Ukas dypdykk

R.E.M. – en komplett gjennomgang

En av de mest forunderlige og sterkeste albumkatalogene under lupen.
R.E.M. back in the old days, cirka 1983 
        
            (Foto: IRS/press)

R.E.M. back in the old days, cirka 1983  Foto: IRS/press

I år er det 40 år siden det amerikanske bandet R.E.M. ble dannet, i Athens, Georgia.

På åttitallet var de selve antitesen til heavy metal- og diskouniverset, og dermed vekselvis elsket og hatet, alt etter hvem man spurte.

R.E.M. ble uansett selve inkarnasjonen av det litt brysomme begrepet «kritikermusikk». Slo seg opp og gjennom amerikanske collageradioer, med en egenartet og snurrig avart av rock’n’roll, genierklært av kritikere og elsket på begge sider av Atlanteren, og som en – for noen iallfall – befriende motkraft mot den andre åttitallet med alle dunjakkene, diskoen og det glatte og oversynthete soundet tiåret er kjent for.

Senere signerte de med en majorlabel, fikk verdenshits og ble helt enorme, toppet plakatene på de største festivalene og fylte enorme stadion. Så sluttet trommisen, platene ble merkbart svakere, før oppløsningen var et faktum.

Da hadde de eksistert sammenhengende i over 30 år og gitt ut 15 ordinære studioplater, en haug med singler og EP-er og spilt over 1500 konserter. På sitt beste blant noe av det ypperste vi har hatt etter punken. På sitt mest enerverende helt enormt utålelige.

Men for et orkester de var at their peak. Og det var de mange ganger.

Her er den komplette gjennomgangen av katalogen deres. Liveutgivesler og samleplater er utelatt.

«Chronic Town» (1982)

 

Egentlig er det litt feil å ha denne med, siden det «bare» er en EP, men som en femspors, tolvtommerdebut, synes jeg den hører med i gjennomgangen, fordi den forteller noe om et band som allerede i støpeskjeen var en kvartett med ei klar retning og et distinkt, musikalsk uttrykk.

Ingen av låtene er direkte sentrale i katalogen deres, men jeg smelter alltid ved gjenhør av særlig «Carnival of Sorts (Boxcars)» og «Gardening at Night». R.E.M. lekte aldri butikk på åttitallet, og debut-EP-en er et tidsarkeologisk bevis godt som noe.

Den litt tynne og skrudde lyden satt allerede i veggene, Peter Bucks Rickenbacker og Michael Stipes snåle mumlesynging er just etablert. De drev på med noen helt eget allerede her, og skiva har derfor sin naturlige plass i en gjennomgang.
Terningkast 4

«Murmur» (1983)

 

Virkelig en klassiker, på alle måter. Både tittelen og omslaget er kledelig gåtefullt, og midt i fremveksten av MTV-universet opplevdes bandet som et friskt og reddende pust inn fra Sørstatene.

Debutsingelen «Radio Free Europe» åpner ballet, og etterfølges av et knippe låter som den dag i dag fremstår både slitesterke og så særegne at man sitter med følelsen at dette nok hadde blitt lagt sterkt merke til også i 2020. For det er i sannhet ikke mange svake spor her, selv om denne plata skiller seg litt ut fra de andre skivene i dette tiåret, ved at den gjennomgående, litt skrudde og mystiske ehhh … «stemningen» er mer sentral enn hver separate låts fortryllende melodi.

Likevel er det enkeltspor her som fortsatt trollbinder, og da i særdeleshet nevnte åpningsspor, «Talk About the Passion» (der mange i Kongeriket trodde Stipe sang «Kom igjen, Tutta!», der han egentlig synger – skulle det vise seg – «combien de temps», altså «Hvor lenge?» på fransk), umiddelbart sjarmerende «Perfect Circle» og den vidunderlige «We Walk».

Allerede her var de et band som laget modne og smått intrikate skiver man måtte bruke bra med tid på å trenge gjennom, med massiv i effekt i fortjent premiering. Det spørs dog om de hadde tålt strømmingens tidsalder, edr musikk konsumeres mer flyktig og fragmentert.

Jeg liker både å tro det (være positiv), og ikke å tro det (være misantropisk på vegne av min samtid). Man hadde bedre tid i 1983. Men ikke R.E.M. De hadde jævla dårlig tid, og var i gang med et vanvittig albummaraton av halsbrekkende dimensjoner.
Terningkast 5

«Reckoning» (1984)

 

Allerede her klaffet det over hele fjøla. Å lytte på «Reckoning» i 2020 er en selsom og fascinerende øvelse. Plata oppleves i dag så totalt røsket ut av alle epoker og bølger og trender, og mens forgjengeren var et sammenhengende album, der flere av låtene mer fungerer som gjennomtenkt bindemiddel mellom de sentrale sporene, har vi her å gjøre med et regelrett mesterverk, og et av de mest storslåtte og signatursterke på hele åttitallet.

Begrepet «alternativ rock», som i dag er nesten like meningsløst som det komplett upresise begrepet «indie», manifesterte seg med dette albumet. Soundet på skiva, de kjente og smakfulle koringene til Mike Mills, og da særlig Rickenbackerne til Buck, ga dem en The Byrds-merkelapp som senere skulle henge ved dem (og i grunn bli mindre og mindre treffende), men det var nok rett der og da.

Jeg har selv en bootleg der hele bandet, minus Michael Stipe + Roger McGuinn spiller Byrds-låter, så de Byrds-greiene er jo ikke feil, selvsagt er de ikke det, men ser man på settlistene fra konsertene deres fra denne tiden, er det en rekke forskjellige låter av Velvet Underground som heller preger covervalgene («There She Goes», «Femme Fatale», «Pale Blue Eyes» m.fl.).

Albumet er luftigere enn debuten, Peter Buck er allerede en bedre gitarist og det kollektive låtskriverarbeidet viser et band som mener blodig alvor. «So. Central Rain», «Pretty Persuasion» og den eminente countryrockeren «(Don’t Go Back To) Rockville» er alle høyt oppe på lista over bandets beste låter. Med en pistol mot tinningen min, velger jeg denne, om jeg absolutt velge kun ei R.E.M.-skive. Men det må jeg heldigvis ikke.
Terningkast 6

«Fables of the Reconstruction» (1985)

 

Fjerde skive på fire år (hvis man regner med debut-EP-en), og den plata fra åttitallet som skiller seg mest ut av alt de slapp på markedet. Der de første var en kjemi av lett, psykedelisk poprock, var «Fables» et mye mørkere, mer folk-inspirert og introvert album. Og dette var åpenbart et bevisst valg fra bandet selv.

Mens «Murmur» og «Reckoning» ble spilt inn i relativt familiære omgivelser (i North Carolina, de er jo selv fra Athens i Georgia) valgte de å spille inn «Fables» i England, og hyret sågar inn den anerkjente folkprodusenten Joe Boyd, mest kjent for å ha rattet frem gromlyd for Nick Drake og Fairport Convention. Ironisk nok er skiva tematisk bygget konseptuelt rundt sørstatsmystikk.

Hvorvidt det var valg av location, eller om det var Boyds innflytelse på innspillingen, vites ikke, men resultatet er uansett ei skive som er både krevende, annerledes og helt uten noen snarveier. Og den er helt fuckings enorm.

De disharmoniske gitartonene fra Peter Buck slår an tonen i åpningssporet og smygeren «Feeling Gravitys Pull», og derfra og ut kreeres noen musikalske lydbilder, baktepper og malerier som hele trettifem år etterpå fortsatt låter helt ekstremt slitesterkt, tidløst og måpende briljant.

Mine to personlige favoritter, «Maps And Legends» og «Driver 8», skaper fortsatt gåsehud på størrelse med klyvde basketballer, og ville satt meg fullstendig ut om de hadde kommet ut i dag også.

Førstesingelen, «Can’t Get There From Here» er den eneste låten jeg finner litt masete, med fire lag saksofoner (av Peter Thomas, Fats Dominos faste våpendrager; i rockkretser mest kjent for å ha arrangert PJ Harveys «To Bring You My Love») og et småfunky og forstyrrende komp som bryter opp resten av albumets storhet.

En annen som skiller seg litt, med da på en positiv måte, er platas sistespor, «Wendell Gee», en helt konvensjonell og straight ballade, men en helt ulidelig og gispende vakker en, og som avrunder det hele svært kjærkomment etter en drøy halvtime med kryptiske tekster og sørstatsdarkness pakket inn i engelsk folk-papir.

Ironisk nok ble begge disse «unntakene» bandets singelvalg. De har alltid vært litt rare. Og her var de i tillegg musikalsk gigantiske.
Terningkast 6

«Lifes Rich Pageant» (1986)

 

Fortsatt samme forbløffende høyt tempo på utgivelsesfrekvensen. Her har de dog giret om, og strekker seg mot massene, med ei plate som lukter mer av streit rock’n’roll og ambisjoner om komme seg ut av klubbene og inn på større arenaer. En ærlig sak, det, for all del. Band som ikke ønsker å bli store ljuger. R.E.M. mente det i hver trevl.

Stundom hører man sågar hva Stipe synger, selv om R.E.M., mer enn noen andre band jeg har digget så høyt, aldri har vært særlig «poetisk» viktige for meg.

Skiva er da også kruttsterk. At de låter mer tilgjengelige er, som nevnt, virkelig ikke et problem, for her skriver de så dritbra og lettfattelige låter, at det ville nesten vært en fornærmelse om de ikke nådde ut til flere. Som de heller ikke gjorde.

Det var puddelrock og døll disko som dominerte, greit nok, men det er likevel noe av ei komplett gåte at en så perfekt låt som «Fall on Me», en av åttitallets aller beste låter, ikke ble en enorm hit.

Fem, seks låter her holder fryktelig høyt nivå, men som helhet er skiva en tanke masete, iallfall sammenlignet med sine to forgjengere. «Flowers of Guatemala» er helt nydelig, og jeg har alltid vært sinnssykt glad i «Coyahoga» (når refrenget kicker inn der, med Mills på kor, altså. Guuuud, det er så bra) og det kontante åpningssporet «Begin the Begin».

Mike Mills-ledede cover av The Cliques «Superman» er søt som honning, men et litt merkelig singelvalg likevel.
Terningkast fem (sterk femmer)

«Document» (1987)

 

Trommene som åpner brillefine «Finest Worksong» forteller at det øvrige åttitallet også har satt sitt preg på R.E.M. (bassbrekket til Mills er også knall, han er i det hele tatt en litt unsung bass hero, Mike Mills, mange av abndets låter er bygget rundt hans bassganger, og han er egentlig en større riffmeister enn gitarist Buck).

De høres ikke så unike ut lenger, men det gjør da heller ingenting, så lenge de fortsatt evner å skrive bra låter, noe de gjør i stort monn. «Welcome to the Occupation» er sanseløst bra. Samme nevnte åpningsspor. «It’s the End of the World as We Know It (And I Feel Fine)» blir også en av deres mest skattede livelåter og med smått episke og ditto udødelige «The One I Love» får de sin første (og høyst fortjente») hit (gitarene til Buck! Dååån!).

«Strange» er også en av få R.E.M.-låter med et distinkt gitarriff, en paradoksal sjeldenhet fra en så anerkjent gitarist som Peter Buck (i tematisk brorskap med hans samtidige virtuos Johnny Marr i The Smiths, også eminent i sitt fag, men slettes ingen riffmeister), og da er det kanskje ikke så rart at det er en cover av Wire, hvis original har noe nesten Sabbath-tungt og slepende over seg.

Det måtte altså et coverisk tyveri til. Men den er fjong, den, bare ikke så elektrisk som originalen. «Fireplace» og «Lightnin’ Hopkins» blir de to første R.E.M.-låtene jeg begynner å hoppe over ved avspilling av skivene.

Sistnevnte er bare masete, mens Steve Berlins (fra Los Lobos) overdrevne saksofongnuring på førstnevnte helt ødelegger det som kunne ha vært en skikkelig bra låt. Men den holder helt inn likevel, «Document», da helhetsinntrykket fortsatt er et band på fortsatt vei opp og frem, et inntrykk som skulle bekreftes og vel så dét.
Terningkast 5

«Green» (1988)

 

Det lå liksom i kortene at de kom til å ta steget videre fra I.R.S., «indie»-selskapet som hadde gitt ut alt til da, og som hadde en imponerende og variert portefølje på åttitallet (The Cramps, Wall of Voodoo, Stan Ridgway, The Go-Gos og Belinda Carlisle solo, Let’s Active, Concrete Blonde, Fine Young Cannibals, Lords of the New Church, m.fl.).

Men nå var det nok idealistisk vasing i sivet, og de signerte med Warner og fortsatte rutinen med å gi ut ei ny skive hvert år. «Green» var, da den kom ut, bandets sjuende på rad i dette tempoet, da den kom rett før jul, ledsaget av singelen «Orange Crush».

Skiva er en spaltet affære, der snurrige og fjonge folklåter med Bucks nye favorittinstrument mandolin utgjør én del («The Wrong Child», «Hairshirt», «You Are the Everything»), mens de mer ordinære rocklåtene, som jeg elsket da, men som nå føles litt lettvinte og billige, høres nesten kalkulert designet ut for stadion og allsang («Pop Song 89», «Orange Crush», «Turn You Inside-Out», «Stand»).

Men det er R.E.M. på åttitallet vi snakker om her, og skiva holder fortsatt som bare det. Ikke minst er «World Leader Pretend», med Bucky Baxters (Steve Earle, Bob Dylan) steelgitar, og Mills’ koringer, ren og skjær overjordisk magi. Det var også den første R.E.M.-teksten jeg lærte meg utenat, sannsynligvis for at den var trykket på innercoveret av vinylen. Tider!

Den akustiske «Live at BBC»-versjonen, der steel er byttet ut med trekkspill, er også helt fantastisk. Live og elektrisk gjorde de den med synth i stedet, og da mistet den dessverre mye. Men det er kanskje bandets aller, aller fineste enkeltøyeblikk.

Det koko-vakre avslutningssporet (en underkjent øvelse de alltid var gode på) «Untitled» sørger dessuten for at man sitter igjen med et bra inntrykk hver gang.
Terningkast 5

«Out of Time» (1991)

 

Over to år å vente på ei ny R.E.M.-skive! Det var nesten uhørt, men vi sto han av.

«Nå er de tilbake, og dette er ikke noe forbanna kommers frieri!», husker jeg at jeg tenkte (og sikkert proklamerte høyt og usjenert) da jeg hadde kjøpt og spilt i filler «Losing My religion» på sjutommer, på en studenthybel i Tromsø.

Jeg tok feil i alt. For det første gjorde nevnte låt dem, også godt hjulpet av en briljant video, til et av verdens største band over natta. I tillegg var skiva den mest tilgjengelige og skamløst publikumstekkende plata de hadde laget.

At de ble populære hadde jeg null problem med. Slikt har aldri vært kjipt for meg, tvert imot, selv om det var pussig at bandet nå var like naturlig å høre i klesbutikker og på radioen som Michael Jackson, Bryan Adams, Steinar Albrigtsen og Bon Jovi.

Første gjennomlytting var nær mental nedsmelting, da det funky (eller hva faen det er) åpningssporet «Radio Song» er så gresselig fæl at det nesten har tilbakevirkende kraft. Men bare nesten.

Dessuten er «Shiny Happy People» en smertelig enerverende låt. Ønsker du å hate R.E.M. (da har du selvsagt ikke lest helt ned hit), er det bare å se videoen til låten, en video dummere og mer provoserende enn Dire Straits’ «Walk of Life». Her snakker vi pute-, dyne- og Mount Everest-tildekkende pinlig TV. Ikke engang Kate Piersons (fra B52's) vokale bidrag og fysiske tilstedeværelse hjelper. Hun kommer derimot mye mer til sin rett i det snasne avslutningssporet «Me in Honey».

Beach Boys-aktige «Near Wild Heaven» (også med Kate på backingvokal) er fin, men føles litt masete og kokett søt 30 år senere, og mange av låtene høres rett og slett ut som fyllmasse, og dét etter at de hadde tatt seg skikkelig god tid i studio. Hmphf!

Men det er ikke i nærheten av å være krise, da de beste låtene er så vilt bra. Mike Mills’ «Texarkana» er fantastisk (men burde vært sunget av Stipe, bassriffet til Mills er dog suverent, og Stipe korer selvsagt enormt bra), og det samme er «Battle of Evermore»-aktige «Half a World Away», for ikke å glemme «Country feedback», et av deres virkelig store og gylne øyeblikk.

Men det var et album som jevnt over fornærmet meg som fan. Jeg visste de kunne bedre, og her følte jeg meg delvis holdt for narr. «Radio Song» er jeg fortsatt sur for at de spilte inn.
Terningkast 4 (og det er tre single låters storhets eneste fortjeneste).

«Automatic for the People» 1992

 

Heldigvis gikk de rett i studio, og la dermed fra seg dette «gå gjennom en prosess»-og-bruke-flere-år-på-ny-plate-opplegget. Og for en revansj det skulle bli.

Jeg ble dessverre helt stappmett av denne skiva, noe en fulltidsjobb som bartender og DJ på rockkafé nok ødela en del for. Å bruke mot dem en ihjelspilt låt som «Everybody Hurts», blir likevel som å bruke «Stairway to Heaven» mot Led Zeppelin eller «Let it Be» mot The Beatles.  Jeg klarer bare ikke å høre den med uhildete ører, slik det av samme grunn er med samtidige «Smells Like Teen Spirit».

Skiva er dessuten så mye, mye mer enn den låten. Åpningssporet, og første singel, «Drive», er en hypnotisk og intens semiballade (hvis man kan kalle den det), der strykerne som Zeppelins John Paul Jones har lagt på, lager refrenget sammen med fuzzgitaren til Buck. Husker jeg kjøpte den på det dumme formatet CD-singel (lekkert pakket inn i såkalt «jewel case») og spilte den om og om igjen.

Det er veldig kult å høre skiva i sin helhet nå, med mange års pause siden sist. Jeg trodde faktisk jeg var mer lei den enn tilfellet var, og slikt er alltid stas å bli overrasket av. For dette er i sannhet et renskåret mesterverk, perfekt produsert og musisert som den er.

Plata var visstnok ment å være hardere og mer kontant, men tok sine egne veier under innspillingsperioden. Buck, Berry og Mills skrev mesteparten gjennom lange studiosessions, før Stipe fikk presentert rimelig ferdige demoer han til slutt la vokal og flikket videre på.

Det låter helt uovertruffent, og med sorg, savn og «Shit, vi er ikke unge lenger!»-eksistensialisme knugende i bakgrunnen, bærer plata i seg en skjør og vakker sårhet man nok også hadde fått med seg om Stipe så hadde sunget på kinesisk slang.

Arrangementene er så vidunderlige og fullkomne at det er som om honning renner ut av høyttalerne, den nevnte musiseringen er uovertruffen og Stipe synger bedre enn noen gang. HJÆLPES, så bra han synger her.

Halve plata ble gitt ut som singler (seks i tallet), og det kunne godt vært enda flere. En låt som «Monty Got a Raw Deal» er en slik, en helt praktfull folk-sang, med produsent Scott Litt på melodika og Buck på bouzouki.

Skiva solgte nesten 20 millioner og ble deres største kommersielle suksess. Fortjent nok. Skiva ruver fortsatt, knappe tredve år etterpå.
Terningkast 6

«Monster» 1994

 

Bandet skulle legge ut på massiv verdensturné, og de følte vel at forgjengeren ble for nedpå og lite rocka til å reise rundt med. «Monster» ble tilsvaret, et album så svakt at det bare har fortsatt å tape seg med årene.

Velviljen, ønsket om at det skulle være bra, var nok sterkt tilstedeværende da den kom, ikke minst siden førstesingelen og åpningssporet «What’s the Frequency, Kenneth» var ganske spretten og betryggende god.

Den er da også platas beste spor, for dette er sannelig en samling med middelmådige og uinspirerte låter, uten verken gnist eller smittende emosjoner. «Strange Currencies» husker jeg som bra. Nå høres den ut som den dumme og betydelig svakere lillebroren til «Everybody Hurts».

«Let Me In», hyllesten til nylig avdøde Kurt Cobain, opplevdes sterk og kul back then. Nå er det bare en parentes av en låt, og knapt nok det.

Produsent Scott Litt prøver attpåtil å rufse det hele til, men det høres bare påtatt og irriterende ut. Det er i det hele tatt en regelrett fryktelig produksjon, og særlig målt opp mot forgjengeren, der alt er så elegant, praktfullt og velsmurt, mens dette heller er ei skive som høres ut som en evig jobb i motbakke. For første gang høres de litt kreativt mette ut.

At fem låter ble gitt ut som singler er smått ubegripelig å tenke på. Bandets første virkelig gjennomført svake album.
Terningkast 3 (svak treer)

«New Adventures in Hi-Fi» (1996)

 

Man får en følelse av at det har vært et internt oppvaskmøte og samling i bånn i forkant. Nok kokett tøffe-og-rocke-seg-til-tullball, la oss heller gjøre det vi er gode på, liksom.

«NAIHF» opplevdes bra, og som en betimelig oppreisning, da den kom. Den er fortsatt bra, om enn ikke med den samme udefinerbare storheten mange av de beste forgjengerne har. «E-Bow the Letter», singlen som ble sluppet i forkant (med Patti Smith som gjest), er nydelig og storslått.

Av de totalt fire singlene som ble sluppet, er det avslutningssporet «Elecrolite» som særlig skinner. Har også alltid vært glad i den lange og smått dronete «Leave».

Lengden på skiva er dog dens største problem. 65 minutter er rett og slett for mye av det gode, og for mange av låtene oppleves som fyllmasse. Den er da også deres første dobbeltalbum (på vinyl), men burde definitivt vært økset ned. R.E.M. var aldri noe dobbeltalbum-band.

«NAIHF» er likevel et særs trivelig gjenhør, og den siste skiva fra dem med anstrøk av skikkelig musikalsk briljans og storhet. Trommis Bill Berry takket for seg etter denne. Og i en ideell verden burde de også lagt ned bandet, for herfra og utover oppleves R.E.M. mer som en rutinemessig forpliktelse, snarere heller enn det kreative og kvadruple kraftverket de hadde vært til da.

Ironisk nok skulle deres første plateselskap, I.R.S., legge inn årene samme år.

11 skiver på 14 år, hvorav kun ei av dem er skuff. Du skal lete godt etter noen andre som matcher dette i rockhistorien.
Terningkast 4 (sterk firer)

«Up» (1998)

 

Den første R.E.M.-skiva jeg lyttet til med et skuldertrekk. Eller, ikke første runde, men etter den runden var det et oppgitt inntrykk av et band helt på tomgang.

Åpningssporet «Airportman» er en éngreps, monoton og døll sak, og derfra og ut går det fra like kjedelig, via enda kjedeligere og til regelrett skikkelig dårlige låter, langt under deres verdighet.

Trommemaskiner er selvsagt sentrale i soundet, («Vi savner Bill!»), men det verste er at det hele fremstår så avslørende, at de ikke engang har prøvd å lage ei ny R.E.M.-skive, men heller prøver å distansere seg fra seg selv. Det er iallfall inntrykket man sitter igjen med.

«Up» høres ut som et konseptalbum til et konsept du ikke skjønner hva er, eller et soundtrack til en døll film du ikke har sett eller kommer til å se. Den var en massiv nedtur da den kom. 22 år etter er det enda verre, og jeg tenker at de heller burde gått i gruppeterapi enn å gi dette ut.

Ikke én låt her det var kult å høre igjen, og at de slapp fire singler fra plata er knapt til å fatte. Totalt forglemmelig. Som salige Håkon Banken så klokt sang: Jeg vil glemme!
Terningkast 2

«Reveal» (2001)

 

Nå var de begynt å bli et band jeg ikke engang forholdt meg høflig til som fan, altså at jeg ikke engang kjøpte skivene på ren, lojal automatikk, slik man mye lengre har gjort med f.eks. Neil Young.

Den irske produsenten Pat McCarthy (U2, Waterboys, Madonna) hadde avløst Scott Litt, sikkert i et forsøk på å reboote hele bandorganismen. Det låter også veldig dyrt og arbeidsomt, at her er det pinadø lagt ned masse jobb, som om det å lage plater handler om regulær jobb.

I likhet med mange andre amerikanske band på den tiden, hadde de fått med seg hva som skjedde i Europa, at elektronisk musikk var på moten, og mange forsøkte seg derfor på å blande inn elementer av dette i rocken sin, med vekslende grad av mislykkethet (med Smashing Pumpkins som det absolutt verste eksempelet).

R.E.M. fikk det ikke til, de heller, og var fullstendig utkonkurrert av et band som Radiohead, som hadde sparket dem ned av tronen for band med både undergrunn og mainstream i sin hule hånd.

Dette er ei bedre plate enn «Up», den høres iallfall ikke så giddalaus ut, så langt må vi strekke vår overbærenhet. Det er derimot ikke ei bra plate. Så ærlige må vi være.

Og nå hadde Michael Stipe begynt å male på seg ei blå og dustete maske i fleisen. Husker jeg ble sur hver gang jeg så bildene av ham med de greiene. «Skjerp deg med det der, begynn heller å lage bra musikk igjen!», husker jeg at jeg gammelmodig og indignert både tenkte og sa.

Dette er skiva som bekreftet det man fryktet, at R.E.M. var i ferd med å bli U2. Jeg tok personlig ut fan-skilsmisse. Dette orket jeg ikke mer av. Jeg skulle aldri mer høre på ei ny R.E.M.-plate, tenkte jeg.

I ettertid var det kanskje litt strengt, men likevel rettferdig. «She Wants to Be» er en småfin låt, forresten. Og det hadde sikkert blitt en hit med Coldplay. Men småfint og Coldplay-nivå har aldri vært nok fra denne gjengen.
Terningkast 3

 

«Around the Sun» (2004)

 

Ei skive jeg knapt husker å ha hørt på. Kanskje jeg holdt ord, at dette var første gang? Det er i så fall lett å skjønne, og lettere å skjønne enn de jevnt over positive anmeldelsene den fikk, ikke minst i norsk presse.

Bill Rieflin var hentet inn som fast erstatter for Bill Berry (døde tidligere i år, R.I.P.), men på pressebildene var likevel bandet presentert som en trio, og det høres fortsatt ut som de mangler trommis.

McCarthy er fremdeles i produsentstolen, og det låter like dyrt og uinspirert som på forgjengeren. 55 minutter føles ulidelig lenge, og jeg er altså usikker på om jeg faktisk har hørt denne skiva i sin helhet før nå. Tror ikke det, uten at det føles som et tap.

«Final Straw» er dog en helt aldeles nydelig låt jeg ikke fikk med meg sist, selv om den forkludres litt av den irriterende produksjonen. En parentes av et album, dog.
Terningkast 3

«Accelerate» 2008

 

Ei plate jeg husker at ble såpass bra mottatt at jeg til slutt bestemte meg for å være skikkelig positiv til den, uten at det hjalp nevneverdig. Likevel var den et knepp opp fra forrige runde, i den grad noe slikt skal vektlegges.

Det låter dog betydelig friskere og mer organisk enn den hermetikken de hadde pumpet pliktskyldig ut på de forrige skivene, og soundmessig er det «Monster» den ligner mest på fra deres egne katalog.

At den tikker inn på knappe 35 minutter er også et pluss. Likevel er det frustrerende å høre hvor totalt mangelfull og fraværende all magi er, den som hadde gjort bandet til et av klodens mest berettiget genierklærte over en ti-femtenårsperiode. Men ei trivelig plate, om ikke annet. Men det er mer for at den ikke er ræva, enn det er for at den er bra.

Terningkast? Sterk treer eller svak firer. Lander på det siste, for gammelt vennskaps skyld.

«Collapse into Now» 2011

 

Det som skulle vise seg å bli R.E.M.s svanesang, heldigvis og dessverre, må en vel skyte inn. På denne tiden hadde det begynt å renne ut diverse samleplater fra dem, og i et så stort omfang at oppløsningen og endeliktet knapt var overraskende på noen, selv om skiva ikke ble lansert som noen avskjed.

Det ble derimot klart ganske kjapt, og bandet har heller aldri turnert med disse låtene i settlistene sine. Det er i grunnen like greit. Hadde dette vært et debutalbum, ville den knapt blitt lagt merke til noe sted. Ingen av låtene når inn på topp 50 av deres beste låter, og det er et album både verden og bandet hadde klart seg godt uten.

Og så var det over.
Terningkast 3

Epilog: R.E.M. er et band som befinner seg helt der oppe blant de aller beste, den dagen man skal oppsummere rockhistorien. De tok undergrunnen opp til mainstream uten å miste grepet på sin høyst særegne og signatursterke avart av rock’n’roll. En god stund iallfall.

Et helt vanvittig produksjon i sine første 14 år, hvor 10 av 11 skiver alle inneholder klassiske spor, og hvor over en håndfull skiver er essensielle i sin samtid. Bare så synd at de ikke stoppet der, men det er uansett ikke noe man kan holde mot dem, det kaster liksom ikke skygger over berget av skinnende perler fra den gylne delen av katalogen deres.

R.E.M. må i så måte være det bandet i rockhistorien som dårligst har tålt å miste trommisen. Vel, Led Zeppelin gjorde det heller ikke, men de tok konsekvensen av det og la ned. The Who kan også nevnes, men det blir heller ikke en helt rettferdig parallell.

Verdt å nevne er også bandet alltid svaiet fanen høyt for andre band og artister. De deltok som gjesteartister på andres skiver (særlig Peter Buck, og til dels også Michael Stipe, både som musikere og produsenter), og hjalp frem andre de digget ved å ha dem som support på deres egne turneer. Vic Chesnut, The Blue Aeroplanes, The Chills, The Go-Betweens, The Feelies, Warren Zevon, Guadalcanal Diary, Uncle Tupelo, Grant Lee Buffalo, Drivin N Cryin, Billy Bragg osv. Lista er uendelig. Det er mange som har mye å takke R.E.M. for.

Det har vært en sann fryd å pløye seg gjennom denne katalogen, av både nostalgiske, nerderelaterte og musikkelskende årsaker.

R.E.M. var i mange år noe av det aller beste verden hadde, og den dagen rockhistorien skal oppsummeres i få kapitler, blir de svært vanskelige å komme utenom. Kjenner at jeg har fått en ny crush på dem, og det føles godt. Takk for musikken, gutter!