Ukas dypdykk

Mesterverket som aldri slutter å overvelde

50 år etter det historiske albumet kom ut, fortsetter det å fascinere, verden over.
THE STOOGES: Kun Iggy Pop (i front) er fortsatt i live av den originale besetningen av verdens beste band gjennom alle tider. Her foreviget i studioet der de spilte inn mesterverket «Fun House», som denne uken fyller 50 år. R.I.P., Ron, Scott, Dave og Steve. Og lenge, lenge leve Iggy, verdensmester i rock'n'roll!  (Foto: Foto: Elektra/Press)

THE STOOGES: Kun Iggy Pop (i front) er fortsatt i live av den originale besetningen av verdens beste band gjennom alle tider. Her foreviget i studioet der de spilte inn mesterverket «Fun House», som denne uken fyller 50 år. R.I.P., Ron, Scott, Dave og Steve. Og lenge, lenge leve Iggy, verdensmester i rock'n'roll!  Foto: Foto: Elektra/Press

1 / 1

De fleste vil nok mene at det er vanskelig å si hva som er den beste plata utgitt noensinne. Hvis du derimot liker rock, og har hørt «Fun House» av The Stooges, er det heldigvis ingen diskusjon. For det er ikke spilt inn mer perfekt rock. Noensinne.

Tirsdag denne uken, på den stoogende i stoogende, altså på den internasjonale The Stooges-dagen,  var det nøyaktig 50 år siden The Stooges’ andre album ble sluppet. Ei skive knapt lagt merke til i sin samtid, men som bare har vokst på i status, mytiske forestillinger og legendarisk-status siden. Med rette.

Alt fra skandinaviske band og artister som Gluecifer, Michael Krohn, Turboneger, Baby Woodrose, Kjartan Kristiansen, TSOOL, The Hellacopters m.fl. til internasjonale størrelser som Josh Homme, Johnny Marr, Lux Interior, hele The Ramones, Dave Wyndorf og Pretenders’ Chrissie Hynde har lovpriset bandet generelt og «Fun House» spesielt.

Husker jeg leste et intervju med Hynde, der hun ble spurt om hva det første hun ville gjort, om det begynte å brenne i huset hennes. Da svarte hun kontant, at det var å berge hennes originale vinylpressing av «Fun House». Deretter ville hun løpt inn igjen i flammene for å berge barn og ektemann. Dama si, det!

The Stooges var i det hele tatt så forut for sin tid, at dette albumet på sett og vis legemliggjør hele begrepet i seg selv. For det skulle ta lang tid før både bandet og dette mesterverket fikk sin velfortjente status og høye plassering i rockhistorien.

I ettertid har bandet både opplevd genierklæringer og flere bejublede gjenforeningsturneer, som headlinere på verdens største festivaler, tilbedt og beundret av stadig nye generasjoner som lar seg både inspirere og overvelde av deres meritter.

 

For undertegnede representerer skiva et slags år null for hvordan jeg har lyttet til og opplevd rock’n’roll. Og det er ikke engang fra første gjennomlytting, der den sågar hørtes ujevn og litt rar ut, og iallfall sammenlignet med de to andre skivene til bandet, for ikke å snakke om Iggy Pops mest kjente soloskiver.

Men når den omsider trengte inn og forbi trommehinnene, og videre gjennom fibrene og eksploderte inni hjernen, var det et så intenst øyeblikk at det eneste negative var en nedslående erkjennelse av at opplevelsen av innspilt rock aldri vil kunne bli bedre. Jeg har iallfall til gode å høre det, og siden jeg er nesten like gammel som denne skiva, har jeg sikkert også blitt så blasert at min forutinntatthet uansett vil hindre meg i det.

Les Feedbacks gøyale sak, der vi har intervjuet en haug med coole folk om deres forhold til Iggy, The Stooges og Iggy & The Stooges

Det er litt sykt og forvirrende å tenke på at jeg var rundt 19-20 år selv da jeg først klarte å trenge inn i denne skiva. Den gang var det 20 år siden plata hadde kommet ut, men det føltes som en evighet. I 1970 eksisterte fortsatt The Beatles, vi var inne i vietnamkrigens siste år, det var to år før NRK hadde sin første TV-sending i farger og bare ett år etter Woodstock og månelandingen.

 

Alf Prøysen levde for faen da «Fun House» kom ut. Det føltes som tusen år siden da, i 1990. Nå er dette 30 år siden. Altså er jeg nå ti år lengre unna min egen oppdagelse av mesterverket enn jeg var mesterverkets tilblivelse da jeg først hørte det. Man kan bli klin gæren av mindre.

Jeg er likevel oppriktig misunnelig på dem som har denne opplevelsen foran seg. For rock har aldri vært bedre, iallfall ikke innspilt på plate. Klart, både The Beatles, Stones, Zeppelin, Springsteen, Sabbath, Elvis, Kinks, Dylan, Young, Waits, Hendrix, Harvey, Who, Bowie, Clash, Roky og mange andre har hatt sine gylne øyeblikk, det er ikke det.

Sjekk følgende spillelister:
Iggy Pop - 70 år med juling (70 låter)
The Stooges - The Perfect Collection


Det er likevel ingen av dem som i samme grad har lyktes i å fange øyeblikkets magi, der og da, i en så opphøyet enhet, og det med rockens ville og sanne natur intakt, den farlige og truende varianten av den, slik den – ideelt sett – skal være. Her er alt til stede, og aldri – før eller etter – har det vært mer troverdig innkapslet i riller.

Etter den ville og selvtitulerte debuten i 1969, innspilt i New York og produsert av Velvet Undergrounds John Cale, skulle de ustyrlige villbassene dra til motsatt kyst og spille oppfølgeren inn i Los Angeles, med The Kingsmens Don Gallucci i produsentstolen. Ordren fra plateselskapet Elektra var å gjenskape bandets for lengst sagnomsuste energi fra konsertene deres, noe som gjorde at de strippet ned hele studioet og ga Iggy Pop en klassisk mikrofon på stativ, i stedet for en sånn som henger i taket.

Bare dager før bandet forlot Detroit for å gå i studio, hentet Iggy Pop Steve Mackay inn i bandet som et femte ekstramedlem. Iggy kjente ham fra da de begge hadde jobbet sammen i ei platesjappe i Ann Arbour, Michigan i tenårene, og tok ham med på lasset til studioet i Los Angeles.

Les dypdykket «Iggy Pops 10 beste skiver»

Det skulle bli vesentlig for soundet på skiva. Mackays saksofon ligger oppå tre av låtene, som en ekstra, støyende vokal; brølende, hylende, snerrende og livsfarlig, som en løpsk John Coltrane på illegalt kraftfôr, bak spakene på en dampveivals med rakettmotor.

Etter to ukers intens studiojobbing satt de igjen med det ferdige resultatet. Sju låter, hvorav bare seks av dem er som konvensjonelle låter å regne (avslutningssporet «L.A. Blues» er en streng og hard jam session de hadde pleid å spille live) er lyden av et band og en produsent så rastløse, så forbanna, så kåte og så fulle av energi at det savner sidestykke i popkulturen.

Alt som ble spilt inn ble takk og lov tatt opp, og alle disse opptakene er ditto takk og lov tatt vare på. I 2000 ble alt dette sluppet i en massiv og 7 CD-ers boks, og denne har jeg selv. Vinylutgaven, som nå kommer i en over ti kilos tung 15 LP-boks (i smakfulle 1970 eksemplarer) er så kostbar at det er få forunt å sette klørne i den.

 

Men det kule med disse opptakene er at samtlige låter, slik vi kjenner dem i dag, blir skarpere og bedre for hver take, sånn når man første gang setter seg ned og utsetter seg for den intense lytteopplevelsen det er. Man ser også at de ble sittende igjen med den siste innspilte versjonen på så å si hver låt.

Som musiker og rockentusiast Henry Rollins nylig sa i en podkast, er det som om de kvesser skalpellene og, underveis i prosessen, kutter den perfekte rammen for hvert spor. Sånn sett er disse historiske opptakene mer å regne som rockarkeologisk nerdemateriale, som det er for durkdrevne og utdannende arkeologer å se på små og støvete rester i og rundt Tutankhamons grav, mens vi andre nøyer oss med å se på bilder av bystene, juvelene og mumien. For nerder er dette som å få nærkontakt med det helligste krusifiks.

Les også: Line up - O - rama! Alle Iggy har spilt konserter med

At all råskapen er intakt og preservert er en kjent sak. Samme bandets tilnærmet uvirkelige energi. Likevel er det verdt å minne om for et helt avsindig musikalsk begavet band dette var. Brødrene Asheton på henholdsvis trommer og gitar spiller så bra her at de tåler å måles opp mot hvem det måtte være, mens Iggy, med hjertet fullt av napalm, synger livskiten ut av hvem det måtte være.

At stemmen hans holdt gjennom hele denne innspillingsperioden, så ekstremt som han tyner seg selv gjennom hvert sekund av opptakene, er et under på størrelsen med, ja, Keopspyramidens labyrinter.

Det er også helt speisa å tenke på hvor unge de var. Alle i bandet, samt produsenten, er mellom 22 og 25 år. Og man må kanskje være så unge, så naive og samtidig så uforskammet fremoverlente, skal man klare å fange og formidle magi på dette nivået, og for å være så ubesudlet av andres innspill og referanser, at man evner å dykke så hardt og dypt ned i ens eget verk som det The Stooges gjorde akkurat her.

Jeg kunne selvsagt ramset opp alle låtene her, og dissekert dem ned i sine enkelte atomer, men her lar jeg heller hver og én dykke ned i hver og én av dem. Jeg vil bare påpeke at «Dirt», det drøyt sju minutters lange eposet, muligens er det mest perfekte stykke rock som er laget. Er du ikke enig, har du ikke hørt den nok. Og det gjelder for så vidt hele skiva.

Det høres ut som de har Selve Livet som innsats i hvert riff, hver basslinje, hvert trommelslag, hvert handklapp, hvert saksbrøl og hvert skrik Iggy spytter ut.

Rock blir iallfall ikke bedre. Og om femti år til kommer jeg til å si det samme.