De turnerte og spilte sammen i fjor, begge de levende legendene, noe som ga mening på mange vis. De eide på sett og vis hvert sitt tiår, de to tiårene hvor rocken virkelig gjorde sitt kommersielle inntog og manifesterte seg som den største kulturelle revolusjonen verden har sett og hørt.
Dylan som den smarte, rappkjefta og briljante låtskriveren på sekstitallet. Young som, til tross for å gå i de enorme fotsporene fra førstnevnte, leverte en perlerad album som den dag i dag står seg som noe av det mest fascinerende og kvalitativt høyverdige. Begge to både akustisk og elektrisk. Begge blytungt innovative og genresprengende.
Youngs 70-tall startet med klassikeren «After the Godrush» (1970) og sluttet med den vel så klassiske «Rust Never Sleeps» (1979). Derimellom er det så å si bare tidløse klassikere, der liveskiva «Time Fades Away» er den eneste som ikke automatisk tildeles terningkast 5 eller mer.
«Harvest» (1972), «Time Fades Away» (1973), «On the Beach» (1974), «Tonight’s the Night» (1975), «Zuma» (1975), «American Stars ’n Bars» (1977), «Comes a Time» (1978).
Det er ei spinnvill rekke skiver. Dissekerer man perioden ytterligere (hjelp, vi nerder!) for å finne bruddstykker innen hver periode, er det perioden i midten her jeg holder høyest. Begge fra 75 og «On the Beach» fra ’74 er råsterke, og det er altså midt mellom, i måneden før og etter nyttårsaften 1974, at «Homegrown» ble innspilt. Den skulle blitt hans sjette studioskive. I stedet blir det nå hans førtiende.
Young har lenge sluppet ut porsjonerte liveopptak fra samme periode, under banneret «Neil Young Archives», mange av dem av svimlende høy kvalitet, men dette er altså et regulært studioalbum, angivelig holdt tilbake av Han Far fordi den føltes «for personlig» der og da, ei forklaring jeg finner litt snål, all den tid skivene i denne perioden fra før er så blodrennende sjelevrengete, at det er vanskelig å skjønne at han ville holde noe spesielt tilbake med denne.
For en fan er det uansett stas å ramle over slikt som dette, ikke minst siden hans egen katalog, med noen få hederlige unntak, har stupt i kvalitet de siste tredve årene, og der skivene uansett er sjanseløse målt opp mot hans gullperioder på 70- og 90-tallet (første delen).
Eneste låter jeg umiddelbart kjenner igjen fra før (er vidåpen for at det er flere her jeg burde dratt kjensel på) er «Star of Bethlehem» (med Emmylou på kor) og tittelsporet, som begge er på «American Star’n’Bars» og «Little Wing» som er på den ujevne «Hawks and Doves» (1980).
Dernest «White Line», en sentral låt på festfyrverkeriet «Ragged Glory» (1990), der et oppstemt Crazy Horse løfter den ytterligere opp med rufsete kor. Den var også å finne på «Songs For Judy», i en akustisk liveversjon tatt opp i 1976. Jeg foretrekker fortsatt 1990-versjonen. På «Homegrown» høres den fortsatt litt demoaktig ut, og jeg er muligens litt forstyrret av den versjonen jeg hørte først.
Ergo blir «Homegrown» litt vanskelig å oppleve som et ordinært studioalbum, da flere av låtene allerede har levd sine liv og funnet sitt hjem sammen med andre låter, spredt over flere skiver. Noe av det føles dessuten litt sammenrasket, som den mildt sagt rørete «låten» «Florida», som bare er Neil som røresnakker til lyden av ei sag eller glass eller hva det er. En outtake som gjerne kunne forblitt nettopp dét.
Den ikke spesielt profetiske bluesjammen «We Don’t Smoke it Noe More» er også en sidrumpa og «kjøpe øl eller gå og drite på festival»-pauselåt man ikke har lyst til å høre mange ganger. Det er selvsagt noen fine øyeblikk her, men man skjønner at de ovennevnte låtene, de som havnet på andre skiver, er de Young selv følte hadde egenverdi nok til å spille dem inn på nytt eller slippe dem til i andre sammenhenger.
Ellers er det verdt å nevne at det, selvsagt, er litt av et stjernelag han har med seg. Emmylou er nevnt. Den den gang allestedsnærværende bassisten Tim Drummond, samt Robbie Robertsen og Levon Helm fra The Band og Stan Szelest på keys (også stykkvis med The Band).
Skiva ville vært en merkbar formdupp om den hadde kommet i den samtiden den ble innspilt, mens den i dag ville representert det motsatte. Dermed blir det vel nok ei ny Neil Young-skive man spiller en del til å begynne med, bestiller på vinyl og setter ved siden av de gamle, mens man etter ei tid ender opp med å spille dem i stedet.