Ukas utvalgte ferskvare

Hill hill hill, du umistelige helt!

Verden trenger mer Billy Childish. Og nå er han på sitt beste.
EKSENTRIKER: Engelskmannen Billy Childish er en levende legende med en helt enorm katalog. Nå har han levert ei av sine beste plater på lenge. 
        
            (Foto: Damaged Goods)

EKSENTRIKER: Engelskmannen Billy Childish er en levende legende med en helt enorm katalog. Nå har han levert ei av sine beste plater på lenge.  Foto: Damaged Goods

The William Loveday Intention er navnet på det flunkende ferske bandet til multikunstneren, eksentrikeren og det ubestridte geniet Billy Childish. Poet, billedkunster, forfatter, garasjerocker, bluesmusiker, punkrocker, rabulist.

De som har fulgt med i den engelske undergrunnen de siste 40 årene kan ikke ha unngått å krysse veier med Billy Childish. Han har gitt ut flere hundre utgivelser (over 100 fullengdere) og er et sant mareritt å samle på. Det vet jeg dessverre alt om. Noen av eldste bandene hans (Thee Mighty Ceasars, Thee Headcotes og Thee Milkshakes i særdeleshet) blir rett som det er nevnt med prefikset «legendarisk». Med rette. For mannen er en levende legende.

Og han har inspirert alt fra Jack White og Mudhoney til Beck, Nirvana og Kylie Minogue. Dét er nok en ganske sjelden klubb. The Mighty Ceasars-skiva «John Lennon’s Corpse Revisited» fra 1989 er noe av det kjæreste jeg eier. Og noe av det tøffeste. Alle med et hjerte for originaler og folk som tør å gå egne veier må elske Billy Childish. Han er sannelig noe for seg selv.

 

Problemet med Billy, hvis det er lov å rekke opp hånden og si noe så dumdristig, er at produksjonen hans har vært så svimlende stor at det har vært vanskelig å holde tritt med ham og tempoet på utgivelsene og stadig nye bandprosjekt. Et luksusproblem, selvsagt, men dog.

Hans egen beskrivelse av den ofte kvasse og huggete rocken hans er briljant. «Like someone is torturing The Kinks in some dark basement» er særs presist. Og denne formelen har vært en rød tråd gjennom mye av det har gjort.

The William Loveday Intention er et steg til siden fra alt dette. Her har han gitt seg folk/country, bluesen og spagettiwestern-soundtrackene pokker i vold, og det hele låter altså så kult at det er en fryd. Med fiolin, munnspill, blåsere og mer neddempede gitarer enn vi er vant med fra den kanten, gir det et sound som etterlater en mer tander følelse, enn den aggresjonen som ofte ligger i bunn i Billys musikk.

James Taylor (fra The Prisoners og James Taylor Quartet) og Dave Tattersall (The Wave Pictures) er blant bidragsyterne her, men et begrenset promomateriale (som for undertegnedes tilfelle er null) gjør at jeg fortsatt mangler info på hvem alle på skiva er.

Men det er jo Billy det handler om, dette. Og han gir aldri gratis ved dørene når det kommer til sine superpersonlige sjelevreng om dysfunksjonelle familieforhold, med alkoholisme, incest og annen darkness. At han selv ble misbrukt som barn er noe han aldri lagt lokk på, verken i diktene, låtene eller billedkunsten sin.

Og vi får dosen her også. Låten «The Bitter Cup» er steinhard og fysisk vond å høre det lyriske innholdet fra, men låten er en helt fantastisk kraftpakke, som om Woody Guthrie har slått seg sammen med Little Richard. Man sitter helt fjetret tilbake.

Symptomatisk nok følges låten opp med den storslagne, dramatiske og smellvakre kjærlighetserklæringen «My Love For You». «The Desert’s Flame» er en utfordrer til pallen for årets låter. Samme åpningssporet «Again and Again» (som også avslutter skiva i en instrumental versjon). Og så synger han om sitt forhold til Kylie, Beck og Kurt Cobain (alle er/var fans av Billy) med den største selvfølgelighet. For en fyr. Det er jo ingen som holder på med disse greiene, på den måten Billy Childish gjør.

Det viktigste her er at låtmaterialet er så jævlig bra, og at den 61-årige og sprell levende legenden fortsatt høres like sulten, vittig, lynings og gæren ut som han alltid har gjort. Det er altså så kult at hjælpes.

Og det er ikke bare Daniel Romano som er produktiv. Her er nemlig hans overmann. Thee Milkshakes ga jo ut fire skiver på samme dag i 1984. Og nå sluttes ringen. Plateselskapet Damaged Goods (som har gitt ut en bråte av Childish’ enorme katalog) skriver på sine hjemmesider at dette er den første av i alt fire skiver, der alle selvsagt er innspilt, og som skal komme med én måneds mellomrom. En bråte sjutommere er selvsagt også i kjømda.

Takk og lov. Verden trenger mer Billy Childish. Og nå er han på sitt beste. Hill hill hill, du umistelige helt.