«Rockens sorte får»:

Skummelt, skummelt bra og skummelt forbigått

Ved inngangen til halloween, er det på høy tid å tørke støvet av skivene til det svenske bandet The Coffinshakers, for ikke å glemme den helt vilt sterke EP-en til bandets frontfigur.
THE COFFINSHAKERS: Skummelt, morsomt og briljant. Ikke minst er frontfigur Rob Coffinshakers solobravader helt enorme.  
        
            (Foto: Press)

THE COFFINSHAKERS: Skummelt, morsomt og briljant. Ikke minst er frontfigur Rob Coffinshakers solobravader helt enorme.   Foto: Press

I en ny føljetong vil Egon Holstad og Helge Skog børste støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk aldri noen bred anerkjennelse, stor oppmerksomhet eller kommersiell suksess. Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!

Johnny Cash, Waylon Jennings, Kris Kristofferson, Lee Hazlewood, Townes Van Zandt, Merle Haggard, Screamin’ Jay Hawkins, Roky Erickson, Deadbolt. Liker du ingen av disse navnene, kan du bare stoppe å lese nå. Liker du én eller flere av dem, bør du være med et lite stykke til.

The Coffinshakers var et band fra Karlstad som dessverre aldri ble til del den kommersielle suksessen og den dype anerkjennelsen de burde fått. Og det var ikke deres feil, men at verden er dum. Som den ofte er når det kommer til musikk og forholdet mellom kvalitet og popularitet. The Coffinshakers burde badet i utmerkelser, penger, champagne og bourbon.

De ble stiftet på midten av nittitallet, slapp debutskiva «We Are the Undead» i 1999, fulgte opp med den selvtitulerte andreskiva åtte år etterpå (samt fem, seks EP-er, alle i små opplag), for så å ende opp som et kultband samlere og fans fortsatt sørger på ordentlig for at ikke finnes mer. Jeg er en av dem.

 

Hovedproblemet med The Coffinshakers, i den grad man kan kalle det et problem, var at de hadde masse humor, og at de sentrerte denne rundt det som tilsynelatende var en sykelig opptatthet av døden, gravsteiner, gravkamre, demoner, dracula, halloween, helvete, vampyrer og blodig og vakker nekromantikk.

Det som da er synd er at verden vrimler av dustemikler som ikke skjønner at humor er et kvalitetstegn, at humor fordrer intelligens, og at rock uten humor er jævla dølle greier. The Cramps led litt samme skjebne. At Lux Interior skrev morsomme tekster gjorde at de suverene tekstene hans ikke ble tatt på alvor av mange. For ei hjerneblødning av en konklusjon.

The Coffinshakers fikk derfor et slags novelty-stempel på seg, som nok dessverre ødela for trange surpompskaller som da gikk glipp av bandets enorme kvaliteter. Synd for dem. Og kanskje var det derfor de slo bra an i Finland, der de fikk svært hengivne fans som trykket dem til sine bryst. Det er ikke så uptight i Finland. Og de liker å drikke og høre andre synge om døden.

 
 

Begge skivene til bandet er knallbra, og er countryrock fremført av en gjeng med dyp kjærlighet til genren og den amerikanske sangarven og – ikke minst – en helt vilt kult vokalist i Rob Coffinshaker, som helt uten noen som ligner konkurranse er Nordens Johnny Cash. Sistnevnte ga i 2011 ut en firespors sjutommer i 666 eksemplarer (selvsagt!), og denne er nå endelig tilgjengeliggjort via strømmetjenester, i tillegg den episke singelen «Whispers Through the Black Veil».

EP-en til Rob Coffinshaker er et de mest merkelige forbigåtte mesterverkene som er der ute på dette vidunderlige formatet. At ikke flere kjenner til den skyldes selvsagt dels en begrenset utspredning i fysisk format, men det er ikke nok forklaring, for at noe så objektivt bra skal subbe nede i obskuritetens mørke gir ingen mening. For det er attpåtil svært tilgjengelig musikk med enormt bred appell.

 
 

Derfor har jeg satt sammen ei liste med det beste fra både band og frontfigur, og holdt meg til 12 låter og ei spilletid på 39 minutter, en perfekt lengde for ei skive.

La dét være min skjerv til kompensasjon for Rob Coffinshakers makalause univers. Og nå så jeg nettopp at Rob skulle gjøre noen solokonserter. Det er bare å booke i vei. En kveld med gravkammerrøsten er akkurat det vi trenger nå. I en mørk verden med lite lys å se i horisonten, er enda mer mørke den helt perfekte eliksir. Med ondtgodt skal ondt fordrives. Vi trenger det. Og her har du medisinen skrevet ut på digital blåresept. Ha en ond og skummel halloween-helg.