Et høydepunkt i Dylans produksjon

Verden sto ikke til påske. Og Bob Dylan (79) har gått hen og laget et av sine aller beste album.
«Et høydepunkt i Dylans produksjon», skriver vår anmelder, som triller en svært sjelden sekser til Dylans flunkende nye og etterlengtede album.  
        
            (Foto: Chris Pizzello)

«Et høydepunkt i Dylans produksjon», skriver vår anmelder, som triller en svært sjelden sekser til Dylans flunkende nye og etterlengtede album.   Foto: Chris Pizzello

«Rough And Rowdy Ways» er kulminasjonen av det Bob Dylan har drevet med på denne siden av 2000-tallet, i det vi får anta blir den siste akten i det kreative livet hans. Albumet setter venstrehåndsarbeidet «Together Trough Life» (2009) i grell forlegenhet, og er betydelig bedre enn de halvveis – men bare halvveis – vellykkede «Modern Times» (2006) og «Tempest» (2012).

Ja, jeg tror til og med at den er bedre enn «‘Love And Theft’» (2001); et album jeg brukte tid på å forstå, men i årene siden har ansett for å være en av artistens sentrale utgivelser. «Rough And Rowdy Ways» er bedre «Time Out Of Mind» (1997) og «Oh Mercy» (1989) også, for den saks skyld.

Hvilket igjen skulle bety at undertegnede holder «Rough And Rowdy Ways» for å være et høydepunkt i Dylans produksjon. Slik er det. Og jeg juger ikke.

I motsetning til platene jeg nevnte innledningsvis, er «Rough And Rowdy Ways» skapt av en artist med selvtillit (Nobelprisen han ikke ville ha var muligens god for noe). Kavingen etter inspirasjon, den litt oppgitte følelsen av «er dette godt nok?» som har preget Dylan i flere perioder i løpet av livet, er fullstendig fraværende, skutt ned av en artist som atter har total kontroll over sine gaver.

 
 

Jeg har levd med dette albumet i en uke, spilt det flere ganger hver dag, og ikke en gang fått gått skikkelig i gang med tekstene. «Rough And Rowdy Ways» er en plate jeg kommer til å spille jevnlig så lenge jeg lever. Jeg trenger ikke «skjønne alt» med én gang; jeg er innforstått med forskjellige deler av disse tekstene vil bety forskjellige ting for meg på forskjellige stadier i livet.

Nå rygger jeg inn i det som var det egentlige poenget. Som er at «Rough And Rowdy Ways» er en plate som kommer til å nå langt utenfor menigheten av sultende, tørstende «dylanologer». Den kommer til å bli spilt ofte av mange, fordi den fungerer så innmari godt som ren musikk.

Flere av sangene på «Rough And Rowdy Ways» vil i årene som kommer bli gjenstand for tolkninger av alt fra den usleste gatesanger til den mest feterte stjernevokalist. Jeg mener, et par av disse sangene er nesten for pene.

Folk som har berøringsangst for den typen rå rhythm’n’blues som har vært Dylans vann og brød i senere år, vil finne trøst i at det bare er tre slike innslag her. De vil finne enda mer trøst i at de tre, er skikkelig, skikkelig gode.

Andre igjen vil sette pris på at den første smakebiten fra albumet, «Murder Most Foul», det 17 minutter lange eposet om drapet på John F. Kennedy, som Dylan slapp 27. mars i år, liksom er skilt ut og ligger helt til sist. Låten kommer med andre ord ikke «i veien» for gullrekken av melodier som innleder.

Så skal det sies at «Murder Most Foul» vokser seg kraftig til når den opptrer i en sammenheng. Den hører til her.

Litt om de ni andre sangene:

Undertegnede ble umiddelbart stormforelsket i «I Contain Multitudes» da denne ble sluppet tre uker etter «Murder Most Foul». Tittelen er lånt fra Walt Whitman, og Dylan bruker den som en slags programerklæring – levert på den andre siden av livet og virket. Menneskesinnet er uutgrunnelig, bedyrer han i det som føles som en selvbiografisk sang, det kan uten videre inneholde motstridende følelser og impulser (den unge Dylan var betatt av Arthur Rimbaud, som skrev at «I is another»).

Melodien er skisseaktig forsiktig, men totalt nydelig, og de motsetningsfylte rimene glir som perler fra pennen hans, kosmiske og komiske om hverandre: «I fuss with my hair and I fight blood feuds …» / «I paint landscapes, and I paint nudes …» / «I’m a man of contradictions, I’m a man of many moods …».

Folk som forsker på Bob Dylan slik andre forsker på en Covid-19 vaksine, var kjapt ute med å konstatere at den tredje smakebiten vi fikk i forkant av albumet, «False Prophet», musikalsk sett planker en gammel Sun Records-singel fra 1954: Billy «The Kid» Emersons «If Lovin’ Is Believin’».

Vanskelig å krangle på det, men det er artig å konstatere at dette tyveriet nok er albumets mest unnselige låt. Dylan i full «Love and Theft»-modus, en R&B-arketyp, full av bluesmann-selvskryt, der klisjeer og nye klisjeer in spe, sugd fra eget bryst, lever lykkelig side om side: «I’m the enemy of treason, the enemy of strife / I’m the enemy of the unlived meaningless life». Teksten skifter brått mellom resignasjon og bravado. Paradoksalt, kanskje. Men bare å gi seg hen.

«My Own Version Of  You» er Dylan i Screamin’ Jay Hawkins-land, en låt Nick Cave garantert gjerne skulle ha skrevet, en komisk horrorsmyger om en mann som samler inn kroppsdeler for å, som en annen Doktor Frankenstein, bygge seg et menneske. De som måtte mene at Dylan ikke lenger er i stand til å holde én tanke present i hodet gjennom en hel sang, får svar her, i en fortelling som muligens handler om å gjenopplive en gammel elskling – eller kanskje en selv?

Gitarene knepper stilt på tå, versene er humoristiske, rimene sitter som skudd: «I’ll take the ‘Scarface’ Pacino and the ‘Godfather’ Brando / Mix ‘em up in a tank and get a robot commando / If I do it right, and put the head on straight / I’ll be saved by the creature that I create».

«I’ve Made Up My Mind To Give Myself To You» er svimlende pen; en silkemyk ballade med doo wop-islett som er så klassisk i snittet at man undres over at den ikke har funnes før nå. Tilsynelatende en tekst som lover hengivenhet til et annet menneske, om resignert i tonen og på overtid: «My heart is like a river, a river that sings / Just takes me a while to realize things». Men det er mulig den synes til en guddom. Eller begge deler. Det skal ikke store forandringer i arrangementet til for at Adele kan tolke den, slik hun med hell tolket «To Make You Feel My Love».

«Black Rider» er mett på stemning, og bruker få ingredienser – flamencogitar, lyden av piskeslag i luften – til å reise et musikalsk skjebnedrama. Jeg hørte den først, med et halvt øre, som en monolog fra en slaveeier til sin «eiendom», komplett med en trussel som setter støkk i en: «The size of your cock will get you nowhere».

Men det dreier seg kanskje heller om en dialog med døden, eventuelt en vederstyggelig impuls i mennesket som synger. Musikken er supereffektiv, som en mer uhyggelig slektning av (den akustiske) «Blind Willie McTell».

«Goodbye Jimmy Reed» er en tolvtakter i «The Groom’s Still Waiting At The Altar»-tradisjonen, av den typen Rolling Stones nok gjerne skulle ønske at de fremdeles klarte å stable på beina. Full av faen, og det som først liksom skal være en hyllest til bluesmannen som døde i 1976, begynner nokså raskt å handle om sangeren selv – og hvor tilfreds han er over å ha fulgt sin egen stjerne: «Never pandered, never acted proud / Never took off my shoes and threw ‘em into the crowd».

Jeg har lurt litt på «Mother Of Muses». Er den for sakral, for hymneaktig, for vakker, vel svulstig? Dylan påkaller den store inspirasjonen, og blir forelsket i Kalliope, den greske mytologiens muse for episk poesi. Amerikanske helter, fra den gang slike fantes, rulles ut: De som sto alene i smerten, og banet vei slik at «Presley could sing» og for Martin Luther King.

Dylan plasserer seg selv ubeskjedent i tradisjonen. «Jeg er ikke noe dårligere enn dem», synes han å si. Melodien står ikke tilbake for «Ring Them Bells» (1989), og legger også den opp til utallige og sikkert i overkant høystemte fremtidige tolkninger av vokalister i skjønnsangerdivisjonen.

I den tredje og siste bluesen navnedropper Dylan for andre gang Julius Cæsar – om enn indirekte. Å «krysse Rubicon» betyr å kaste terningen, å ta en beslutning som vil prege resten av livet (og, I Cæsars tilfelle, historien). Selve låten åler seg frem som en slange i gresset – den er skjebnesvangert sexy.

Dylan synger som en gud, og har ermene fulle av fraser som kombinerer «readymades» og nye kupletter: «I got up early to greet the Goddess of the dawn / I painted my wagon, abandoned all hope / And I crossed the Rubicon». En syv og halv minutter lang sleazeblues kan saktens høres ut som i meste laget på papiret. Men «Crossing The Rubicon» føles kort, all den tid de inspirerte rimene ruller ut med vidunderlig hyppighet og treffsikkerhet. Dylan har stålkontroll. Han nærmest puster den siste uttalen av ordet «rubicon», og ad lib’er et «Oh lord!», vendt bort fra mikrofonen, på en måte som gjør en dyp sang enda dypere.

«Key West» har mykt trekkspill og en av disse guddommelig enkle ballademelodiene hans, og ville også den vært en slik låt som andre sangere hadde kastet seg over – om det ikke hadde vært for underlig vending i teksten i løpet av de siste minuttene (hør selv).

Sangen duver som en robåt på det smule vannet i paradiset teksten handler om, dit sangeren har dratt for å lete etter kjærlighet, inspirasjon og evig liv, eventuelt en skånsom overgang til det neste. Og finner det – via en piratradiokanal på en transistorradio.

Så er det over, om du da ikke gyver løs på «Murder Most Foul» (det bør du gjøre ved konsentrerte lyttinger). Den har vi skrevet om før.

Litt generelt om musikken: «Rough And Rowdy Ways» står ikke oppført med en produsent, men nøyer seg med å meddele at Chris Shaw har mikset og vært tekniker. Dylan, så ulykkelig i studioet, og i tottene på så mange produsenter opp gjennom årene, har med andre ord oppnådd en slags idealtilstand her: Dette er ikke «produsert» musikk, det er musikk om er blitt fanget og innspilt.

Bandet, med gitarist Charlie Sexton i spissen, er suverent sympatiske i alle moduser. Et par gjestemusikere bidrar, deriblant hotshot-musikeren og produsenten Blake Mills og Fiona Apple (som selv står for et av dette årets soleklart beste album: «Fetch The Boltcutters»). Ikke spør meg om hvor de er å høre («Key West»?).

Vokalisten Dylan har åpenbart hatt godt av treningen med «Frank Sinatra-sangene» på de tre foregående albumene. Også folk som hevder å ikke bry seg om tekster vil ha glede av det, for vokalens plass er selvsagt av den største betydning for hvordan man opplever «Rough And Rowdy Ways» rent musikalsk også.

Dylan fraserer like briljant som før, og har lært seg å legge musikken i et leie som får det maksimale ut av stemmen han har igjen. Det er overraskende mye, og jeg sjelden hørt ham artikulere klarere enn her. Det er ikke bare ordene, men også måten stemmen som synger dem, lar dem falle, som driver musikken fremover, og sørger for at det ikke blir ett kjedelig øyeblikk.

Litt generelt om tekstene: De springer ut av artistens godt og blandet-teknikk, der poenget ikke nødvendigvis er å skape en innbyrdes logikk, eller et (ufyselig trendord ohoi:) «narrativ». Men der – og nå siterer jeg fra det nye intervjuet med artisten i The New York Times – «Du må stå litt tilbake fra sangen, som fra et maleri. Du kan ikke se alt om du står for nærme».

Dette innebærer i Dylans tilfelle et ras av referanser og nikk til både dette og hint, men heldigvis ikke bare «listesanger» á la «Murder Most Foul». Dylans hode har plass til så mangt: Shakespeare, europeisk historie, den amerikanske borgerkrigen, Homer, eldgamle ballader og folkesanger, William Blake, gresk mytologi og klassisk litteratur, macho bluesselvskryt, Bibelen, vitenskap, politikk og Freud (som Dylan synes å ha et horn i siden til; han fikk unngjelde i filmen «Masked And Anonymous» også).

Det er et bredspektret syn på kulturarven og kanonen, primært den vestlige, der en singel i en jukeboks i 1955 («Bring It To Jerome»!) i teorien kan veie like mye som et drama av Shakespeare (Ikke at det er gitt: Dylan befinner et stykke unna det blinde «americana»-svermeriet som så mange andre får så lite ut av.)

Det er neppe tilfeldig at «I Contain Multitudes» innleder albumet. Dylan synes å se hele menneskehetens historie og erfaring som noe som utspiller seg her og nå, i sanntid. Tiden flyter tykt, ofte blandet med blod, vi befinner oss alle i universet og historiens enorme, ufattelige dyp.

Dette er, som det sømmer seg, en fyr som i sin ungdom, da han ankom New York tidlig på 1960-tallet, satt seg på The New York Public Library for å lese aviser og «nyheter» som var 100 år gamle. Og anså dem for å være, som han skriver i memoarene fra 2004, «dagsaktuelle».

I dag, 60 år senere, opplever man Dylans mosaikker omtrent slik artisten selv skriver at han opplevde det å høre Robert Johnson og Kurt Weill og Bertholt Brechts «Pirate Jenny» før første gang. Igjen fra «Chronicles» (om førstnevnte):

«I copied Johnsons words down on scraps of paper so I could more closely examine the lyrics and patterns, the construction of his old-style lines and the free association that he used, the sparkling allegories, big-ass truths wrapped in the hard shell of nonsensical abstraction – themes that flew trough the air with the greatest of ease. I didn’t have any of these dreams or thoughts but I was going to acquire them».

Det har Dylan klart.

Og kan jeg bare få lov å legge til, i en parentes, at tankene mine, når jeg hører ham «spytte» disse ordene, overhodet ikke går til de utallige bleknebbete «singer/songwriterne» som Dylan ofte får skylden/æren for å ha avfødt – men til de beste av de beste rapperne? «Rough And Rowdy Ways» har avløst «RTJ4» i spilleren min i dagevis, og jeg har hatt full symbiotisk uttelling av kombinasjonen. Hei, jeg har alltid vært svak for folk som kan rime.

Litt generelt om hvordan undertegnede «føler seg nå»: Dypt tilfreds. Ja, lykkelig. Forbigående, vil jeg tro, og jeg kan ikke forklare deg hvorfor jeg tar triumfen som heter «Rough And Ready Ways» personlig. Men det gjør jeg, og det føles godt.