I en ny føljetong børster Egon Holstad og Helge Skog støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk aldri noen bred anerkjennelse, stor oppmerksomhet eller kommersiell suksess. Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!
Den fortsatt aktive artisten og låtskriveren Paul (nei, ikke Phil!) Collins må være prototypen på en underkjent figur.
Den eviggrønne refreng-orgien «The Kids Are The Same», utgitt i 1982, er derfor ukas utvalgte album i «Rockens sorte får»-spalten.
Et drøyt tiår tilbake fikk Collins riktig nok en neve anerkjennelse, om ikke dollars, for å ha vært en tredel av Los Angeles’ powerpop-enere The Nerves på 70-tallet. Det passer dessverre med profilen at The Nerves aldri fikk gitt ut et album i sin levetid, men fikk sin svært forsinkede og ditto fortjente hyllest først da en samleplate kom på markedet i 2008.
Etter at Paul Collins og hans kumpan Peter Case (*hjerteemoji*) surret litt sammen under navnet The Breakaways, dannet Collins sitt eget band The Beat. Her fungerte han som diktator og første i alt – og fikk presset maksimalt ut av låtene sine.
Bandets glimrende debutplate (da kun under navnet The Beat, som ikke må forveksles med ska-bandet) er av mange anerkjent som deres beste. Jeg holder derimot en knapp på «den vanskelige andreplata».
«The Kids Are the Same» er nemlig en 40-minutters masterclass i powerpop, der sjampanjekorkene sprettes som popcorn i kjelen. Man må være temmelig sur i sjelen, og i tillegg ha et steindøvt øre for pophooks, for å rynke på nesen av vår mann Paul og vennene hans.
Den galopperende knallerten «That’s What Life Is All About» låter som en oppdatering av 60-tallsheltene The Bobby Fuller Four. Låten funker som en frisk innledning på plata, på samme måte som en skarp og fin gin tonic er en fin forsmak på festen. Så kommer gullkornene trillende som iskremkuler på årets varmeste dag.
The Beat sine sjeldent nydelige vokalharmonier står i takknemlighetsgjeld til fire fine fyrer fra Liverpool. Gitarspillet låner mye fra The Byrds og det er noe The Who over den enorme energien som bobler ut av låtene på «The Kids Are the Same». Paul Collins’ Beat hovedstyrke er allikevel de forseggjorte, men iørefallende låtene med melodier som fungerer som magneter på hjernen.
Og Jesus, Maria og Josef på karneval – for noen låter! Her hører vi låtsnekkeren Paul Collins midt i en formtopp svært, svært få andre rockartister kan matche. Vi snakker enkle melodier i smart innpakning, utført med punkrockens punch og toppet med storslåtte singalong-refrenger.
Enhver powerpopper med respekt for seg selv bringer balanse i den melodiske miksen, ved å trylle fram noen tårevåte mollgrep innimellom dansetrinnene. Her var Paul Collins virkelig i sitt ess. «Crying Won’t Help» er briljant utført delikat tristesse med et refreng av typen man må nynne med på.
Platas aller beste låt er allikevel den desperate «It’s Just a Matter of Time», som inneholder stort sett alt selv den grådigste lytter vil ha i løpet av drøye tre minutter. Den smellvakre balladen «Met Her Yesterday» ville på sin side ha vært en höjdare på ethvert Beatles-album. Ja, faktisk.
En annen umiddelbar favoritt er den seige og rootsy «On the Highway», som er en lang avstikker fra powerpop-konseptet. Her sendes lytteren ut i mørket, og man vet aldri helt hvilke melodiske finurligheter man får i fleisen rundt neste sving på landeveien. Hovedriffet er platas aller råeste, og selv om den godeste Paul var en popkomponist i bunn, var han ikke fremmed for å basere låter på et gitarriff.
Albumets tekster er gjennomgående frempå, uten dilldall, fra et ungdommelig perspektiv. På platas avslutningsspor maler Collins et dystopisk bilde av omgivelsene – som også er en skremmende presis beskrivelse av dagens USA preget av uro, 38 år senere.
Da jeg skulle dobbeltsjekke at denne plata var tilgjengelig via strømmetjenestene fikk jeg litt vondt i magen. Ifølge Spotify har Paul Collins’ Beat bare halvannet tusen månedlige lyttere. Det er en forbanna skam, og en kulturell urett vi må rette opp i, folkens.
Spill derfor «The Kids Are the Same» for kjæresten, dine venner, dine kolleger, dine barn eller hvem det måtte være. Denne tidløse musikken fortjener fortsatt å bli hørt – og alle fortjener å høre den.
Sprett korka, og ha en enda bedre helg enn du ellers ville hatt, sammen med The Paul Collins’ Beat. Som bonusspor kan du se denne finfine konserten: