For mange er kanskje Senjahopen mest kjent for en av landets mest omfattende klistremerkekampanjer, da det knapt kan finnes et eneste pissoar igjen i Norge og omegn som ikke har blitt pyntet med bandets logo på ett eller annet tidspunkt.

Senjahopen er dessuten kjent for å lage og utgi musikk, og har jevnlig levert solide utgivelser helt siden debutalbumet «Bli med på yttersia» i 2010, og kan dermed feire sitt 10-årsjubileum som plateartister i år.

Nå er kvartetten ute med sitt femte album, og her er alt akkurat som man kan forvente – ujålete og enkel, men velprodusert gitarrock, fremført på breial nordnorsk, heldigvis uten å eskalere til total rølpefest. Senjahopen er ikke et band som har hatt for vane å fornye seg på hvert album, og «Ingen kjære mor» følger denne oppskriften til punkt og prikke.

Sjangermessig er likevel dette et album det kan være litt vanskelig å bli klok på. I løpet av albumets elleve spor er man innom alt fra klassisk AC/DC-riffing på «Lesta og tights» til (tilnærmet lik) Jørn Hoel-stemning på førstesingelen «Drømmefanger», via joikepartiet på «En hælvettes gjeng». Det er med andre ord mye fin musikalsk variasjon å kose seg med her, selv om den røde tråden stort sett alltid er til stede.

Akkurat det er nesten litt imponerende i seg selv, men det er også på sin plass å nevne at bandmedlemmene er som bautaer og erfarne bransjeveteraner å regne, stablet opp av størrelser som gitarist Petter Pogo (Jokke & Valentinerne) og vokalist Henrik Sandnes, som blant annet trakterte bassen for tromsøbandet Farout Fishing på 90-tallet.

Likevel er det nok den lyriske delen som i stor grad stjeler showet, og som er hovedkjernen i bandets identitet og uttrykk. Selv om Senjahopen har sin base i hovedstaden, hersker det liten tvil om fra hvilken landsdel tekstuniverset har sitt utspring. Her er det god, gammeldags knallisstemning med lokale referanser og røverhistorier fra en raus bukett av nordnorske bygder, tettsteder og institusjoner.

Det har lenge vært et lite mysterium for meg om Senjahopen er et tulleband eller ikke, da bandets erke-nordnorske og selvironiske humor må sies å være et av bandets sterkeste varemerker. På «Ingen kjære mor» er naturligvis humoren til stede, om enn i en forholdsvis lun og jovial utgave, men her har bandet også passet på å skape rom for mer traust og trivelig hverdagsfilosofi, spesielt på albumets siste halvdel.

Låtene «Æ trur det går som en drøm» og «Æ tar fri» er gode eksempler på dette, der sistnevnte i tillegg er låta med et av albumets aller mest minneverdige refrenger, som (med litt vel- eller motvilje) burde kunne tolkes som et kjærlighetsbrev fra yttersia til Tom Pettys klassiker «Free Fallin’».

Bandet leverer altså jevnt over god stemning og grei skuring på «Ingen kjære mor». Det er riktignok ikke klinisk rensket for en og annen lett forglemmelig albumfyller, men bandets særegne og kledelige tekstunivers knytter det hele fint opp til slutt. Liker man Senjahopens tidligere skiver, blir man nok tatt med til yttersia denne gangen også.