I en ny føljetong børster Egon Holstad og Helge Skog støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk aldri noen bred anerkjennelse, stor oppmerksomhet eller kommersiell suksess. Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!

Fra garasjerockens renessanseperiode på 80-tallet er det én gjeng som skiller seg tydelig ut, nemlig Boston-bandet Lyres. Og 36 år etter fødselen er det fortsatt ingenting som likner på deres skeive, men melodiøse floorfillers.

I ukas «Rockens sorte får»-spalte er det en sann glede å introdusere Lyres’ første fullengder «On Fyre», utgitt i 1984.

Mitt første møte med Lyres var en CD-samler kalt «The Early Years ‘79-‘83», med rufsete singler og liveopptak gitt ut av Crypt Records – 80- og 90-tallets suverent beste utløp for herlig rock’n’roll som ikke hadde vaska seg.

Jeg, og mange andre, står i det hele tatt i en enorm takknemlighetsgjeld til det ufine og morsomme smakspolitiets toastmaster Tim Warren – mannen som startet dette fantastiske plateselskapet. (Nok om dét – jeg lover å komme tilbake til noen Crypt-utgivelser i løpet av denne føljetongen).

Min vei var kort fra nevnte samleplate til det som skulle vise seg å være bandets soleklare mesterverk, «On Fyre». Den sto der og ventet i hylla på Feedback, platesjappa hvor jeg i tenårene hadde mast så jævlig mye at jeg fikk lov til å få være ekstrahjelp – med en høyst nødvendig personalrabatt.

Førsteinntrykket fra gutterommets jomfrutur med «On Fyre» på spilleren sitter fortsatt i kroppen. Å fade inn slo meg som et merkelig grep under åpningslåten «Don’t Give It Up Now». Og hva var denne jævlig rare pipelyden? Så slo det feite og punchy riffet inn med full kraft:

BAM! BAM! BAM - BAM! BAM!

BAM! BAM! BAM - BAM! BAM!

Dette er rockmagi i sitt mest nakne format, og spørsmålet slår meg fortsatt i dag: Hva slags stivbeinte psykopater kan prestere å stå i ro til dette lydsporet? Det klarte i alle fall ikke jeg – en pjokk med totalt rocksjokk.

Lyres var, og er fortsatt, hjertebarnet til Jeff «Monoman» Conolly. Krølltoppen startet opp Lyres etter å ha skremt livskiten av New England-regionen med sitt 60-tallsinspirerte punkband DMZ. Det nyetablerte Lyres tok stadig flere steg bort fra punken i de mange årene bandet måtte styre og stelle på klubbene nordøst, før debuten «On Fyre».

En av mine første tanker om Lyres var hvor amerikansk dette orgelet låt. Lyden liknet på det smått bisarre pauseorgelet jeg tidligere kun hadde hørt under amerikanske ishockeykamper – bare i en helt ny og ekstremt mye kulere sammenheng. Orgelet til Conolly er da også en viktig melodibærer i disse fargesterke låtene, og skaper en stilig kontrast til elementet som i aller størst grad kjennetegner Lyres – gitarlyden.

Man kunne skrevet bindsterke verk om dette skrallet som hamres ut av gitarstrengene. Det er definitivt noe Flintstone-aktig over lyden. Kanskje gitarist Danny McCormack brukte gråstein i stedet for plekter på sin lyreformede Danelectro – hvem vet? Gitarlyden er grovere enn i den gjengse klimpringa i 60-tallets garasjerock, men skylder samtidig mye til garasjerockens tøffeste og skumleste onkel – Link Wray.

Gitarsoundet er nok ærlig talt også en viktig grunn til at Lyres

ikke

ble tilbudt feite platekontrakter, og erobret de platekjøpende massenes verden. I en tid hvor det rene og pene lydbildet var normen i rocken, var Lyres’ enkle, grisete og primitive sound selve antitesen til idrettsbragdene/gitarrunkinga fra tupert-hår-og-trange-skinnbukser-brigaden.

Lyres avbildet cirka 1984. Foto: Ukjent

I låten «Help You Ann» påføres denne gitarlyden med stort hell en kraftig tremolo-effekt, som på Lyres’ glimrende debutsingel «How Do You Know» fem år tidligere. Resultatet er en av garasjerockens råeste evergreens, og etter å ha vært en gjenganger på diverse samleplater fra sjangeren er «Help You Ann» den eneste Lyres-låten som grenser til å kunne kalles velkjent.

Det er mye man kan trekke fram i «On Fyre», men det viktigste er selvsagt at låtene er helt vanvittig sterke. I sine beste øyeblikk tangerer Jeff Conolly sine helter fra 60-tallet, hva låtsnekring angår.

På «On Fyre» er det særlig to av «Monoman» sine inspirasjonskilder som skinner veldig klart igjennom. Den ene er Davies-brødrene og deres legendariske skrangleorkester The Kinks (og tenåringslysene de tente i tusenvis av amerikanske garasjer). Lyres fokuserer, som The Kinks, på disse kvasse, men skeive riffene – og evner å sy dem sammen til knakende sterke poplåter. At «On Fyre» inneholder Lyres’ tolkning av to Kinks-låter, sier jo alt.

Lyres har i det hele tatt gjort mange coverlåter opp igjennom årene – en praksis mange, hårreisende nok, rynker på nesten av. Hvor hadde vi vært uten at 80-tallets garasjerockgærninger hadde gravd avglemt, gammelt rockgull opp fra grava? På et mye kjedeligere sted – dét er hvor vi ville ha vært!

Den andre inspirasjonskilden er sjangrene som var garasjerockens to sexy storesøstre, nemlig R&B og soul. Spesielt den svetteste soulmusikken fra folk som Wilson Pickett og Booker T & the MG’s – og brua over til rock av typen ? & the Mysterians og Sam the Sham & the Pharaos (google it, kids!).

Boston-gruppa hadde soulmusikken i blodet, og var et danseband i ordets rette betydning – enda en av tingene som skilte The Lyres fra mye annen rock i kjølvannet av punken. Hovedintensjonen bak denne musikken var tross alt å spille live på svette buler med billig sprit, og enda billigere kvinnfolk og mannfolk.

Conolly var ikke utstyrt med de kraftigste stemmebåndene fra naturens side. En av tingene han lærte fra soulmusikken, er at man kommer langt med å gi absolutt alt man har å gi – så får røsten bare bære eller briste. Det vil jeg påstå funket svært bra.

Og når vi snakker om groove og soul kommer vi ikke unna å nevne det trippende og lystige samspillet mellom trommis Paul Murphy og bassist Rick Coraccio. De gjorde låtene på «On Fyre» ekstra… la oss kalle det stimulerende.

«On Fyre» er gitt ut i mange forskjellige versjoner. Den originale LP-en hadde kun 11 låter, men reutgivelsene (som er versjonene vi finner i dagens strømmetjenester) består av 16 vaskeekte bangers. Om du får kloa i Matador Records sin 1998-reissue får du enda fire bonuskutt på toppen av herligheten.

Uansett – kos deg med dette fyrrige mesterverket alle som liker rock bør elske og eie.