Hvem liker ikke Randy Newman? (* se svar lenger ned i saken).
På et felt, populærmusikken, der «geni»-begrepet sitter løst, og det liksom ikke er måte på hvor mange «fantastiske» og «klassiske» plater som finnes, er Randall Stuart Newman, for å gi ham hans fulle navn (født i Los Angeles 28. november 1943; hvilket betyr at vår helt i dag er anselige 77 år gammel) – en av ikke så fælt mange som oppfyller alle kriteriene for betegnelsen.
Jeg sakser fra Norsk Akademis Ordbok: «Høy (åndelig) begavelse som gir seg utslag i originalt skapende virksomhet (av kunstnerisk, vitenskapelig eller praktisk-teknisk art)».
Jeg sper på, fra norske Wikipedia. «Et geni er en person med spesielt gode mentale evner; enten et enestående intellekt, eller som et spesielt sterkt kreativt talent».
Jeg sper på litt til, denne gang fra meg selv: Randy Newman er ikke bare en distinkt sangstilist. Han har til gode å gi ut et dårlig album, og har heller ikke falmet over tid. Hvor mange andre «popgenier» kan man si det om?
Newmans liv – bakgrunnen hans i et Hollywood-filmmusikkdynasti, de tidlige årene hans som låtskriver for andre, hans to koner – kan du lese om mange andre steder. (Les alle intervjuer du kommer over med fyren, de er uten unntak rasende festlige.)
Går det an å si noe generelt om musikken og tekstene?
Det gjør det vel. Musikalsk er Newman et høyst egenartet resultat av musikken han elsket som ungdom; primært New Orleans-R & B, boogie woogie og annen svart musikk, tenk Fats Domino, og musikken han fikk inn med morsmelken:
Amerikansk «klassisk musikk» i tradisjonen fra Aaron Copland (1900-1990), «de åpne landskapers komponist», og dessuten «salongsangene» som forfedrene hans sikkert lyttet til når de skulle kose seg. Newman skylder en hel del til Stephen Foster (1826-1864), som ikke ble gammel, bare 37 år, men likevel kalles «the father of American music».
På tekstsiden blir han som regel kalt «satiriker» eller «ironiker». Det holder ikke. Newman er noe dypere, rarere og mer kunstnerisk enn som så. Han er en litterært anlagt «sangforfatter» som synger om det som kjennetegner den amerikanske mentaliteten, og gjerne dennes mer usosiale eller regelrett antisosiale sider.
Ralph Waldo Emerson kalte det «rugged individualism» – «røff individualisme». Et annet begrep er «the frontier spirit». Vi skandinaver synes ofte at det til forveksling ligner sjåvinisme, ignoranse, griskhet og isolasjonisme. Amerikanerne kaller det «eksepsjonalisme».
Rasismen ligger til grunn for de fleste amerikanske problemer (ikke at amerikanerne er alene her), og har da også vært Newmans anliggende fremfor noe. Jeg siterer fra hukommelsen her nå, men jeg mener det var i et intervju i Mojo for en 20 års tid siden at han sa det, så enkelt som det vel kan sies: «Jeg syntes bare, på et tidlig tidspunkt i livet, at det var dumt».
Randy Newman skriver ikke vanskelig. Han er forbilledlig lett å forstå. I alle fall for alle som har det minste grep om ironi, og skjønner at sanger ikke alltid trenger å handle om hvordan låtskriveren føler seg her og nå, men også kan synges av en person som vedkommende som har skrevet sangen har diktet opp.
«Satiriker»-merkelappen er, i hans tilfelle, forbrytersk reduserende. Det er min påstand at Randy Newman er en av popmusikkens største humanister. Hva er en ironiker, om ikke en hjerteknust romantiker?
Randy synger «i karakter» – om mennesker som ikke er ham selv. Han gjør det med innsikt og forståelse; oftere enn ikke er det snakk om en slags kjærlighet. Denne forståelsen, denne kjærligheten, når helt ut til de mest vederstyggelige menneskene, med de mest vederstyggelige meningene og vederstyggeligste personlige bristene. Selv verdens dårligste menneske er, i Randys øyne, verdt en sang.
Derfor er da også sangkatalogens hans en av de rikeste og klokeste i etterkrigstidens musikk.
* Hvem liker ikke Randy Newman? Da undertegnede hadde sett geniet på en scene for første gang, det var på klubben som da het Sardine’s i Oslo, på «Land Of Dreams»-turneen, spurte jeg, etter konserten, en daværende norsk musikkjournalist, hvis navn jeg av barmhjertighetsårsaker ikke skal nevne, om hva han syntes. Han svarte: «Om han på død og liv må gi uttrykk for hvor jødisk han er, kan han ikke bare vise pikken?».
«Randy Newman» (1968)
Jeg husker ikke om det var Van Dyke Parks eller barndomsvenn og produsent Lenny Waronker som sa det, for å forklare hva det var som gjorde dette debutalbumet til en så sjelden fugl. Men sitatet lød i alle fall omtrent slik: «Det var som om Randy hadde sett den mørke siden av månen».
Newman var rundt 25 da debutalbumet ble sluppet, men han hørtes og så ut som en gammel mann, fra en annen tid. Det opprinnelige omslaget var et ubekvemt møte mellom gul pologenser og kitschy psykedelia, og ble etter kort tid erstattet med et nytt, vel så lite salgbart et: Randy med hornbriller og et olmt, lite imponert blikk mot verden.
Innholdet var også ute av takt med tiden. Det er en slags singer/songwriter-musikk, ja visst, men så tung orkestrert, og så nedstemt, at den ikke egentlig føles som noe slikt. Både nevnte Parks og Harry Nilsson arbeidet i noenlunde samme bane i den samme epoken. Men Newmans svennestykke er et langt stykke unna det som vanligvis kalles «barokkpop» eller «solskinnspop».
For det er ikke mye solskinn her, på et album som starter med en sang som fremstiller ekteskapet som en dødsdom, eller en dødspakt, og avsluttes med én om en feit, foreldreløs guttunge, Davy, som må danse for skillinger, paradert foran publikum i regi av sin eneste «venn» («kan dere gjette hva han veier?»).
Derimellom: Sanger om kalde familieforhold («So Long, Dad»), eksistensielle kvaler og følelser av overflødighet, både for cowboyer og vanlige mennesker («Cowboy», «I Think It’s Going To Rain Today»). Samt, i albumets mest komiske innslag, hva man eventuelt kan bruke Kansas til («The Beehive State»). Ikke stort, skal det vise seg.
Det er et album som bærer preg av Newmans bakgrunn i et filmmusikkdynasti, og lyttere fra pop- og rockverdenen vil kanskje finne det manglende fokuset på rytme utfordrende. Andre artister hadde større slagere med låtene herfra: Peggy Lee, The Alan Price Set, Judy Collins, Nina Simone med flere.
Ikke det Newman-albumet man spiller oftest. Ytterst bemerkelsesverdig likevel. Terningkast 4
«12 Songs» (1970)
Debuten var ornamentert. Oppfølgeren er Newmans til dato mest minimalistiske album, en samling bluesy, nesten demoaktig boogie woogie- og americanamusikk, fremført av et lite, tett band som teller dyktige folk som Ry Cooder, Clarence White, Gene Parsons og Jim Gordon.
Tekstene introduserer temaer som Newman skal bruke resten av karrieren til å skrive om. Fremfor alt raseproblematikk (tolkningen av den gamle showstandarden «Underneath The Harlem Moon»). Men også romantikk og sex, fortrinnsvis av den forknytte og/eller lettantennelige typen: «Let’s Born Down The Cornfield», «If You Need Oil», «Rosemary», «Lucinda», «Lover’s Prayer» og den uhyggelige «Suzanne» – en svarsang til Leonard Cohens vise med samme navn, skrevet fra perspektivet til en potensiell voldtektsmann. Fordi Newman syntes Cohen-låten var så urealistisk perfekt og prektig.
Newman går uredd inn i livene til disse karakterene, disse forstørrede, forstyrrede og fortørnede amerikanske arketypene, og synger i førsteperson, med deres stemme. Han er den fattige, hundsede og elendige, men ubekymrede sørstatsgutten i «Old Kentucky Home», ruset på løsemidler og billig vin, som plystrer mens han skyter på fuglene på telefonstolpene.
Han er den liksom pedagogiske tosken i «Yellow Man», hvori han forklarer et barn – eller en dum voksen – om hvem den eksotiske kinamannen på den andre siden av verden er: Han er riktignok gul, og har underlige vaner. Men innerst inne er han nesten som oss!
Han er den anspente skolelys-streitingen på collegefest i «Mama Told Me Not To Come». Han er den nær psykotiske rusmisbrukeren i «Uncle Bob’s Midnight Blues»; så livredd for at noen skal le bak ryggen hans at alt han foretar seg er dømt til å resultere i nettopp hånlig latter.Terningkast 5
«Live» (1971)
Verken debuten eller «12 Songs» fant et publikum. Men alle som skjønte noe, forsto at Randy Newman fortjente flere sjanser. Konsertalbumet «Live» var opprinnelig en «promo» ment for amerikanske radiostasjoner, som av litt uklare årsaker forvillet seg ut på det konvensjonelle platemarkedet.
Det ble innspilt over tre kvelder på den vesle klubben The Bitter End i Greenwich Village i New York, foran et hipt publikum som forsto alle vitsene.
Det har et par sanger som skulle dukke opp på senere studioutgivelser, og to – «Tickle Me» og «Maybe I’m Doing It Wrong», begge nokså ubetydelige sexsanger – som kun finnes her.
Terningkast 4
«Sail Away» (1972)
«Sail Away» er, både på tekstsiden og musikalsk, selve malen – albumet Newman skulle lage nye varianter av i alle år etter.
Melodisk har han for alvor lokalisert «sweet spot»’en mellom dovent rullende New Orleans boogie woogie- og R & B og filmatiske orkesterarrangementer. Melodiene er pene – og Newman fatter seg i korthet.
Tittelkuttet er en av de djerveste sangene hans, om innpiskeren på et slaveskip som lover «the little wogs» gull og grønne skoger i den nye verdenen: «You just sing about Jesus and drink wine all day». Melodien er så innmari staselig at sangen er blitt misforstått – egentlig ikke forstått i det hele tatt – av alle de mange sangerne som har sunget den i årene siden.
Newman prøvde å friste Frank Sinatra med «Lonely At The Top». Ol’ Blue Eyes tok ikke poenget, han heller. Eller så tok han det så altfor godt, og ble fornærmet.
«Old Man» er en knallhard sang om en døende mann og sønnen som er kommet, men ikke for å trøste ham. «You Can Leave Your Hat On» er en festlig strippestangblues om seksuelle fetisjer.
«Politicial Science» og «Burn On» handler, på hvert sitt vis, om den amerikanske «eksepsjonalismen» og kapitalismens blindsoner: Førstnevnte tar til orde for å bombe resten av verden, minus Australia, til stillhet; sistnevnte handler om Cuyahoga-elven i Ohio, som på et tidspunkt var så forurenset at den tok fyr.
«Memo To My Son» er pappa Randys kostelige sang til et nyfødt barn. Newman gleder seg til barnet begynner å snakke, så far kan få demonstrert hvor smart han er.
«Dayton, Ohio – 1903» er et nostalgisk snapshot fra en forgangen alder, da tiden gled sakte og folk sa «hei» og var «nice to you». Det høres tilforlatelig ut, og melodien er nydelig. Men man fornemmer at den som synger lengter tilbake til en tid da «de andre» – de som ikke er like «nice» – var mindre synlige i gatebildet enn de er nå.
Aller sterkest er de to sangene om religion. «He Gives Us All His Love» er hard nok. Men «God’s Song (That’s Why I Love Mankind)» er og blir den mest apokalyptisk bitre sangen om den organiserte gudstroens dårskap jeg vet om. Sunget av selveste Gud, som i dyp forakt, men ikke uten diabolsk glede, ser ned på oss, hans undersåtter på jorden, og hoderystende konstaterer hvor desperate vi må være som har laget oss Ham:
«I burn down your cities / How blind you must be / I take from you your children, and you say «How blessed are we!» / Y’all must be crazy to put your faith in me / That’s why I love mankind».
Det er et rystende punktum for et mesterlig album. Terningkast 6
«Good Old Boys» (1974)
Randys mest fullendte langspiller er et konseptalbum om de amerikanske sørstatene. Om han ikke hadde lagd det i 1974, måtte han gjort det senere: Sørstatene representerer ikke bare barndommen hans, men også selve roten til det Randy har skrevet om mer enn noe annet: Rasisme.
Han gjorde det selvfølgelig ikke enkelt for seg selv.
Innledende «Rednecks» er, som «Sail Away», låtskriving på enestående mangefasettert nivå. Den er skrevet fra perspektivet til en sørstatsmann som sitter og ser at guvernøren i Georgia, Lester Maddox, blir grillet på TV av en «smart-ass New York jew». (Dette hendte i virkeligheten, programlederen var ikke-jødiske Dick Cavett).
Sørstatsmannen får behov for å forsvare sine egne, og legger ut på en tirade om den politisk korrekte og skinnhellige selvgodheten til dem som bor i nord. Ja, vi er noen bavianer her nede, vedgår han. Men innbill dere ikke at dere er noe bedre, eller at «niggerne» er noe mer fri der oppe. «Niggerne» er, i beste fall, «free to be put in a cage in Harlem in New York City / Free to be put in a cage on the south side of Chicago» - og så videre.
Det er klagesangen til en mann som er blitt stilt til veggs av folk som kan mer enn ham i hele sitt liv, og blitt snakket ned til av folk som føler seg moralsk overlegne. Den forklarer mye av det som fremdeles skjer i USA, 46 år senere.
Den mest behagelige ironien ved «Rednecks» er at melodien er vanvittig fengende, med et lystig og korpsaktig blåserarrangement som gir en akutt lyst til å reise til de amerikanske sørstatene.
Newman avløser den med «Birmingham», en lys og liketil hyllest fra en mann til huset, kona og bikkja i Alabama, ofte ansett som den mest «problematiske» staten i unionen.
Den smellvakre «Louisiana 1927» gjør noe av det samme som «Rednecks». Den peker på østkyst-etablissementets nedlatende holdning til menneskene under Mason-Dixie-linjen (som i sin tid markerte det geografiske skillet mellom statene der slaveriet var bannlyst og ikke).
Det handler rent konkret om flommen i Louisiana i 1927, som etterlot 700 000 fattige mennesker, de fleste av dem hvite «crackers», hjemløse, og presidenten, Calvin Coolidge, som reiser ned for å «si noe», men utelukkende henvender seg til journalistene som har reist ned sammen med ham. Låten fikk, ikke overraskende, nytt liv etter Hurricane Katrina i 2005. Den er vanvittig gripende.
Det er flere sanger om feterte, populistiske sørstatsdemokrater – en egen karaktertype i amerikansk politisk liv: «Mr. president (Have Pity On The Working Man)», «Kingfish» og «Every Man a King». «Kingfish» handler om Louisiana-guvernøren Huey P. Long. «Every Man a King» var i sin tid en valgkampsang som Long skrev selv.
Det er artige sanger om løse kanoner på dekk: «Naked Man», «Back On My Feet Again» og «A Wedding In Cherokee Country». Sistnevnte er en sunget av en bygdeoriginal som skal gifte seg med en annen bygdeoriginal, foran en kirke full av bygdeoriginaler, og frykter at hans «mighty sword» vil bli ledd ut av soverommet på bryllupsnatten. Linjen om bestefaren hans, som var avisgutt til han var 84, får meg til å le høyt hver gang.
Det er to sanger om menn som prøver, eller bedyrer å prøve, å bli bedre menn: «Marie» og «Guilty». Patetiske menn som klynger seg til sine kvinner, og trenger «a whole lot of medicine» for å kunne «pretend that they’re someone else».
Det finnes ikke verdiløse album i Randy Newmans katalog. Men «Good Old Boys» kan være det mest realiserte av dem alle. Terningkast 6
«Little Criminals» (1977)
«Good Old Boy» var, til Newman å være, en suksess. Randy hadde lyst på mer. (Det er mitt distinkte inntrykk at artisten alltid har ønsket seg et bredere publikum enn det han har hatt).
«Little Criminals» låter som et forsøk på å rydde seg et bredere nedslagsfelt. Ikke slik å forstå at han «solgte ut» eller ble mindre giftig eller noe. Snarere tvert imot, egentlig. Den største forandringen ligger i selve «soundet». «Little Criminals» låter Los Angeles, med studiorever og Eagles-medlemmer med på laget.
Det funket også. «Short People» ble Randys største slager. Det er nok en sang om absurde fordommer. Den er maksimert for komisk – ja, skandaløs – effekt; vitsen er bredere og vanskeligere å ta feil av enn de han hadde fortalt tidligere. Men den er i alle fall god, genuint morsom, og den lystige melodien er en av hans mest smittende.
Også «Rider In the Rain» er en enkel vits. Den går i stor grad på Eagles’ og deres jeanskledde liksom-cowboyvenners bekostning. Don Henley, Glenn Frey og J.D. Souther takker for oppmerksomheten ved å synge korharmoniene.
Tittelkuttet, om enfoldige kriminelle, og «Jolly Coppers On Parade» er også satirer. Selv om sistnevnte, om nykjemmede politimenn som marsjerer ned gaten for å imponere barn og gamle damer, har en mørkt, fascistisk undertone i seg. Denne undertonen lar seg føle ekstra godt i disse George Floyd-dager.
«Texas Girl At The Funeral Of Her Father» og «I’ll Be Home» er ukomplisert ømme. Innbiller jeg meg.
«In Germany Before The War», om en barnemorder i Tyskland i mellomkrigstiden, er trolig inspirert av Fritz Langs berømte film «M» (1931). Mannen i sangen er ment å innvarsle den moralske kollapsen som snart skal ramme landet. Ingen vits, nei.
Låten som står seg aller best, «Baltimore», er båret på en majestetisk pianofigur og et glitrende arrangement, og besynger skjøre skjebner i en døende amerikansk storby, med en varme som setter deler av det øvrige materialet – ikke i forlegenhet, det er ikke det. Men i et noe svakere lys? Tekstene på «Little Criminals» er noen hakk mindre dyptborende enn vi har vært vant til fra denne kanten. Terningkast 4
«Born Again» (1979)
Denne borer kanskje heller ikke så dypt. Til gjengjeld er det artistens morsomste plate.
Newman har selv karakterisert «Born Again» som «et svart album, en humorplate», og har sine ord i behold. Kanskje er den også en litt bitter reaksjon på at Newman, med «Little Criminals», hadde blitt litt populær, men ikke så populær som han syntes han fortjente. Og at han med det forrige albumet hadde fått sine første lunkne kritikker i karrieren.
Uansett. «Born Again» er hysterisk fra omslaget og inn. Det er uvant, men forfriskende å høre Newman være så nihilistisk i bittet.
«It’s Money That I Love» er nok en av disse uimotståelige N’Awlins-pianoboogielåtene hans, modernisert med et fett blåserarrangement. Om en eksepsjonelt ryggradsløs «babyboomer» som i løpet av ett tiår, fra sekstitallet til syttitallet, har snudd opp-ned på prioriteringene sine her i livet.
Penger kan ikke kjøpe deg kjærlighet, synger Newman. Det er så. Men hei. De kan kjøpe deg mye kokain og en 16 år gammel prostituert. Det er kanskje ikke kjærlighet, men det er ganske OK. Og hva sier den gjenfødte ultrakapitalisten om alle de sultende barna i India nå? Han sier: «Oh mama!».
«The Story Of A Rock And Roll Band» er en djevelsk satire om popmusikk, spesifikt E.L.O. – selve definisjonen av syttitallets «middle of the road»-pop. Den blir sunget av en fan som har klart å misforstå det meste om bandet han elsker, men er strålende lykkelig i sin uvitenhet. Musikken er komisk i seg selv, full av billige, Jeff Lynne-etterapende ideer, og teksten blottstiller idiotien i det å være umælende fan. Ikke bare av E.L.O., men i sin alminnelighet.
Kritikken av underholdningsbransjen, avdeling pop, spisses ytterligere i den illevarslende «Pretty Boy». En sang der Bruce Springsteen får passet sitt påskrevet som lite annet enn en kalkulert «autentisk» syngende versjon av John Travolta («that dancin’ wop in those movies that we’ve seen»). (Newman har forklart sin skepsis til Springsteen med at han synes Bruce lager «heltemusikk»).
I «Mr. Sheep» agerer Newman en punker som sitter på gaten og skratter av en streiting i dress på vei til jobb. Det er ikke meningen at vi skal le av streitingen. Vi skal le av punkeren som ler av streitingen og – implisitt – punkerens overbevisning om at livet han lever er noe mer spennende enn det til 9-til-5 «sauen» i sangens tittel. Det er et ganske avansert triks å ta i en poplåt som varer mindre enn fire minutter.
«Spies» tar for seg nok et trekk ved den amerikanske karakteren: Paranoiaen, på sin høyde under den kalde krigen. «Pants» og «Half A Man» gir oss ytterligere to amerikanske gærninger. Én som truer med å dra ned buksene, men trenger hjelp til å gjøre det, og én om en lastebilsjåfør med undertrykte homofile tilbøyeligheter.
«The Girls In My Life (Part One)» er en oppsummering av et kjærlighetsliv så lite begivenhetsrikt at fortelleren er nødt til å nevne en jente han bare har snakket med.
«Ghosts» og «William Brown» er slike små, lyriske karakterportretter som bidrar med pustepauser mellom de kyniske latterkulene på det som uten sammenligning er artistens mest misantropiske album. Terningkast 5
«Trouble In Paradise» (1983)
Newman er for lengst blitt en helproff platemaker. Albumene hans er tvers gjennom velarrangerte; musikken er fremført av mennesker som er blant de ypperste på sine respektive instrumenter. Dette albumet er veldig Los Angeles. Det passer bra, all den tid «Trouble In Paradise», slik tittelen antyder, synes å ha et overordnet tema: Trøbbel og skitne skjebner i byer man gjerne tenker på som solrike paradiser. L.A., Miami, Capetown.
Los Angeles: Innledende «I Love L.A.» selvsagt, en av Randys «slagere», senere adoptert som en slags nasjonalsang for artistens fødeby av folk som ikke har lagt merke til tekstlinjer à la dette: «Look at those mountains! / Look at those trees! / Look at that bum over there / Man, he’s down on his knees!».
«My Life Is Good». Om en nyrik tosk som ikke er i stand til å akseptere at sønnen hans kanskje har problemer på skolen. Hvorfor? Fordi livet hans er vellykket, for helvete. Han har pengene, huset, bilen og den blonde kona til å bevise det. Og han kjenner Bruce Springsteen!
Miami: «Mikey’s». En løs kanon igjen, dritings på bar, klagende over alt som ikke er som det var i nærmiljøet. Hvor kommer alle de svarte fra – sånn helt plutselig? Meksikanerne? Kineserne? Og hva skjedde med de gamle sangene han pleide å like så godt? Hvorfor er ikke «The Duke Of Earl» bra nok lenger?
«Miami». «Miami»-versjonen av «I Love L.A.», men skrevet fra perspektivet til en forretningsreisende eller en turist. Beste kokainen i verden, og den er praktisk talt gratis. What’s not to love? Litt kriminalitet og utilsiktet skade får man leve med.
Capetown: «Christmas In Capetown». En rasist igjen, han har besøk av en engelsk kvinne som snakker om «de stakkars niggerne» hele tiden. Hva vet hun om det? Hva vet hun om hvordan han, som lever her, opplever dem? Presset fra omverdenen, og hvor ubehagelig det er å bli stirret på av «de store gule øynene». Dra tilbake til ditt eget jævla land. Megge.
Utover dem: Enn vakker sang om et junkie-kjærestepar («Same Girl»), en sang om en mann som forteller en venn om kjæresten sin, og sier alt for private ting («Real Emotional Girl») og en harselas over «følsomme» singer/songwritere som ønsker å forme alt det leie de har opplevd, uansett hvor lite, til en sang (en duett med en av tekstens skyteskiver, Paul Simon).
Til sist: En stilt knusende sang om Vietnamkrigens blodige idioti. Elegisk pianofigur, marsjtakt på skarptrommen og én tone fra en gråtende elektrisk gitar (den høres ut som en fugl som flyr over slagmarken):
«Now our country, boys / Though it’s quite far away / Found itself jeopardized / Endagered, boys / By these very gooks who lie here beside you / Forever near».
Tre korte, helt ødeleggende minutter. Terningkast 5
«Land Of Dreams» (1988)
«Land Of Dreams» ble sluppet den gangen album hadde to sider, og «side 1» var litt av en overraskelse:
Newman, som aldri hadde sunget om seg selv, men alltid i karakter, som en skuespiller, ble plutselig personlig. Ja, selvbiografisk. De seks første sangene er således skildringer fra første halvdelen av artistens liv. Fra barndommen i New Orleans til den første skilsmissen.
«Dixie Flyer», en av de mest melodisk gylne halvballadene hans, handler om da moren tok med seg lille-Randy og tok toget til New Orleans, der familien hennes var. Randys far var i krigen i Europa, og «poor little momma» kjente ikke en sjel i L.A.
Dovenskapen og laissez-faire livsstilen i byen føles eksotisk for den lille gutten. De er helt uholdbare for faren, som returnerer til USA i 1948. Han taler på torget, hvorpå innbyggerne i New Orleans tror at de har vunnet borgerkrigen («New Orleans Wins The War»). Guttungen kan ikke vokse opp her nede, blant disse menneskene, tenker pappa, og det bærer tilbake til Los Angeles. Rimene i denne teksten er helt utrolig ekvilibristiske.
«Four Eyes» og «Falling In Love», om henholdsvis første skoledag og første forelskelse, er sanger så velskrevne at de truer med å erstatte lytterens minner om de samme begivenhetene i ens eget liv. Sistnevnte er søt som et sukkertøy, og er produsert av Newmans gamle «nemesis» fra «Born Again», Jeff Lynne.
«Something Special» handler om det unge ekteskapet; «Bad News From Home» handler om ekteskapets oppløsning noen år senere. Det er dirrende nakent: «You said you love me. But I know you lied».
«Side to» er hummer og kanari, igjen om særamerikanske arketyper, og ikke stort dårligere.
«Roll With The Punches» er en lat rasists selvrettferdige tale til den delen av befolkningen som er mindre heldig enn ham selv.
I «Masterman And Baby J» kommenterer Newman de hule, materialistiske «bling»-drømmene i deler av den raskt omseggripende hip hop-kulturen. Det handler om blind patriotisme i «Follow The Flag», og om hvit overklassematerialisme, igjen fra et «boomer»-perspektiv, i «It’s Money That Matters». Det er blitt sagt mye stygt om Mark Knopfler opp gjennom årene. Men gitararbeidet han gjør i sistnevnte er en nytelse (Knopfler er hovedprodusent på albumet).
«I Just Want You To Hurt Like I Do» er et slags narsissistens nasjonalsang, en «We Are The World»-hymne for håpløse egoister. «Red Bandana» er en personlig favoritt. En absurd, komisk melodi, og en absurd, mørkt komisk fortelling om nok en amerikansk galning, denne gang med sin like åndssvake mor ved sin side, som virrer formålsløst rundt, svidd av sol og rusmidler, i en verden han forstår lite eller ingenting av.
(Eller handler den, som det er blitt foreslått, om en Blood fra gjengkampene mellom Crips og Bloods i Los Angeles? Hmm. Makes sense. Samma det. Den vil alltid handle om han gærningen for meg. Og kunden har alltid rett.) Terningkast 6
«Randy Newman’s Faust» (1994)
Denne var ikke det jeg ønsket meg i 1994, og jeg er fremdeles ikke dus med den. At Randy Newman ønsket å lage musikalsk teater var i seg selv ikke overraskende. Og en uhyre løsrevet oppdatering av Goethes «Faust» – med sølvgutt James Taylor som Gud og Newman som djevelen – høres unektelig ut som riktig prosjekt på papiret.
Men for mye av Newmans store talent som melodiker går tapt i musikalsettingen, og veies ikke opp av hans klart fattigere evner som dramatiker. De mest sentrale kuttene divergerer ikke voldsomt mye fra Newmans vanlige stil. Men arrangementene føles overlessede – jeg tenker ikke minst på koret – og låtene føles vingeklippede. De er der for å understøtte narrativet, snarere enn omvendt. Librettoen reduserer for mange av dem til transportetapper, med for mange partier og for mye krimskrams.
Don Henley er lite overbevisende som den kjipe, ærgjerrige drittungen Henry Faust (det føles som en ubetydelig rolle, enda stykket bærer hans navn); Elton John er straks mer på hjemmebane i «Little Island».
Linda Ronstadt (som den snille jenta) og Bonnie Raitt (som den slemme) kommer best ut av det, simpelthen fordi de får de to beste låtene, «Gainesville» og «Feels Like Home». Sistnevnte skal være en sirenesang fra en svikefull kvinne. Men den er så skjønn at alle hørte den som en streit kjærlighetssang. (Den er faktisk så skjønn at Linda Ronstadt rappet den fra Raitt til et av sine soloalbum).
Overhodet ikke en uinteressant plate. Men materialets teatrale natur forhindrer at man får lyst til å sette den på. CD-versjonen, som inneholder en bonusdisk der Randy fremfører flesteparten av sangene på egen hånd, og redegjør for den (for kompliserte) handlingen, er faktisk langt å foretrekke, trass i komponistens utilstrekkelige sangregister.
Stykket? Ingen suksess, trass i to separate oppsettinger, en av dem med et bearbeidet manus signert den langt mer erfarne David MametTerningkast 3
«Bad Love» (1999)
«Each record that I’m making / Is like a record that I’ve made / Just not as good», bæljer artisten i «I’m Dead But I Don’t Know It», en giftig sang om aldrende rockere som nekter å forlate scenen. «Vi får ingen applaus hjemme», som Newman likte å forklare når han spilte den på konserter.
20 år senere er situasjonen den samme, bare enda mer stiv i leddene.
For Newmans egen del var og er det imidlertid ingen grunn til å legge inn årene. Dette er et av hans beste album.
«My Country», med sitt sublime blåserarrangement, er på overflaten en tekst om TV-mediets annektering av livene våre. Men det er også den egoistiske pappaen fra «Memo To My Son» som snakker til barna sine igjen: «Much as I love ‘em / I’m always kinda glad when they go away».
Albumet inneholder ytterligere tre mesterverk, om jeg skal gjøre et konservativt anslag.
Det ene, «The World Isn’t Fair», tar mål av seg å forklare marxismens fallitt, endog i «dialog» med Karl selv.
Åpenbaringen kom da Newmans karakter, som har mye til felles med låtskriveren selv, på et orienteringsmøte på barneskolen la merke til at alle de gamle gubbene var der med sin kone nummer to – og sitt andre sett med barn. Konene var vidunderlig vakre og uten unntak betydelig yngre enn sine «froggish men», som var «unpleasant to see». Moral: Pengene vinner – hver gang. Det er det som er svakheten med planen, Karl.
«The Great Nations Of Europe» skildrer den blodige europeiske imperialismen og kolonialismen med den samme omtrentligheten som personen i «Yellow Man» (1970) skildret Kina. Hva kan stoppe en slik oppførsel, spør du deg? Et virus, kanskje.
«I Miss You» er noe av det modigste Newman har skrevet. En helhjertet kjærlighetssang til kone nummer én, skrevet og sunget mens han er gift med kone nummer to – og ekskonen er 20 år og mange mil unna. Hvorfor skulle det bety at han ikke lenger hadde følelser for henne? Det ville jo vært latterlig. Slik er ikke livet. Så her er sangen. Den er fantastisk fin.
Ellers er det et par aldrende kåtskælker på «Bad Love», i «Shame», «Better Of Dead» og «The One You Love». Og et par mer usikre, kjærlighetshungrige menn i «Every Time It Rains» og «I Want Everyone To Like Me».
Bonus: En livslang all-american løgnhals i «Big Hat, No Cattle». «I’ve lied and I’ve enjoyed it all my life». Den kunne handlet om den sittende amerikanske presidenten.
Terningkast 6
«Harps And Angels» (2008)
Randy begynner å dra på årene. Han var rundt 65 da denne ble sluppet, og er overhodet ikke opptatt av å underspille det. Ja, han overspiller nesten i rollen som eksentrisk gammel onkel; sullete, men skarp i tungen, dypest sett aldeles elskverdig.
«Harps And Angels» innledes med nær-døden opplevelsen fra virkeligheten i tittelkuttet, men er ellers – ja, selv i den – den lyseste, mest takknemlige platen Newman har laget.
Rent melodisk skaper han kanskje ikke så mye. Brorparten av låtene benytter seg av den slappfiskete, Fats Domino-inspirerte N’Awlins shufflegrooven han elsker mer enn noe annet. De som ikke gjør det henter inspirasjon fra den etter hvert brede erfaringen hans som komponist av orkestermusikk. De kan bli ganske fikse.
I boogie woogie-numrene – «Easy Street», «Only A Girl», «Potholes» – legger han ikke så mye vekt på enderim. Tekstene er muntlig snakkesang, de trenger ikke rime, og stemmen hans er mer gebrokken enn noen gang.
De mer avanserte numrene – «Korean Parents» (hvordan komme ovenpå i livet? Skaff deg koreanske foreldre), «A Piece Of The Pie» (ingen bryr seg, bortsett fra Jackson Browne) – er hektiske, men med relativt endimensjonale tekster. Newman beviser at han kunne vært en utmerket manusforfatter for «The Simpsons», om ikke annet.
«Laugh And Be Happy» viser med all tydelighet at Randy er mannen bak de mange fengende sangene fra «Toy Story»-filmene. Låten handler om innvandring. Men den er ikke stort dypere enn tittelen skulle tilsi.
Alt dette er helt greit, så lenge det låter så liketil og koselig. Undertegnede synes nok at den bejublede «A Few Words In Defence Of Our Country», tilgjengelig en god stund før albumet kom, er en smule overvurdert. Den handlet om USA under Bush Jr. – happy days! – og går således ikke hardt nok ut for 2020. Det er uansett Randy som snakker oss etter munnen.
Han gjør «Feels Like Home», fra «Faust», én gang til, denne gangen uten vikarierende motiver. Det skal ha saktens få lov til. Det er en fabelaktig pen sang. Nydelig er også albumets høydepunkt, «Losing You». Om alt det man skuslet bort og deretter glemte – og den man ikke har tid nok igjen på jorden til å kunne glemme.
Mavis Staples fylte samme låt til randen med soul og ild i sin versjon fra 2010. Randy kan ikke det, så han gjør noe annet med den. Hans «Losing You» er brekkelig, skrøpelig. Begge er vidunderlige på hver sin måte.Terningkast 4
«Live In London» (2011)
Newman er en betagende konsertartist, morsom og rørende om hverandre. Som musikken hans, si. Han reiser som regel rundt alene. Så han fikk vel lyst til å dokumentere denne kvelden i London i 2008, da han ble akkompagnert av The BBC Orchestra. De kunne nøye seg med å planke artistens allerede fiks ferdige arrangementer.
Det er ikke helt som å være der. Men om du kjøper den CD-utgaven som kommer med en DVD i tillegg, er det nærmeste du vil komme i overskuelig fremtid. Praten mellom låtene er sublim. Randy kunne vært en utmerket standupkomiker.Terningkast 4
«Dark Matter» (2017)
Jøje. Der «Harps And Angels» var Newmans mest bedagelige album, er «Dark Matter» tøylesløst ambisiøs. Spesielt de tre første sangene – lange til Randy å være – er det nærmeste han er kommet musikalsk teater siden «Faust», og det nærmeste han er kommet Bertolt Brecht og Kurt Weill overhodet.
Det betyr i praksis at rundt halve «Dark Matters» ikke gir all verdens mening som «bakgrunnsmusikk». Du må ha tekstarket i hendene og «følge handlingen». Om det er verdt innsatsen? Det skulle jeg mene.
Innledende «The Great Debate» setter verdensrekord i Randy Newman-låttlengde, og er en musikal destillert ned til åtte minutter. Lagt opp som en debatt mellom verdens fremste vitenskapsmenn og troende fra noen av de mindre sentrale religionene, brakt sammen i en arena i North Carolina for at vi endelig skal få noen klare kjøreregler å forholde oss til her nede.
Ja, vi får sannelig en liten diskusjon om debattleder Newman også; spiller ikke han bare stråmann her? Er han ikke bare en simpel oppvigler?
Resultatet er under alle omstendigheter gitt: Kristingene vinner. De vinner alltid. De har de beste – les: mest irrasjonelle og forlokkende – argumentene i absolutt alle spørsmål.
«Brothers» gir oss en scene fra Det hvite hus like før invasjonen i Grisebukta på Cuba i 1961. Jack og broder Bobby, fremdeles ikke helt i stand til å tro at de er der, snakker sammen om skyggene på horisonten, russerne som kommer, og Jack er veldig opptatt av få reddet ut sangerinnen Celia Cruz, «den største i verden i dag». JFK liker henne så godt. Men ikke på den måten.
Den kortere, men frenetisk tettpakkede «Putin» er også teatral – og veldig gøyal. «And when he takes his shirt off / He drives the ladies crazy / When he takes his shirt off / Makes me wanna be a lady».
«Lost Without You» er nok en scene fra et hjem. En mann har bedt barna komme for å ta adjø med den døende moren, og står og lytter til hva de snakker om på soverommet når de tror han ikke hører. «Er han full igjen? Vi orker ikke ta vare på ham lenger». Den gamle kvinnen ildner til: «I was young when we met / And afraid of the world / Now it’s he who’s afraid / And I’m leaving». De har å ta vare på ham, hennes livslange kjærlighet. Hun vil ikke høre ett ord mer om dén saken.
«Sonny Boy» handler om den «første» bluesmusikeren Sonny Boy Williamsons (1914-1948) anstrengte forhold til den «andre» (1912-1965). Williamson I døde ung, og synger fra himmelen. Om Sonny II, som måtte dra til England for å lære de hvite guttene om blues. Det drepte ham, og nå er han i helvete. Han er muligens selve djevelen, til og med.
«It’s A Jungle Out There (V2)» er albumets letteste, og «She Chose Me» den mest personlige: En slik rett-fra-hjertet hengiven pianoballade-kjærlighetssang som det overhodet ikke er noen grunn til å mistenke at er ironisk ment. Newmans senproduksjon har mange slike, og de er flotte.
«On The Beach» er en hyllest til mannen som aldri dro hjem, men ble på stranden inn i alderdommen. Willie gjorde aldri som de andre gjorde. Han gikk ikke på college, dro ikke i krigen heller. Han droppet ut, og forble utdroppet. Newman ser at hans dager er talte: De bygger en trikkelinje ned til strandkanten nå. Men han synger om Willie med beundring.
«Wandering Boy» er, som «She Chose Me» og «Lost Without You», en absolutt hjerteknuser. En mann stopper opp på en fest, plutselig fortapt i tanker om sin yngste sønn. Villbassen i søskenflokken, foreldrenes øyensten, elsket av alle. Ingen vet hvor han er nå. Han er, i beste fall, en av Californias mange uteliggere. Far håper han har tak over hodet og er tørr, og at «a stranger’s eye is a friendly eye».
Som sistelåt kan den måle seg med hva som helst i Newmans produksjon, og den setter punktum for en plate som er breddfull av musikalske ideer.
Og hvem skriver sanger om temaer som dette? Samtalen i hjemmet til den døende moren, samtalen mellom Jack og Bobby, samtalen mellom vitenskapsfolkene og hobbyteologene, evighetshippien på stranden, de to Sonny Boy-ene, den fortapte sønnen?
Jeg vet ikke om noen. Så jeg håper at Randy Newman får anledning til å skrive mange flere. Terningkast 5
Annet: Newman har komponert musikk til over 30 spille- og animasjonsfilmer. Mest kjent er han kan hende for lydsporene til Pixar-tegnefilmene («Toy Story»-serien, «Monsters, Inc,»). De fleste av Randys soundtracks er tilgjengelige fysisk og på strømmetjenestene. Undertegnede er overhodet ingen ekspert på området. Men jeg kan si så mye som at jeg er svak for både «Ragtime» (1981) og «The Natural» (1984).
Den utmerkede CD-boksen «Guilty: 30 Years Of Randy Newman» (Rhino, 1998) vier én CD til smakebiter fra nettopp denne delen av produksjonen hans. To CD-er utgjør en konvensjonell «greatest hits», mens CD3 består av rariteter og tidligere uutgitte kutt, fire-fem absolutte rysare deriblant («Lines In The Sand», «Days Of Heaven», «Interiors», «The Longest Night»). Boksen er i øyeblikket ikke tilgjengelig på undertegnedes strømmetjeneste. Men slapp av – jeg eier den. Det er tross alt det viktigste.
To samlinger på det britiske selskapet Ace («On Vine Street: The Early Songs Of Randy Newman», 2008; og «Bless You California: More Early Songs Of Randy Newman», 2010) gir et utførlig bilde av Newmans tidlige virke som låtskriver for andre artister. Av umistelig verdi for tunge fans.
Mellom 2003 og 2016 ga artisten, muligens i et anfall av redsel for at filmmusikken skulle overskygge resten av virket hans, ut tre såkalte «sangbøker»: Gamle låter, fremført av Newman alene på piano. De er: «The Randy Newman Songbook Vol. 1» (2003), «The Randy Newman Songbook Vol. 2» (2011) og «The Randy Newman Songbook Vol. 3» (2016). Fine å ha, det kan vel alle være enige om, men de erstatter på ingen måte de opprinnelige innspillingene.
De tre «songbook»-albumene ble samlet i en boks i 2016, som i tillegg inneholder seks bonuskutt. Ett av dem, skrevet i 2012, før helvete var løs, skulle dessverre vise seg å bli profetisk: «I’m Dreaming Of A White president».