For en fest av et band – For en fest av ei skive

OK, folkens. Da gir jeg meg, kaster jeg kortene, legger tommelen på bordet og sier gris. Sånn, bare for å parafrasere Hanna Kvanmo. Det burde nemlig gjøres oftere i rock’n’roll-sammenheng.
 

Og det jeg prøver å insinuere er å skrifte min indre gris, som i all korthet går ut på at nå er jeg pinadø helt ellevilt lei av akustiske konserter via Skype eller andre ræva overføringsmetoder. Jeg er dritlei, faktisk. Ja, jeg har hatt noen svært hyggelige seanser foran TV og PC med flere av disse strømmede konsertene, noen av dem av det riktig gåsehudfremkallende slaget.

Men jeg har uvilkårlig nådd et metningspunkt, og det er bare å slå det fast. Nok nå. Nå trenger vi rock’n’roll, ikke for å redde verden eller samle oss i allsang og være på samme parti i alt. Vi trenger derimot rock’n’roll som får opp blodsukkeret, og som handler om øl, ufoer og lav moral.

Og det er her Kosmik Boogie Tribe kommer ridende inn fra det store intet, som en svartkledd ridder til jernhest, med lyden på elleve og med kammer og magasin proppfullt av hard, høy, livsbejaende og livsnødvendig rock’n’roll, spilt med gitarer, slagverk og masse, masse strøm.

Ja, alt dette høres selvsagt ut som en helt latterlig klisjé, og det er bare å peke og gjøre narr, helt greit for meg, men det får heller bare være, for denne skiva gjorde meg altså så glad, på en slik infantil og deilig måte kun rock’n’roll på dette nivået er i stand til å mane frem.

Bare tittelen på plata er jo så harry og dustete at det er en fryd. Så får heller de som fortsatt utelukkende foretrekker koronasutring på akustiske instrumenter fremfor dette befriende lurvelevenet ha meg unnskyldt. Eller, forresten, bare drit i det. Your loss, losers.

Skiva er deres fjerde, og er ikke et ordinært studioalbum, men en samling outtakes, livespor og coverlåter. De er jo noen luringer, denne gjengen, og det er derfor alltid litt vrient å knekke hvem som har originaler til de obskure valgene de tar. Den mest lettknekte er Flamin’ Groovies’ klassiker «Slow Death», som allerede er sluppet som digital singel. Den gjør virkelig ingen skam på originalen, og fremføres med bravur. Gutsy valg, og de leverer.

I avdelingen for de særere undergrunnsnerderiene er det en brillefin tolkning av The Victims’ (forløperen til australske, og betydelig mer kjente, Hoodoo Gurus) «Disco Junkies», en knallert jeg alltid har vært glad i. Alle burde høre mye mer på The Victims. I tillegg får vi texasbandet (tror jeg) ROKKERs «Who’s a Punk Your Mother», den svenske punkrockklassikeren «Levande Begravd» av Liket Lever, og det jeg tror er en original av australske Coloured Balls og låten «That’s What Mama Said».

Det er iallfall bare den jeg har hørt, og det er en lang og ganske speisa sak, der KBT har kappet den ned og fjernet den irriterende synthen i midten. Samtlige forsøk gjennomføres med bakkerekord og telemarknedslag. I tillegg får vi noen outtakes fra tidligere skiver, samt en ny, mer rufsete og litt kortere versjon av deres egen «Pablo Was Here», fra den bunnsolide forgjengeren «We’re Not Here to Fuck Spiders» (2018).

At den gamle The Mormones-låten (hjerte-emoji) «Which Doctor?» ikke fikk plass på skiva «Suck My Piss» er i sannhet helt ubegripelig. Nå er den heldigvis i riller igjen. Kult også, i så måte, å registrere at det er den gamle Mormones-trommisen, Shit City-gitaristen og bandvennen Simen Jeistad, som har vært med å mikse og styre her.

Men det beste sporet på hele skiva er låten som åpner hele ballet, den helt fantastiske rock’n’roll-låten «Dirty Farmer», som til nå bare har vært å få gjennom å se kultfilmen «Bøndenes Brorskap – Franske Fristelser», regissert av kulturens Reodor Felgen, Pål Erik Gulliksrud.

Bonden, psykologen og velgjøreren er til og med kreditert som låtskriver her, og da er det kanskje ikke så pussig, heller, at det låter som om Nine Pound Hammer, Cosmic Psychos og Rose Tattoo sitter og drikker øl og vådeskyter med avsagde hagler på ei vogn bak en løpsk, mannevond traktor med egen intelligens, som er på vei gjennom låven til den kjipe og streite naboen.

For en fest av en låt. For en fest av et band. For en fest av ei skive.

De skulle forresten spilt på Blårock i kveld, og akkurat nå føles det å se KBT live som det aller viktigste i hele verden. Så faen ta deg, ditt forbanna drittvirus.