I denne føljetongen vil Egon Holstad og Helge Skog børste støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk aldri noen bred anerkjennelse, stor oppmerksomhet eller kommersiell suksess. Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!

De var for politisk radikale, for eksplisitt seksuelle og altfor glade i rus og fanteri til å slå igjennom for 50 år siden. Med manifestet «Dope, guns and fucking in the streets» var selvfølgelig ikke MC5 noe for en konservativ Hvermannsen med bibelen i nattskuffa og pornobladet godt gjemt innerst i garasjen.

I denne ukes «Rockens sorte får»-spalte skrur vi derfor volumet opp til 11 med «High Time» av MC5, utgitt 1971.

På tross av The Motor City 5 sin permanente, og høyst velfortjente, kultstatus har bandets siste og beste album aldri fått oppmerksomheten det fortjener. Dette var da også plata undertegnede kjøpte sist av MC5s offisielle utgivelser. Det gikk faktisk et år eller to fra innkjøpene av bandets to første album, før jeg ble klar over at «High Time» i det hele tatt eksisterte – noe som er direkte sykt å tenke på i disse Google-tider.

De fleste rockfans er kjent med MC5s ville debutplate «Kick Out the Jams». Eller i det minste deres balstyrige, kontroversielle anthem med samme tittel. I Junaiten anno 1968 ble det bokstavelig talt altfor mye

motherfucker

i monitor, men «Kick Out the Jams» dukket i senere tiår opp på det meste av samleplater med mål om å dokumentere de råeste rocklåtene fra perioden der hippienes leirbål var i ferd med å dø ut, og det politiske og sosiale klimaet ble hardere og mørkere.

Oppfølgerplata «Back in the USA» er vel mest kjent for omslagsbildet, som har vært et yndet t-skjorte-design for kultrockere av en viss rang de siste tiårene. Dét kan vi virkelig ikke si om coverkunsten på bandets svanesang «High Time». Det hjalp vel neppe på platesalget at MC5s magnum opus rent visuelt ble presentert med et klokkemotiv på tegneforming-i-fjerdeklassen-nivå.

LES OGSÅ: Skal man definere rock – da er dette svaret

«High Time» er uansett gjengen fra Lincoln Park, Michigan sitt soleklare mesterverk – et album som overgår nesten alt annet utgitt på 70-tallet (som vi må innrømme var et temmelig koko-bra tiår for rock av alle varianter).

På sitt beste var MC5 den ultimate komboen av kraft og finesse. Dette slo ut i full blomst i, og etterlot seg en musikalsk atomsky, på «High Time», hvor bandet – i motsetning til forløperen – hadde full kreativ kontroll. Samspillet, leken og energien fra gruppas livesett formidles ironisk nok bedre her enn på debutskiva – som faktisk er et livealbum. Liveopptakene som eksisterer viser en finstemt maskin på scenen, selv når knarken lå som en tåketurban rundt knollen til bandmedlemmene.

Dette er frihetsrock i dens mest fysiske betydning. MC5 lagde dansemusikk, knullemusikk og festemusikk – og «High Time» er den ultimate gi-faen-i-alt-kast-klærne-og-hopp-i-havet-plata.

Rytmeseksjonen, ved bassist Michael Davis og trommis Dennis «Machine Gun» Thomspon, fikk selv den stiveste betongkonstruksjonen til å schwinge og schwunge. «Baby Won’t Ya» er mer funky enn noe Led Zeppelin fikk festet til tape. I «Gotta Keep Movin’» dæljes det løs i en stil som viser hvorfor MC5 var en sentral byggekloss i det som senere ble punk, mens «Skunk (Sonicly Speaking) er jazz i tornadoutgave.

LES OGSÅ: Bandet som ga oss kick – og krøll på tunga

Bak mikrofonen hadde bandet mannen med rockens feteste afro og råeste soulstemme. Rent visuelt var Rob Tyner antihelten over alle antihelter, men han remjet, skrålte og sang som en krysning av James Brown, Mick Jagger og en elektrisk drill. I «Over and Over» tror jeg stemmebåndene hans var helt på grensa til å revne.

Allikevel er det gitarspillet mange forbinder med MC5. Fred «Sonic» Smith kvernet ut riff av syndigste sort, mens spradebassen Wayne Kramer plukket og dro i strengene samtidig som han vrikket på ræva som om det var en idrettsgren. Og det høres! På 70-tallet hadde slappe, kjedelige og meningsløst lange gitarsoli blitt hverdagskost, men unge Kramer injiserte heller sine blueshelters gitarjamring med ungdommelig villskap.

Kreativiteten og samspillet mellom Smith og Kramer i den tre og et halvt minutter lange gitarorgasmen «Poison» har aldri blitt overgått. Alle andre gitardueller blir som lommetennis med plekter, til sammenligning.

Da MC5s tre gjenlevende medlemmer i 2004 gjorde et kort konsertcomeback, var låtene fra High Time høyt prioriterte på settlista. Det gjorde ekstra sterkt inntrykk å se Lemmy, som i ekte fanboy-modus gurglevræler seg gjennom «Sister Anne» med et skikkelig rakkerunge-i-godtebutikken-glis under barten. Hvis MC5 ikke gir deg et smil om munnen er det på high time (unnskyld!) med en trynetransplantasjon.

Feedback oppfordrer herved alle lesere å Kick Out the Jams med «High Time» i helga. Eventuelt, som Google translate sier: «Spark ut syltetøyene, morpulere!»