Langs veien har trioen hold seg til samme stil, men har nå ekspandert med en ekstra gitarist for å gi musikken litt ekstra trøkk og størrelse.

Kryp spiller punk med «ø». Stor «Ø», attpåtil. Musikken inneholder riktig nok en del støyrock-elementer, og et par nikk til de svenske posthardcore-nestorene Refused, men fremstår hovedsakelig som inspirert av den opprinnelige punken og påfølgende hardcore-bølgen i Norge, fra 1979 til 90-tallet.

Albumtittelen er da også et subtilt nikk til Oslo-legendene Kjøtt (som 40 år senere fremstår som det ene norske opprinnelige punkbandet som står støtt sammenlignet med det beste fra sin samtids USA og England). Kryp sparker i tillegg ut sin egen versjon av et av Tromsø-punkens mest minneverdige øyeblikk, i Søt Hævns «Asfaltparasitta» – en stolt faksimile av bandets opphav.

Grunnfjellet i Kryp er solid. Trommis Ask Lunde og bassist Ådne Gerhardsen holder godt grep om hverandre, og gir musikken den nødvendige høye pulsen. Over et helt album blir derimot den bevisst atonale stemmen til Jørgen Skjold slitsom.

Å synge «stygt» er en av de vanskeligste kunstformene å beherske i både punk og metal, og allerede i den innledende programerklæringa «Hat overalt» ender vokalen opp med å låte som svartmetall med babystemme. Det er allikevel en del å hente i flere gode tekster, som på direkte vis tar for seg hverdagsproblemer, utenforskap og samfunnskritikk.

Kryp har blitt heiet fram blant en rekke sentrale og veletablerte folk i Tromsøs rockmiljø, og godt er dét. Samtidig høres det ikke ut som om det unge bandet har møtt spesielt mange kritiske stemmer, i prosessen fram mot å gi ut sitt første album.

Musikalsk sett blir nemlig «Dildo Dada» for tynt. Jeg savner de skikkelig fete riffene. Riffene som får blodpumpa i gang, og tar over kroppen.

Idéen er muligens er å skifte gir relativt hyppig, men resultatet blir at låtene virker litt tilfeldig sammensatt. Gitarriffene henger ikke alltid godt sammen, men kan fremstå som stablet oppå hverandre – noe som igjen hindrer at låtene får ordentlig flyt.

Unntakene er «Middelmådig», som har både groovy riffing og platas sterkeste refreng, pluss «Indre monologa» og «FitteBirgitte» – der den melodiske berg-og-dalbanen henger godt sammen.

«Æ må lage nåkka alle liker for å leve av musikken», synger Skjold i «Pænga». Bandet har selvsagt ingen illusjoner om å lage musikk for Hvermannsen. Debutalbumets beste øyeblikk viser allikevel at Kryp kan om de vil, så det blir interessant å se om Tromsø-bandet utvikler låtsnekringa litt til album nummer to.

Obs! «Dildo Dada» opplyses å inneholde 15 låter i vinylformatet. Denne anmeldelsen er basert på de 12 låtene som skal utgjøre den digitale utgivelsen.