Utgivelsene fortsetter å strømme ut av metal-undergrunnen, og i særdeleshet dens ekstreme undersjangre byr til stadighet på mye snacks. Det rasles med patronbelter over en lav sko. Ja, det er rett og slett vanskelig å holde følge med overfloden av gode metal-skive. Snakk om luksusproblem!

Her kommer derfor et lite oppsamlingsheat med fem av de beste og slemmeste albumene jeg har hørt denne høsten.

HELLRIPPER «The Affair of the Poisons» (Peaceville)

Han er muligens noe av en eremitt, James McBain i enmannsbandet Hellripper. I musikalsk sammenheng er det skotske multitalentet derimot en utadvendt type. «The Affair og the Poisons» er en plate som stinker av en gjeng rølpekompiser langt nede i sixpack nummer to. Musikken er speed/thrash metal, med en dæsj svartmetall attåt, som setter fyr på kåken. Jepp, disse åtte låtene brenner som en etanolmarinert stavkirke anno 1992.

Som i all god speed og thrash metal er det 80-tallet som gjelder for Hellripper. Tidvis låter dette som en kombo av gammel Sodom og «Kill ‘em All»-æra Metallica. Av nyere referanser bli Hellripper som en mellomting av party-trashen til Toxic Holocaust og den rå og søplete hamringen fra de norske barbarene Deathhammer. Her er det med andre ord bare å sprette ølen, og skru opp til elleve.

SPIRIT POSSESSION «Spirit Posession» (Profound Lore)

Der Hellripper er nokså sjangertro, er debutplata til Spirit Possession vanskeligere å forklare. Denne for meg ukjente duoen med base i USAs hipstermekka Portland, Oregon tar sitt utgangspunkt i svartmetallen, med drar greia langt ut på viddene. Kakofonien fortoner seg tidvis som en slags hybrid av Funereal Presence, «Baphomet Wade»-plata fra norske Furze, og tidlig Celtic Frost. De har i alle fall den samme avantgardistiske entreprenørånden som de sistnevnte sveitserne.

Dette er en plate som blir slitsom om man ikke lytter ordentlig, men samtidig belønner dem som tør å leve seg inn i dette marerittet. Spirit Possession skaper et kontrollert kaos av kvasse riff, ekkodraperte vræl og blastbeats som plutselig kan gli over i et nesten moshpit-vennlig groove.

THREESTEPSTOTHEOCEAN «Del fuoco» (Antigony)

Å kalle dette metal er nok helt på grensa, men jeg klarer bare ikke å ta det fjollete postrock-begrepet på alvor. Denne italienske kvartetten lager uansett musikk med vel så mye kraft, tyngde og mystikk som et gjennomsnittlig metalband.

Instrumentalmusikk i bandformat er noe jeg som regel har lave forventninger til, da det ofte fortoner seg som filmusikk der én musikalsk bærebjelke mangler. «Del fuoco» snur derimot hele greia på hodet. Dette er en film jeg gjerne skulle ha sett. I mangel på visuell stimuli er det bare å lukke øynene og se for seg det mektige landskapet låtene beveger seg igjennom. En låt som «Fiori immortali» er på nivå med det beste Black Mountain har spilt inn, og når man på toppen av alt klarer å få slik «panfløyte-synth» til å låte tøft – da snakker vi mesterlig fingerspissfølelse!

EVOKE «Seeds of Death» (Pulverised)

Jeg skrev nylig at True Norwegian Thrash Metal nå har overtatt tronen fra svartmetallen her til lands, og tror du jaggu ikke at gamlelandet fortsetter å spy ut førsteklasses turbometal! Oslo-bandet Evoke matcher da også tempoet med en imponerende presisjon. Få 2020-album kan skryte av like stor luftgitar-faktor som dette.

«Seeds of Death» er en syv låter lang ADHD-orgie i beste speed metal-ånd. Riffene sitter like godt i øret som barten og panneluggen i trynet, og det hele toppes med et sniff av tidlig Sepultura på vokalfronten. Denne debutplata gir meg en kløe etter å se Evoke live, så vi får bare håpe at denne koronadriten snart er over, og at trioen kan reise rundt også utenfor hovedstaden for å spre sin energiske og friske musikalske ondskap.

偏執症者 (PARANOID) «Out Raising Hell» (D-takt & Råpunk)

Tre harrytasser fra Jämtland, med japansk bandnavn og låttitler, på en label kalt D-takt & Råpunk Records? Ikke helt dagligdags A4-opplegg, nei. Men så er det ingenting gjennomsnittlig med metalpunken til Paranoid. Vårt broderfolk i øst har da også historie for å være den gøyale antitesen til sine langt mer selvhøytidelige norske ekstremmetall-kolleger. Gøy er nemlig hva man har det i løpet av spilletida til «Out Raising Hell».

Dette er midt i blinken for alle som liker Discharge, Venom og Midnight. Om prog, power metal og intrikate gitarsoli er et must? Da dropper du selvfølgelig denne, tjommi. Dette er rock’n’roll i ytterste potens, så da gjenstår det bare å ønske god helg, og skåle med til dette smykket av en video fra våre nye konstiga metalpunk-bröder: