I en ny føljetong vil Egon Holstad og Helge Skog børste støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk aldri noen bred anerkjennelse, stor oppmerksomhet eller kommersiell suksess. Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!

[Her er ei spilleliste (Tidal-versjon nederst i saken) satt sammen av gull fra alle bandets fire skiver, et perfekt soundtrack til lesing av teksten]

Jeg husker hvordan coveret alene skrek etter oppmerksomhet. På guloransje bakgrunn var et bilde av to kids med noe jævla rare masker. Det så ut som de hadde svære palmetrær i fleisen. «Hva er dette?», liksom. Det skulle ta meg flere tiår å få vite hva bildet viste. I tillegg var det et langt og vrient bandnavn som alltid ga en krøll på tunga, med en ditto lang og rar tittel på plata, skrevet i blått, øverst på bildet.

«Fy faen, hør på dette!», sa storebroren min og satte stiften ned i rillene. Det var slik inngangen til mange nye band og artister startet i det glade åttiårene, et tiår som har fått et ufortjent dårlig rykte. Disco og puddelheavy tok mye av oppmerksomheten, og er det som først og fremst blir assosiert til dette tiåret, men dette var også et tiår som bugnet av gull. Det må vi alltid huske, og derfor må det alltid gjentas.

Og nå hadde Guadalcanal Diary, det kule bandet med det rare navnet og det skumle og snåle coveret, kommet inn i barndomshjemmet mitt, på Fauske i Nordland, rett fra Georgia i Sørstatene. Det er rart å tenke på hvor lett tilgjengelig mye musikk var på denne tiden. Hørte du det på radioen, kunne du bestille det, og faktisk vente å ha det i fysisk i hende i løpet av ei uke eller to på et tettsted i Nordland.

Debuten til Guadalcanal Diary er ei skive i den litt udefinerbare kategorien der det er vanskelig å bla forbi plata når du sveiper innom den i samlinga. Den nærmest krever å bli satt på. Og den blir satt på.

Jeg husker skiva som hardere enn det egentlig var, men den er heldigvis fortsatt et festfyrverkeri å høre på. Bandet hadde bare gitt ut en EP i forveien, og tittelsporet fra denne, «Watusi Rodeo», er vel fortsatt den mest kjente. Og den er kul, for all del, men den er ikke engang på pallen for de beste sporene her.

Det er derimot «Trail of Tears», borgerkrigseposet som åpner hele ballet (er også gjort i en eminent countryversjon av Jason Ringenberg, som i sin tid turnerte sammen med dem, i lag med Jason and The Scorchers), og derfra og ut er det en gjennomgående fest, der ti låter måkes ut på en halvtime, og der det pensles sømløst mellom elegante ballader og kontante rock’n’roll-låter med minst det ene beinet i punken, i tillegg til fortryllende pop («Heathen Rage» ville vært en dritbra R.E.M.-låt).

Murray Attaway synger med såpass lys stemme, at jeg i lang tid trodde det var Rhett Crow, dama på bandbildene bak som sang. Begge var avbildet i nært beskårne close-ups, begge med briller, så det var ikke lett å vite. Men Rhett Crowe, som også var arkitekten bak bandnavnet, etter boka og filmen med samme navn, var altså «bare» bassist. Med dét sagt var Attaway en helt fantastisk vokalist, med et bredt register. Hør bare hvordan han briljerer og synger hviten ut av øyet i «Fire From Heaven».

Skiva ble produsert av Don Dixon, den gang et stort navn i en slik sammenheng. Dixon hadde selv gitt ut noen habile soloskiver (ikke minst debuten med den strålende tittelen «Most of the Girls Like to Dance But Only Some of the Boys Do», 1985), og rattet lyden til mange bra band på den tiden (The Reivers, R.E.M., Let’s Active, The Smithereens, Matthew Sweet m.fl.), men vil nok best huskes for sine bidrag på de første skivene til R.E.M. Soundet han skrudde for Guadalcanal Diary er likevel verdt å hylle ham for, for dette låter veldig lite åttitall, i siste ords høyst negative betydning.

De slapp tre skiver til før de ble oppløst og gikk hver til sitt. Oppfølgeren, «Jamboree» er også suveren, og en naturlig oppfølger. Tredjeskiva «2X4» har også noen skikkelige knallerter (men coveret er så ræva stygt at det nesten kaster skygger over musikken, men bare nesten), og den siste plata de slapp, «Flip Flop» levde bedrøvelig godt opp til siste ordet i tittelen.

Så gikk Attaway solo, signerte med Geffen og forsvant i horisonten til nok en flopp. Rhett Crow forlot bransjen og satset på yoga (ekte nerdefans kan besøke hjemmesiden hennes her). Debuten er sluppet i diverse påkostede og fjonge jubileumsutgaver, og i 1999 samlet de igjen troppene og spilte noen gjenforeningskonserter, som blant annet resulterte i liveskiva «At Your Birthday Party» (2018).

Men det er og blir debuten som alltid vil assosieres til navnet deres. Coveret viser forresten bildet av to gutter rett før en rituell omskjæring. Derav maskene og all mystikken. Guiadalcanal Diary var pinadø skumle også. Men for et band. Og for en debut.