg var så heldig å se en av disse, der han skremte vannet av et fjetret countrypublikum, på festivalen Sthlm Americana, med et hardt og kontant rocksett. Det var så tight, så nådeløst, så velspilt og så autoritært at det var en fryd. Takk og lov ble det tatt opp og foreviget. Liveskiver er en tvilsom disiplin, der ideen ofte er bedre enn sluttresultatet, men denne er regelrett enorm.

To plater på få dager. Jeg lo litt av dette, for en produksjon og et tempo, og da jeg dager etter hørte en podcast, der han blir intervjuet om hvordan han jobber, hevet øyenbrynene seg ytterligere. Samtalen er i seg selv fascinerende, der han forteller at punkrockskiva han ga ut under navnet Ancient Shapes ble skrevet av han selv, på slagverk.

Vokalisten, produsenten og gitaristen er selvsagt også trommis (broren hans er trommis i hans faste band Outfit, og er attpåtil helt vilt god, noe som ikke minst kommer godt frem live), og han hadde spilt inn alle trommesporene først, og så satt melodier til dem. For en skrue.

Så legger han ut om hvordan han har vinket farvel til plateselskaper og platebransjen, og at han fremover bare kommer til å gi ut alt på sitt eget selskap, der han ikke trenger å forholde seg til brysomme sjefer og mellomledere og annen, menneskelig bremsevæske. Han vil bare spille inn skiver, spille live og spille inn mer skiver. Alt han gir ut finnes for øvrig i strømmetjenesten Bandcamp.

Dernest avslørte han at det attpåtil kommer ei ny studioskive til høsten. «For en gærning!», tenkte jeg. Jeg skulle bare visst. For ei uke etter dette, slapp han nok ei ny skive, ei helt skinnende ren countryplate, som er så storslagent vakker, så nydelig produsert og eminent musisert at det halve kunne vært nok.

«Content to Point the Way» (du finner den her) er ei feilfri, hjerteskjærende vakker og helt enorm skive som like gjerne kunne vært utgitt i 1970 som i 2020. Totalt tidløs, melodiøs og treffsikker country få andre i dag er i stand til å hamle opp med. Harmoniene sitter som sterk tape mot glass, steelgitarene renner ut av høyttalerne som honning og låtene holder så høyt nivå at man blir svimmel.

Balladen «You’ve Always Been With her» er låten Ryan Adams ikke har klart å skrive på over ti år, der de flerstemte harmoniene løfter musikken og lytteren opp i stratosfæriske høyder, og der refrenget er så mye punch i at gåsehuden spretter opp som byller – hver eneste gang. Skiva inneholder 10 låter av den edleste valør, og det er nesten så jeg synes synd på alle andre som driver med det samme.

Skiva som sådan har i grunn ingen svake eller mediokre låter, og man føler aldri for å skippe. Selv instrumentalen, og låvedanskilleren «A Pig Is a Pig Jig», er dritbra, og avdekker instrumenttrakteringer fra et band i verdensklasse. En klar kandidat til årets countryskive, dette. Og til ei av årets skiver uansett genre.

Det er likevel mye som tyder på at Romano faktisk er en maskin og ikke et menneske. For det han driver på med nå tenderer til å være umenneskelig. Uka etter «Content to Point the Way» slapp han til og med ei diktsamling med 100 dikt, og denne uka kom det nok en utgivelse, «Forever Love’s Fool», en 22-minutters EP, gitt ut i samarbeid med Danny Carey, trommisen i Tool.

Hvorvidt Daniel Romano er et menneske eller en maskin er egentlig ikke så forbanna viktig for meg. Er det snakk om en maskin, har AI-forskningen kommet så langt at den virkelig begynner å bære frukter også innen kunsten, og da tenker jeg det bare er noe å lovprise. Og hvis han – mot all formodning – viser seg å være et menneske, tenkt så kult, har vi rett og slett å gjøre med et boblende geni vi ikke har sett maken til på lenge. Han ga ut 10 skiver i det foregående tiåret. Nå kan han blåse dette innen ett kalenderår.

Som en venn av meg nylig skrev i en tråd på nettet: «Når 2020 skal oppsummeres, er det ikke de 10 beste platene som skal kåres, men de 10 beste Daniel Romano-platene». Enig der, så er det bare å vente utålmodig på hva som skjer i ukene og månedene fremover, for fra dette hold kommer det garantert mye mer i det underlige året 2020. Kult at vi kan huske året for noe bra også. Romano ordner opp.

PS: I denne harangen av genierklærende superlativer glemte jeg selvsagt å nevne den seksspors miniskiva «Super Pollen», som kom i slutten av april.. Det sier i grunnen alt. Haha!