Midt i planeten

Run The Jewels treffer ikke tidsånden med sitt fjerde album. Det er tidsånden som endelig treffer Run The Jewels.
«RTJ er Terence Hill og Bud Spencer som springer rundt og putter bananer i eksosrøret til ignorante politimenn, slapper overklassens lakeier og forteller groviser som får selvsentrerte influensere til å grine», skriver vår anmelder. 

«RTJ er Terence Hill og Bud Spencer som springer rundt og putter bananer i eksosrøret til ignorante politimenn, slapper overklassens lakeier og forteller groviser som får selvsentrerte influensere til å grine», skriver vår anmelder. 

Midt i planeten, med et sånt ettonnslodd som Monty Python pleide å slippe i hodet på intetanende. RTJ gjør det samme de har gjort i snart ti år: yppe til bråk og sparke oppover, mens de serverer brautende bajas-rap med sosialt budskap, politisk snert og humor.

«RTJ4» ble spilt inn i fjor høst og klaffer med dagens situasjon på samme måte som Ice Cube gjorde opptøyene i LA i kjølvannet av Rodney King-saken i 1992. Da Killer Mike kanaliserer ubevæpna afroamerikaner som blir kvalt av politiet refereres det til Eric Garner, som ble drept av politiet i New York for noen år siden.

I dagens lys fremstår det utrolig sterkt. Det er likevel setningene etter han hvisker «I Can´t Breathe» som er viktigst. De om oss som ser urett begås på TV, hiver oss inn i en rant på Twitter, klikker oss videre, glemmer. Vil det samme skje nå? Glemte vi Eric Garner?

 

Verden er kommet nærmere. Folk over hele verden ser det samme. Ansiktsuttrykket til den hvite politimannen, som nonchalant kveler en svart mann, ved å sitte 8.46 minutter på nakken hans. 43 sekunder lengre enn «Stairway to Heaven». Han ser ut som om han sitter på do. Eller venter på at brødskiva skal poppe opp av brødristeren.

Dette er selve lunta, har du fyr, takk skal du ha. Samtidig som det i USA faktisk allerede har vist resultater, i form av forslag til lovendringer og mer, polariseres debatten både der og her. Barndomsvenner sletter hverandre fra Facebook i harnisk, mens andre vil diskutere om det egentlig fins noe særlig rasisme.

RTJ: de 48 år gamle rapperne El-P og Killer Mike, et umake par som har laget selve soundtracket til 2020. I 2019. Eller siden 2013. Med sine geografiske og demografiske motsetninger kan de se det store bildet uten å bli for endimensjonale.

Fra Atlanta: tårevått engasjerte Killer Mike, med sørstatenes lekne rytmikk og eksperimenteringstrang. Sørstatene er forbundet med Jim Crow-lover, lynsjing og KKK, men Atlanta er også det reformerte sør sitt hovedsete. Pluss byen der rap-karrierer og strippeklubber går hand i hand.

Mike snakker som en blanding av aktivist, stoner og predikant. En samlende figur, som i ly av opptøyene er en av dem som tenker klarest. Egen Netflix-serie, klippekort på alt av Late Shows. Det nærmeste vi kommer den neste svarte presidenten. Og tidenes mest joviale grobian.

El-P, hvit New Yorker vokst opp med jazzelskende foreldre. Tok med seg sin iskaldt distanserte og lakoniske stil fra Company Flow, slutten av 90-tallets ultimate hipsterband, «independent as fuck». Han har alltid badet i smarte referanser, så innfløkt at det kan være vanskelig å forstå.

De møttes da El-Ps label Def Jux, flaggskipet for fremmedgjorte rappere med collegeutdannelse, hadde gått til grunne, og Mike innså at hans Outkast-affiliering alene ikke var nok til å slå gjennom.

El-P produserer. Basis: Tiden da rap var bråkete. Ice Cube, Run-DMC, tiden opp mot LA Riots. RATM. Da Spike Lee skildret hverdagsrasisme i «Do the Right Thing», hvis musikkvideo «Fight The Power» viser Public Enemy i en svær demonstrasjon. En låt som runger over urbane landskap i USA akkurat nuh.

Topp med El-Ps hang til filmmusikk og Trent Reznor. Et dystopisk univers mørkere enn kjelleren i Schweigaards gate 56, der trommemaskinparader fra 80-tallet møter trap-hihats, og tidlig 90-talls kjappe breakbeats flankeres av dubstep-bass. Alt med energien til en rambukk på vei inn i en fredelig demonstrasjon. Rick Rubin og Lil Jon lusker anerkjennende i bakgrunnen.

RTJ er ikke et politisk prosjekt. Derfor funker det. Rap som skal belære i det uendelige blir fort slitsomt. RTJ er to glade pothoder, som elsker å være i studio. De skiller ikke mellom politikk og bøll. Bravado, bannskap, banaliteter og ballespark mot systemet kommer hulter til bulter. For Jamie og Mike, som de signerer e-mails til sin hengivne fanskare med, er ikke pappfigurer.

RTJ er Terence Hill og Bud Spencer som springer rundt og putter bananer i eksosrøret til ignorante politimenn, slapper overklassens lakeier og forteller groviser som får selvsentrerte influensere til å grine. Korrupte oligarker, såkalt «woke» ungdom og jointsneiper ligger strødd etter dem.

Ankepunktet må være at det blir mye av det samme. Selv med Mavis Staples, Queens of the Stone Age-general Josh Homme og Pharrell, går det sjeldent veldig langt ut over formatet. Et format som er uhorvelig basstungt og bevisst monotont. Og digg.