For to dager siden så jeg den fabelaktige dokumentaren «The Devil and Daniel Johnston» på nytt, om fenomenet, den sterkt plagede og vel så begavede musikeren Daniel Johnston. Filmen er en av de mest ubehagelig nærgående og usminkede dokumentarene som er der ute. Kona satt fjetret tilbake. Stedatteren min gikk rett inn på rommet og begynte å plukke låtene hans på gitar. Det er sånn film.

Johnston hadde flere psykiatriske lidelser, hadde helt klare sosialt dysfunksjonelle trekk og var attpåtil en meget begrenset musiker. Rent teknisk, iallfall. Men han var i besittelse av den aller viktigste egenskapen, nemlig talentet til å skrive låter. Dæven, så gode låter han kunne skrive.

Da han døde for et år siden, flommet sosiale medier over av fine ord fra folk, der mange postet låtene hans. Ikke minst var det mange musikere som tilkjennega sin elsk til Daniel. Han var en slags popens Roky Erickson, hvis det gir noen mening.

At Kurt Cobain kalte ham «verdens beste låtskriver», og ofte var avbildet i T-skjorte med coveret på Johnstons debut over hele brystet, hjalp selvsagt også på. Han er også blitt tolket av Wilco, Eels, Gordon Gano, Teenage Fanclub, Lana Del Rey, Flaming Lips, Tom Waits, Beck, Mercury Rev, Bright Eyes osv.

Det framifrå bandet Built To Spill covret ham helt tilbake i 1994, i en gitartung og bøyd versjon av eposet «Some Things Last a Long Time», og skjebnen ville ha det til at Johnstons manager kontaktet Built To Spill og spurte om de kunne tenke seg å være backingbandet hans på en turné i 2017, med denne coverlåten som, bakteppe. Det ble det noen få konserter av, med en Daniel i ganske dårlig form, i følge rapportene.

Snøballen har likevel fortsatt å rulle, og for en liten tid siden forelå det altså ei hel plate med coverlåter av denne bemerkelsesverdige artisten og kunstneren, fremført av Idahos fineste orkester. Min første reaksjon var at jeg heller ville ha ei ny skive med nye låter av Built To Spill, men hvis jeg legger bort denne fan-griskheten, er det en fin erstatning vi har fått her. Veldig, veldig fin, faktisk.

Built To Spill har en veldig sterk signatur på musikken sin, ikke minst som følge av Doug Martsch’ vokal og mange lag av gitarer. Sånn sett ville dette vært et Built To Spill-album man ikke følte skilte seg kraftig ut fra resten av katalogen. Det er likevel den mer neddempede og mindre gitartunge varianten vi her får. Kanskje ville ikke Martsch kødde originalen for mye til, hva vet jeg?

Skiva er uansett en lettrørende og sjarmerende sak, der man nok en gang blir påminnet Daniel Johnstons genialiteter, for en snurrig og begavet hjerne mannen hadde når det gjaldt å komponere korte, naive og søte sanger som til tross for sin ofte florlette overflate evnet å trenge langt inn, både under hud og helt inn i hjerterota.

Høydepunktet her er «Honey I Sure Miss You» (også foreviget av Television Personalities i 2002), en låt så vondvakker at det er til å besvime av. Når jeg hører på originalen, høres den nesten ut som en låt skrevet til nettopp Built To Spill, og den passer da også helt glimrende.

Skiva som sådan er i grunn fryktelig rørende, om ikke genial. Ikke minst er den en betimelig påminnelse til å dykke ned i universet, musikken og kunsten til en av mest særegne, forunderlige og elskelige låtskriverne fra de siste 30 årene.