«Rockens sorte får»:

Den mørkeste, sinteste og cooleste bobben av dem alle

Bob Dylan, Bob Hoskins, Bob Paisley, Bob Geldof, Bob Seger, Bobby Bland og Bobby Peru. Det kryr av bra Bobbiser der ute. Men ingen så sint og deperat som det Bob Mould var i 1990.
SINTE-BOB: 30 år etter mesterverket «Black Sheets of Rain» er his Bobness fortsatt vital, relevant og - selvsagt - fly, hakke forbanna.  
        
            (Foto: Press)

SINTE-BOB: 30 år etter mesterverket «Black Sheets of Rain» er his Bobness fortsatt vital, relevant og - selvsagt - fly, hakke forbanna.   Foto: Press

I en ny føljetong børster Egon Holstad og Helge Skog støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk aldri noen bred anerkjennelse, stor oppmerksomhet eller kommersiell suksess. Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!

Det var Bob Mould, og ikke Neil Young, som burde fått tilnavnet «The Godfather of Grunge», i den grad det var en tittelutdeling som avstedkom stolthet eller begeistring hos mottageren.

Mould var iallfall, med sin for lengst, og med rette, genierklærte trio Hüsker Dü en foregangsmann i det å skrive luftige poplåter og pakke dem inn i kritthvit, spinkel og kvass feedbackstøy. Uten dem er det vanskelig å se for seg hvordan den såkalte alternativrocken på nittitallet skulle kunne slå gjennom med samme kraft. Sett retrospektivt, knappe 30 år etter Nirvanas «Nevermind» eksploderte og endret rockverdenen, er de fleste av skivene til Hüsker Dü betydelig mer minneverdige enn det meste som kom ut av denne bølgen sprunget ut fra Seattle.

 

De er dessuten et glitrende eksempel på et band som bare ble enda bedre da de signerte med stort selskap. Deres to siste album, «Candy Apple Grey» og «Warehouse: Songs and Stories» er begge skiver som ruver den dag. Og, for all del, ingen av de seks skivene deres er svake (og mange holder, for ordens skyld, flere av de tidlige som bandets beste. Men de tar feil).

Seks plater på seks år, så var det over. Legendestatusen til bandet har bare vokst siden. Siden er det Mould av de tre som har gjort seg best og mest bemerket musikalsk, selv om også Grant Hart leverte noen fine bidrag til Den Store Sangboken. Moulds solodebut «Workbook» (1989) fikk massiv oppmerksomhet i særlig engelsk presse, men også her på berget var den behørig omtalt, og det i svært positive ordelag.

Senere skulle han danne bandet Sugar, som også ble mottatt med ovasjoner og høy popularitet, særlig i England. Jeg tror sågar debuten «Copper Blue» gikk inn på topp 10 på de kommersielle listene, og den ble iallfall kåret til årets beste skive i normalt proteksjonistiske NME. Etter en rent ut genial, og ikke så kommersielt tilrettelagt EP («Beaster», 1993), og en ikke fullt så vellykket oppfølger («File Under: Easy Listening», 1994), gikk han tilbake til å bruke eget navn igjen.

Soloskivene hans siden den gang har jeg fulgt ned vekslende entusiasme. Noen av dem er riktig fine, noen er høyst forglemmelige, særlig da han drev og surret med vocoder og tull og tøys, men Bob er alltid verdt å gi en lytt. I 2020 har han sågar gitt ut et habilt og flott album, som attpåtil er beinhardt. Røttene sine har han aldri forlatt.

Men det er ingenting han har gitt ut post Hüsker Dü som tåler sammenligning med det rene mesterverket, den krystallklare terningkast 6-kolossen «Black Sheets of Rain», hans merkelig oversette andreskive fra 1990.

Plata er en én times sammenhengende lidelsesselvangivelse, ei plate så totalt blottet for håp og optimisme at man må til navn som Townes Van Zandt for å yte den rettferdige sammenligninger. Bortsett fra at det, med små unntak, er stappet med fuzz og tunge riff.

Den åpner med tittelsporet, et sju og et halvt minutters blytungt sjelevreng, og så triller han ut et sett låter som er noe av sinteste, mest oppgitte, rotløse, bitreste og suicidalt misantropiske som kom ut hele dette tiåret. Og det er ikke noe kokett, poserende piss, men heller et nidkjært epos fra Moulds innerste elendighet.

Tredve år etter skiva kom, merker jeg at den fortsatt evner å røske tak i meg og bevege meg hardt. Og jeg sliter alltid med å komme meg forbi åpningssporet, fordi jeg får lyst til å høre det på nytt hver gang. Men det går selvsagt ikke. Det blir for meget. Og til tross for noen poppete låter i midtpartiet, som mer fungerer som noen påkrevde pust i bakken, er det de harde låtene som er skivas grunnpåler.

«Stop Your Crying» ville vært en hit om verden var et rettferdig sted, noe det dessverre aldri har vært. Her slår trommis Anton Fier (spilte også i Pere Ubu og vidunderlige The Feelies) bokstavelig an tonen, og basslinjene til kumpan Tony Maimone (også Pere Ubu) er fabelaktige. Men det er jo Bob det handler om hele veien. Herregud, som han synger, snerrer og vrir hjertet sitt, som det var ei kopptue han prøver å skvise ut hver dråpe fra.

Det er mange flere låter man kunne nevnt her, men skiva funker alltid best om man nyter den i sin helhet, om man klarer, da. Og når sistelåten «Sacrifice/ Let There Be Peace» triller ut av høyttalerne, er det så man tar seg i å bli redd for Bob. Her er han altså så pissed off at jeg ikke tør å tenke på de stakkarene som overvar seansen i studio.

Tredve år etterpå vet vi at det gikk bra. Takk og lov. Bob Mould, geniet Bob Mould, sine bidrag til musikken kan knapt overvurderes. Hans gitarspill er enestående og unikt. Hans beste skiver rene klassikere og udiskutable mesterverk.

Han er i det hele tatt en slags støyrockens Richard Thompson (i den digitale strømmeutgaven av skiva er sågar Thompson-låten «Turning of the Tide» lagt på som bonusspor), en særegen tverr og forbanna kunstner som på sitt beste opererer på et nivå så høyt at man føler seg privilegert som har opplevd ham i hans samtid.

«Black Sheets of Rain» er noe av det beste han har gjort. Og det sier alt. Ha ei mørk og hard helg.