Stadionrock med ansiktsløftning

Om én ting er alle som bryr seg enige: Dette burde Bruce Springsteen gjort for 20 år siden.
BEDRE FØR: «Det er selvsagt melankolsk å tenke på at de tre beste sangene på et Springsteen-album i 2020, alle er oppunder 50 år gamle», skriver vår anmelder.  
        
            (Foto: Danny Clinch)

BEDRE FØR: «Det er selvsagt melankolsk å tenke på at de tre beste sangene på et Springsteen-album i 2020, alle er oppunder 50 år gamle», skriver vår anmelder.   Foto: Danny Clinch

Altså spilt inn et album med The E Street Band på gamlemåten – «live» i studioet. I stedet har det, i tillegg til soloalbumene, blitt en serie falsknerier – album som riktignok har benyttet seg av bandets tjenester («The Rising», 2002; «Magic», 2007 og «Working On A Dream», 2009), men som i forbløffende liten grad har hørtes ut som dem.

Platene har vært møysommelig konstruerte lappetepper, bygd på Springsteens hjemmelagde demoer og dikkedarene til hans altfor mangeårige høyre hånd – produsenten Brendan O’Brien. De har, synes jeg, vært eksempler på noe av det dødeste og mest jålete i moderne plateproduksjon.

Kanskje har Springsteen tenkt noe lignende. «Hypen» forut for «Letter To You» er i alle fall at de 12 sangene ble unnagjort på fem dager, med alle impliserte til stede i gjerningsøyeblikkene, en og annen overdub unntatt (svært få om vi skal tro reklamen). Ingen demoer som låste arrangementene på forhånd. Bandet skulle låte mest mulig som seg selv.

 

Gjør de det? Ja og nei. Ingrediensene er på plass i gryta, og denne gangen har det ikke vært meningen å krydre bort smaken av dem. Det pøses på med orgel og klokkespill (Charles Giordano har overtatt for avdøde Danny Federici), «la la la»-korvegger, Broadway-vennlige pianofigurer signert Roy Bittan, høye, brekkelige korharmonier ved Steven Van Zandt, galopperende trommespill av Max Weinberg og melodiske gitarfigurer fra helt nederst på Telecaster-halsen (Bruce selv?).

Samtidig er lydveggen anno 2020 sannelig annerledes enn den Springsteen og bandet bygget i sine «glory days». For mye av musikken her låter dumpt overlesset, selv når arrangementene kaller på tilbakeholdenhet. Det tettpakkede, masete lydbildet, og det faktum at mange av sangene er lange (og føles lengre enn de er), gjør «Letter To You» til en slitsom lytteopplevelse. Som så mange andre «moderne» rockalbum.

Melodisk sett er Springsteen fanget i en type broilerrock som aldri har føltes mer utdatert enn i våre dager. Stadionrock med ansiktsløftning, og som sådan irrelevant i en tid da ingen stadionkonserter kommer til å finne sted. Selv den enkleste tregreps-rocker må på død og liv piskes opp til de helt episke høyder, uavhengig av om sangene har tilstrekkelig ved seg til å forsvare behandlingen eller ikke. Unntaket er åpningskuttet «One Minute You’re Here», enda en av de melankolske visene han har skrevet så mange av de siste 30 årene, og som han liker å dynke i svulmende synthstrykere.

Om «Letter To You» minner om en annen Springsteen-plate, er det «Magic» (2007). Også det et album der man formelig kunne lukte svetten Springsteen måtte utgyte for å låte som en rimelig faksimileutgave av sitt mest «rockende» jeg. Man kunne høre anstrengelsen, hvordan det som en gang kom naturlig, nå var blitt noe av et åk. Så også her.

At Springsteen har valgt å inkludere tre hønngamle komposisjoner – «Janey Needs A Shooter», «If I Was The Priest» og «Song For Orphans» – forsterker følelsen av slit og strev. Ingen av disse er blant artistens mesterverker, og tekstene illustrerer til fulle hvordan det kunne ha seg at Springsteen i sin tid ble ansett som nok én av de mange «nye Dylan-ene» – stappfulle av blomstrende bilder som de er.

Men alle tre har et innebygd, naturlig dramatisk innhold – også melodisk – som setter de nye låtene nokså ettertrykkelig i skyggen. Det er selvsagt melankolsk å tenke på at de tre beste sangene på et Springsteen-album i 2020, alle er oppunder 50 år gamle.

De nye tekstene er heller ikke all verden. Det må jeg dessverre si. Ikke alle falt for musikken på forgjengeren «Western Stars» (2019). Men det kunne ikke være tvil om at Springsteen hadde gjort seg flid med ordene. De tretten sangene hadde novelle-kvaliteter.

«Letter To You» er adskillig mer tut og kjør. Springsteen henfaller til slitne rim («sunshine and rain», «happiness and pain») og resirkulering av egne klisjeer. Denne latskapen er dobbelt fortredelig all den tid det han synger om er så interessant og – til Springsteen å være – tilsynelatende uvanlig rett fra den selvbiografiske levra.

I lanseringsintervjuet med Rolling Stone snakket artisten om at han nå var den eneste gjenlevende medlemmet fra det aller første bandet sitt, The Castiles. Det, og 70-årsfeiringen i fjor, har selvsagt gitt ham noe å tenke på. Om «Letter To You» er «live», så handler den i overveiende grad om døden. Døden, aldring og nostalgi.

Det innebærer i praksis at Springsteen nå skriver slike låter som heartlandrock-kollegaen Bob Seger begynte å begå allerede i 25-årsalderen. De dreier seg om musikken som reddet livet hans da han var «hard and young and proud» («House Of A Thousand Guitars», «The Last Man Standing», «The Power Of Prayer»). De dreier seg om spøkelsene til de som har gått i forveien, og menneskene han håper å se igjen på den andre siden («Ghosts», «I’ll See You In My Dreams», «One Minute You’re Here»).

Døden er unektelig godt stoff. Men Bruce får ikke mer enn selvfølgeligheter ut av den i denne omgangen.

Er «Letter To You» et forsøk på å gi de mest trofaste tilhengerne det de vil ha? Det er den nok. Undertrykker Springsteen sine kunstneriske ambisjoner i velviljen? Jeg tenker at han gjør det. Det er ingenting her som tøyer talentet hans. «Letter To You» er Bruce som nøyer seg med å bruce.