Oppsamlingsheat, høsten 2020

Fra husmor-klisj til helvetesporten – 10 ferske musikktips fra Helge Skog

Det er halvannen måned siden Feedback rullet ut sist, og derfor er det på høy tid med en kjapp gjennomgang av noen rene plateanbefalinger, og ikke regulære anmeldelser, fra skiver i 2020 vi av tilfeldige årsaker ikke har rukket å omtale hittil i år.
ANBEFALT: Britiske Rumer og Sandnes-thrasherne Töxik Death er å finne blant Helge Skogs 10 ferske platetips. 
        
            (Foto: Presse)

ANBEFALT: Britiske Rumer og Sandnes-thrasherne Töxik Death er å finne blant Helge Skogs 10 ferske platetips.  Foto: Presse

Korona, ferie og pappaperm har gitt undertegnede frustrerende få muligheter til å spre gospelen om god musikk. Men sjeldent god tid til å lytte har man jo hatt! Her følger derfor 10 platetips fra nesten hele sjangerfjøla, med mer eller mindre nye album som fortjener flere lyttere.

DOUGIE POOLE «The Freelancer’s Blues» (Wharf Cat)

Hva slags raring er dette, da? Synth-country, blir ikke det litt som undervannsfotball eller Slik var førsteinntrykket mitt av Dougie Poole. Dette låter nemlig som Buck Owens møter Waylon Jennings på tidenes syretripp inne i en fornøyelsespark dekket i pastellfarget plysj. Men etter et par runder på spilleren blir denne plysjen nesten urovekkende behagelig.

Det skamløse tyveriet av «Jolene» (Hill Dolly!) i «Los Angeles» lister seg over i et sjeldent delikat refreng. Dette er blant albumets hyppige eksempler på stor låtskriverkunst. Vår mann Dougie lager rotekte countrymusikk, men med et sound som neppe blir noen hit blant konservative i verken rust- eller bibelbeltet. Men hvem bryr seg? Drop out med Doug, sier nå jeg.

WYLDLIFE «Year of the Snake» (Wicked Cool)

2020 har ikke vært noe stort år for rock ifølge mine godt innkjørte gubberockører. Newyorkerne Wyldlife er blant de få som gjør nevnte påstand til skamme. Kvartettens tidløse «take» på verdens fineste musikksjanger kaster heartlandrock, powerpop og den mer melodiøse utgaven av 70-tallspunk i miksen. Musikken trenger ikke noe produksjonsmessig dilldall for å heve seg til en mektig rock’n’roll-deig.

«Year of the Snake» er verken påtatt retro eller lo-fi. Her får kun smarte låter, fremført med den kledelige nonchalansen man kun finner hos folk som har 100 prosent peiling på hva de holder på med.

RUMER «Nashville Tears» (Cooking Vinyl)

Før dette albumet var jeg virkelig ingen fan av Rumer. London-damas sakte-pop har rett og slett vært litt kjedelig. Men mye bra har åpenbart skjedd i Nashville! Der Rumer på sitt forrige album gjorde en helt grei jobb med kanonene fra Bacharach/David, vrir hun hver eneste salte dråpe ut av denne bolken av låter komponert av texaneren Hugh Prestwood.

«Nashville Tears» er en sjeldent gjennomført delikat produksjon. Dette er glatt og søtladent som en nybarbert puddel innsmurt i Nugatti. At albumet inneholder hele 15 låter blir dermed heeelt i grenseland, om man ikke klarer for mye søtsaker i slengen. Men man skal ikke kimse av husmor-klisj om det er bra husmor-klisj.

TÖXIK DEATH «Sepulchral Demons» (High Roller)

Thrash er i ferd med å overta for svartmetallen som den norskeste av metalsjangrene. «True Norwegian Thrash Metal» har åpenbart gode vekstkår på øvingslokalene rundt omkring. Pionerene Aura Noir har fått følge av et mylder av unge gromband, deriblant Inculter, Nekromantheon, Deathhammer og mange, mange flere.

Sandnes-gjengen Töxik Death er overhodet ikke nybegynnere, og etter mange års albumpause var det på tide å svinge patronbeltet igjen. Töxik Death spiller tøddel-thrash tungt inspirert av den mørkeste og kjappeste varianten som kom sprutende ut av Tyskland på 80-tallet. Her er det frenetisk riffing, hyperaktiv trommeklasking og sinnavokal fra helvetesporten. Takk, det er alt jeg trenger.

BENDIK BRÆNNE «Personal Best?» (Bendix)

Multitalentet fra Bærum er heldigvis ingen latsabb. Etter et knippe lekre soloplater som spenner fra kraftfull americana til sår og tander soveromspop dukket Bendik Brænne i fjor opp som kollega av folk fra Kvelertak, Honningbarna og Oslo Ess i det ferske poppunk-bandet The Needs. På sitt siste album rister Brænne litt av hvert ut av sine romslige ermer.

Her finner vi mer eller mindre subtile hyllester til Brian Wilson, The Ronettes og klassisk rock’n’roll, før det hele rundes av med en classy instrumental som ville ha løftet enhver filmscene. Tekstene som tar utgangspunkt i triste tema spekkes med snurrige popkulturelle referanser. Dette gir låtene en fin letthet, i mangel på et bedre ord. Artisten selv, er derimot i ferd med å bli en av landets virkelige tungvektere.

THE MONOPHONICS «It’s Only Us» (Colemine)

Intet plateår er fullkomment uten et knippe gode soulplater, og «It’s Only Us» blander funk, finesse og dempede følelsesuttrykk med fingerspissfølelse som en sannspådd Michael Jordan. Her blandes 70-tallets blåøyde, smooth soul med en dæsj vintage Motown og noen dråper psykedelisk rock.

Resultatet er pur medisin for frynsete nerver, stress, tungsinn eller bare regulær «mandagsmorrablues». Monophonics ledes fortsatt av Kelly Finnigan, hvis stemmebånd hører hjemme i musikkens delikatesseavdeling, ogogså har en finfin solokarriere å følge nøye om man setter pris på god soul.

CRUST « … and a Dirge Becomes an Anthem» (Addicted Label)

Det er svært sjelden artister eller band fra Mor Russland lurer seg inn i mitt headset, er det bare å innrømme. De sjeldne tilfellene er som regel metalband, og Crust opererer da også innenfor denne kalde og brutale sfæren.

Trioen låter som om de bor under jorda, og aldri har sett dagslys – eventuelt frykter at det skal få dem til å sprekke. Herrene ved navn Vlad, Arthur og Roman dundrer ut en noe spesiell hybrid av doom, black- og death metal. Her passer kjellersoundet ypperlig, og de tunge, kolossale riffene pyntes med litt feedback/gitarsoli-snacks i ytterkantene av lydbildet. Årets feteste platecover har de jaggu også mekka!

THE NORTHERN BELLE «We Wither, We Bloom» (Die With Your Boots On)

Med Tromsø-sangeren Stine Andreassen som primus motor har The Northern Belle allerede i en årrekke vært foregangskvinner og -menn i den mye omtalte «Norwegicana»-scenen. Da er det ekstra gledelig at album nummer tre, «We Wither, We Bloom» er bandkollektivets beste til nå, der et knippe friske ideer gir nytt drivstoff i tanken, og litt ekstra luft under vingene.

The Northern Belle lager fortsatt countrypop, men sporene tilbake til The Byrds og Flying Burrito Brothers er tydeligere. I tillegg virker avstikkerne inn i folksjangeren hakket dypere, med litt mer emosjonell tyngde enn tidligere. Viktige årsaker til dette er at Andreassen kommuniserer en stadig mer bardus inderlighet som sanger, at produksjon er innholdsrik, og at brorparten av låtene er bunnsolide fra første til siste anslag.

THE SPEEDWAYS «Radio Sounds» (Alien Snatch)

Aaaah, powerpop. Musikken som plukker deg opp når kjæresten har vært kjip, sjefen har revet kjeft, eller brødskiva har landet med påleggssida ned i gulvteppet. Balansen mellom nydelig og heslig powerpop er like vanskelig å forklare, som den åpenbart er å skape. Der mange feiler, er The Speedways mestere i faget å lage fengende, dansbare treminuttersknallerter som rocker.

Disse londonerne (hæ, skal engelskmennene begynne å lage ordentlig rock igjen?) låter som bindeleddet mellom The Nerves og Ash. Kvartetten også ha hørt mye på New Jerseys store garasjerock/powerpop-helter The Insomniacs. Skrive lekre ballader kan de jaggu også. Hør bare «This Is About A Girl Who Loves The Sun», som kunne ha smeltet ting som er skikkelig, skikkelig vanskelig å smelte.

OKKULTOKRATI «La Ilden Lyse» (Southern Lord)

Oslos leverandører av prima musikalsk gørr og svartsinn bommer sjelden, ei heller på sitt femte album «La ilden lyse». Ilden må i dette tilfellet være varmekilden til støpejernet Okkultokrati kjører rett i lytterens sanseapparat. Ellers er dette iskalde greier. Synthfaktoren er litt lavere enn på deres kanskje beste plate, forgjengeren «Raspberry Dawn», men det er jo ikke farlig når man har gitarriff hentet fra ur-rockens kjernekraftverk.

Den herlig galopperende d-beaten sørger fortsatt for et nådeløst og hypnoselignende fundament. På toppen får vi slemming-vokal som vil gjøre de fleste svartmetallband blir misunnelsesgrønn i liksminken.