Oppsamlingsheat, høsten 2020

Fra knuste cowboyhjerter til tysk soul – Egon Holstads fem utvalgte

Det er halvannen måned siden Feedback rullet ut sist, og derfor er det på høy tid med en kjapp gjennomgang av noen rene plateanbefalinger, og ikke regulære anmeldelser, fra skiver i 2020 vi av tilfeldige årsaker ikke har rukket å omtale hittil i år.
Egon drar snart til Kina for å se Rattlesnake Milk. Om så til Wuhan, om det er dét som skal til.  
        
            (Foto: Rattlesnake Milk official)

Egon drar snart til Kina for å se Rattlesnake Milk. Om så til Wuhan, om det er dét som skal til.   Foto: Rattlesnake Milk official

Det ligger ei fyldig spilleliste nederst i saken, med smakebiter fra alle skivene, samt masse annet gull fra 2020. Den bygges også ut fortløpende.

RATTLESNAKE MILK «Rattlesnake Milk» (Feels So Good Records)

 

Austin-baserte Rattlesnake Milk debuterte tilbake i 2014, og har siden den gang vært oppløst, blitt reetablert med ny besetning og returnert med denne selvtitulerte skiva jeg helt garantert kommer til å ha på topp tre for egen del, når det bedritne korona-året 2020 skal oppsummeres.

De sprenger ikke grenser, og finner ikke opp kruttet på nytt, men det er grensesprengende bra, med eksplosivt bra låtmateriale, fremført som om de har vært i gamet i en mannsalder. De har den samme eleganse og det varme soundet til mesterne i The Sadies, frekkheten til The Black Lips og magien til The Gun Club.

Låtene spenner fra helt ekstremt fengende uptempo-knallerter («Eloise» er årets låt, klikk her og sjekk den ut) til ballader så vondvakre at det er til å miste pusten av (får du ikke klump i halsen av «Lovers» er du en defekt biomat som bør utvises fra teknisk museum). Å se dette helt fabelaktige bandet live er det første jeg skal gjøre når pandemien en dag fordufter. Om jeg så må reise til ehhh … Kina. Det er viktig. Og jeg lover.

CHARLEY CROCKETT «Welcome to Hard Times» (Thirty Tigers)

 

Ei helt avsindig sterk skive i den attråverdige og finfine arven etter Lee Hazlewood og den akk så underkjente mesteren Sanford Clark. Dette er crooner-synging og -låtskriving fra øverste hylle, sunget så storslått og vakkert at det er som fløyel og honning (adskilt, vel å merke). Produksjonen er uovertruffen og alle skivas 41 minutter er en eneste lang nytelse.

Og synd ikke Crockett (som selvsagt er etterkommer etter legenden med en flekket og flådd vaskebjørn på knollen) er norsk, for da hadde han blitt invitert til både Lindmo og Skavlan. Ikke for å snakke om musikk, men for å fortelle sin «sterke historie». I forkant av skiva holdt nemlig den godeste Charley å stryke med av et hissig hjerteattakk, og i et intervju han gjorde nylig sa han at 2020, med korona og annen dritt, ikke akkurat var nødvendig for å gi tittel på skiva troverdighet.

Mannen har da også levd hardt, bodd på gata og svinset rundt. De forrige skivene hans er svært ujevne, og vingler i stilarter, men her er alt ren fløte. Låten «Raining in My Heart» hadde Lee Hazlewood ofret barten sin for å kalle sin egen. Slå av telefonen din i tre timer. Hør hele skiva fire ganger. Det er en fuckings ordre. Sukk.

THE MEANIES «Desperate Measures» (Cheersquad Records and Tapes)

 

Gamle helter ruster ikke. Ikke alle iallfall! Det Australske, Melbourne-baserte powerpop-bandet The Meanies spydde ut singler og skiver i perioden 1988-1996, for de oppløste seg selv og dro hver til sitt.

Med «It’s Not Me It’s You» gjorde de et comeback i 2015, der gamle skisser og ideer ble satt sammen, mens de denne gang har gyvd løs på spillernytt materiale som burde glede noen hver som elsker punkpopen og poppunken slik The Ramones trakterte den på sitt mest fengende.

Det låter helt knall, og man kan formelig høre lyden av rennende softis og ølbokser som sprettes. 10 låter på 27 minutter. Ah! Hvorfor skal alle gjøre det så forbanna vanskelig? The Meanies har skjønt alt. Velkommen tilbake, aussiebøller! Og takk til Bulle for påminnelse.

CHUCK PROPHET «The Land That Time Forget» (Yep Roc Records)

 

Her snakker vi heidersmann og pålitelig leverandør av glitrende skiver, helt tilbake fra da han platedebuterte som gitarist i det Tuckson, Arizona-baserte kultbandet Green On Red på deres andreskive, klassikeren «Gas Food Lodging» (1985). De siste 30 (!) årene har han bare fortsatt ufortrødent under eget navn, til jevn applaus fra kritikere og publikum.

Stemmen hans gir kraftige Petty-assosiasjoner, og med sin kremgule Fender Squire Telecaster serverer han riffsnadder (Helge Skog ™) og fjonge detaljer med samme presisjon og treffsikkerhet som Picasso svingte penselen og Cassius Clay delte ut uppercuts.

Dessuten er han knallbra låtskriver, og her er drypper det ut enestående vellyd, slik bare Chuck kan (hør, blant mange perler, den utsøkte «Paying My Respects to the Rain»). Chuck Prophet er nesten like tøff som Chuck Berry, mens han drikker ferskpresset Chuck Norris-juice til frokost. Og har han gitt ut noe som ikke er bra, noen gang? Nei, det har han ikke. Ikke denne gangen heller.

ROMAN AND THE ROSARYS «Going HomeWith Roman & The Rosarys» (Soundflat)

 

Svært få er klar over viktigheten av å rådigge tysk soulrock, som jo er det eneste fornuftige å gjøre hvis man drar på tysk soulrock-fest for å danse og kline til tysk soulrock.

Faktum er uansett at Roman and The Rosarys har laget ei skikkelig humørsmittende og fjong skive som, til tross for sine mollstemte låter, er ei bombe av knallerter, hvor gamle undergrunnsklassikere fra de gylne sekstiårene pumpes nytt liv i, rygg mot rygg til egne komposisjoner. For dem som måtte huske det snasne, svenske bandet Royal Beat Conspiracy, minner vokalen til Roman veldig om L-P Andersons.

Det er, for ordens skyld, en vaskeekte kompliment. Skiva er visstnok spilt inn allerede i 2016, med semilegenden Jim Diamond som produsent (White Stripes, Dirtbombs, Fleshtones, Bantam Rooster m.fl.), så da var det høy på tid at dette drittåret klarte å frigjøre noe positiv energi fra fortiden. Takk til skranglefant Casper Håland for tips. Ich liebe Deutsche Krautsoul!