Lavmælte country-trubadurer fikk jeg egentlig nok av for lenge siden. Alvorstyngede og uflidde cowboyer/cowgirls med gitarkassa full av dikt om kjærlighetssorg og ensomhet er da heller ingen mangelvare i 2020.

Men så er det disse som gjør greia hakket bedre enn alle andre – som Sweetheart. Sanger, gitarist og låtskriver John-Arne Gundersen utgjør sammen med duettpartner og pianist Anne Mette Hårdnes et ekte radarpar, på duoens debutplate.

Sweetheart viderefører arven fra gitarklimprende poeter som Emmylou Harris, Townes Van Zandt og Mickey Newbury. Den norske duoen har en nothing fancy-tilnærming til sine egne melodier. Ikke så rart, da melodiene på ingen måte trenger støttehjul for å stirre deg rakrygget rett i øynene.

Noen ganger er det vanskelig å forklare hvorfor en låt griper tak i deg. Debutplata til Sweetheart har mange av disse – låtene som på tross av sin tilknappede fremtoning fanger oppmerksomheten, og på forførerisk vis sniker seg inn i hjernen din. Trist og dempet musikk er sjeldent like «nynnbar» som «Sweet Wind», «Ghosts» og «The Pines by the River».

I øyeblikkene Gundersen og Hårdnes tar seg en pustepause kommer en gråtende lap steel seilende inn fra sidelinja. Frode Bjørnstad gjør riktig nok langt mer enn å «plugge hullene» med stålgitaren. De enkle, men smarte arrangementene blir som en duettpartner til sangernes harmonier, gir låtene en fin uforutsigbarhet og et ekstra lite piff.

Darling Wests Tor Egil Kreken kvikker også opp et par av låtene med tørt og fint banjospill. I tillegg bidrar gjestemusikerne Christer Engen og Kenneth Ishak (som også har en hånd i den enkle, men sterke produksjonen) med perkusjon og støttevokal. På tross av denne musikalske dugnadsånden er «Sweetheart» et minimalistisk album med et tydelig låtfokus.

Lyrisk sett leveres det enda mindre snikksnakk enn musikalsk. Her klaskes hjertet rett på bordet. Gundersen balanser til stadighet på grensa til reinspikka klisjébomber, men låtskriveren berger seg på sin genuine og udramatiske fremføring.

Denne plata har ingen dødpunkter, og de ti kapitlene står skulder til skulder med en sjeldent fin «albumfølelse» som resultat. Om du trenger å slippe alt, og ta en drøy halvtimes timeout fra hverdagen er «Sweetheart» som lindrende behandling å regne.